oss 100 kroner!
Fra Politikus.
Medienes historiske oppgave har alltid vært å slutte opp om de mektigste statene og klassene i sin stat, fjernt fra enhver kritisk sans. I det små ser mediene det som sin oppgave ukritisk å bygge opp noen, for så seinere helt ukritisk å bryte dem ned etterpå. Et typisk eksempel på dette er medienes holdning til Miljøpartiet De Grønne i årets kommunevalg, særlig om MDG i Oslo. MDG blei bygd opp. Blir MDG forsøkt brutt ned også?
I artikkelen Medienes mytebilder — viktig for MDGs framgang, tok jeg opp noe av dette. Her påviste jeg at MDG fikk framstille seg som et grønt miljøvennlig parti, mens når det kunne påvises at MDG stod for det motsatte av en grønn politikk — aldri har det vært et større opprør for parker i Oslo enn med MDG ved makta — var få utenom Nettavisen interessert i å skrive om denne forskjellen på hvordan påstått egen politikk er og hvordan den faktisk er.
Dette poenget tar journalist Karin Abraham i Minerva opp i en kommentar 26. september i år. Hun intervjua valgforsker Bernt Aardal. Aardal nevner fordelen for et parti som MDG å ha «eierskap» til bare én sak, såkalt ensaksparti. «Aardal gir likevel … rett i at MDG kan ha sluppet for lett unna den mest kritiske journalistikken i årets valgkamp.» Aardal viser til at i siste stortingsvalg blei MDG-talsmann Rasmus Hansson stadig konfrontert med kritiske spørsmål om konsekvensene av tapte oljeinntekter. Aardal viser videre til valgkampen i 2001 der skole- og utdanning blei et viktig spørsmål, og at SV som fronta den saka
«fikk omtrent bare positiv omtale i media og gjorde et svært godt valg. I 2005 skiftet dette imidlertid, og SV, som da satt i regjering, ble stilt overfor langt mer kritisk journalistikk. — Det er nok en pågående diskusjon i media om den dekningen som har vært, sier Aardal.»
Det er å håpe på mediene kan gå bort fra deres ukritiske holdning til MDG. Da vil en se at MDG i dag er et parti der grønne utearealer og et godt bomiljø i vid forstand, er underordna behovet for å bygge tett uten grøntarealer med høyhus som gir mye skygge og vind. Nøyaktig det som utbyggerne ønsker seg. Over t-banestasjoner, det de kaller «knutepunktspolitikken». Sånn boligbygging gir utbyggerne nok penger for dem til sjøl å kjøpe seg dyre boliger i strandkanten eller i Holmenkollåsen. Det framstår som om MDGs boligdrøm er Hong Kong, der 7,4 millioner mennesker bor på 0,3 prosent av Norges areal.
I ethvert parti pleier det å være ulike syn, og det må det vel også være i MDG? Sånn at ytre press på MDG, vil presse fram en moderering av den nåværende ekstreme boligpolitikken til MDG? Det er ikke nødvendig å gå så langt at alle følger Rasmus Hanssons eksempel med å bo langt inne i skauen i Bærumsmarka. Bare at en legger om til utbyggingspolitikken fra 1950- og 1960-tallet i Oslo, som på Etterstad, Valle og Hovin, Hovseter, Ulven, Teisen, Oppsal og Lambertseter der det ble satt av plass til grønne områder mellom blokkene og stort sett bare med fire etasjers høyde. Og dessuten: Sjøl om det bor flere mennesker i lille Hong Kong enn i hele store Norge, trenger alle i Norge å bo i Oslo sentrum av den grunn?
Hvilken journalist og hvilket medium, og hvilket parti, tør utfordre MDG på deres utrivelige og utbyggerunderdanige boligpolitikk?
