Maktkritisk journalistikk er truet

4
Free Press Action Fund
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

Assange-saken viser at maktkritisk journalistikk er truet, og at det er trukket en grense for hva som aksepteres av pressefrihet i Vesten.

Fengslingen av Julian Assange har åpnet øynene på mange. I påvente av at Storbritannia skal ta stilling til utleveringsbegjæringen fra USA, sitter han nå fengslet under kritikkverdige forhold. Assange har vært en forfulgt mann i mange år, i dag er han psykisk nedkjørt og lider av angst og depresjon. Hans nærmeste frykter for livet hans.

Er alle redaksjoner underlagt amerikansk jurisdiksjon?

For første gang er en redaktør tiltalt etter «The Espionage Act» fra 1917. Julian Assange er ikke bosatt i USA, han er australsk statsborger, ikke amerikansk. WikiLeaks er ikke et amerikansk selskap. Likevel er han tiltalt etter amerikansk lov, og USA krever ham utlevert. Blir Assange dømt risikerer han å sitte i et amerikansk fengsel livet ut. Det åpner seg et skremmende perspektiv hvis land utleverer egne eller andres borgere, redaktører eller journalister, for noe de har publisert, og som USA mener er brudd på amerikansk lov. Amerikansk jurisdiksjon skal stoppe ved grensen.

Det er selvsagt helt utenkelig at Storbritannia ville fengslet en redaktør på ordre fra Russland eller Kina, om denne redaktøren hadde gitt oss informasjon om krigsforbrytelser eller menneskerettighetsbrudd begått av disse statene, og var tiltalt etter en russisk eller kinesisk lov. Tanken er absurd. Like absurd, og like utålelig, er fengslingen av Julian Assange. Den skjebne som venter ham i et amerikansk fangehull bør skremme alle maktkritiske journalister, uansett hvor de er bosatt.

Assange «forbrytelse» består i at han som redaktør for WikiLeaks ga journalister fra mange land tilgang til lekkede dokumenter. Disse avslørte bl.a. at USA har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd i stor stil i Afghanistan og Irak. Denne informasjonen var ukjent for opinionen før WikiLeaks gjorde den kjent.

Assange har ikke gjort annet enn det som en redaktør skal gjøre, ikke noe annet enn det vi frem til nå har ansett som en helt legal virksomhet i et demokrati med en fri presse. Blir Julian Assange utlevert og dømt bør alle redaksjoner frykte for konsekvensene, da kan nemlig ingen redaktør eller journalist føle seg trygg, ingen som trår over grensen for hva USA aksepterer av pressefrihet.

Grensen for maktkritisk journalistikk

Assange-saken stripper oss for de illusjonene vi måtte ha om at vår presse er fri. Den synliggjør at det er innført en grense for pressefriheten i Vesten, og trår noen over denne grensen er konsekvensene brutale. Vi kan bare slutte å kritisere autoritære regimer som forfølger og fengsler egne journalister, nå gjør Vesten det samme.

Stefania Maurizi, journalist i italienske La Repubblica, har påpekt hvor grensen går for hva som aksepteres av maktkritikk i vestlig presse. Det er ulike nivåer av makt i samfunnet. Vi har de synlige maktnivåene, representert med f.eks. valgte politikere. Om disse er involvert i korrupsjon, eller viser særs klanderverdig adferd, vil de liberale demokratiene tolerere at journalister gransker og avslører.

Problemet oppstår når journalister berører det høyeste maktnivået, der stater og etterretningstjenester opererer. Dette maktnivået er beskyttet mot gransking og ansvarliggjøring bak tykke lag av hemmelighold, og besitter en ekte redsel for eksponering. Det er dette øverste maktnivået WikiLeaks og Julian Assange har avslørt, ved å operere som en kanal for varslere. Nå gjør myndigheter alt de kan for å stenge denne maktkritiske kanalen. Slik har Assange-saken vist hvor grensen for pressefriheten går.

Norsk presse feiger ut

Om en norsk redaktør i fremtiden vil publisere avsløringer om amerikanske krigsforbrytelser, menneskerettighetsbrudd eller skitne hemmeligheter om hva NATO faktisk bedriver, kan vedkommende nå risikere tiltale og utleveringsbegjæring fra USA. Dessverre virker det som om norske redaktører flest ikke har tatt dette inn over seg.

Eller er det akkurat det de har gjort?

Er dette forklaringen på at norske pressefolk flest virker forbausende likegyldige til Julian Assange skjebne, eller til og med tar aktivt avstand fra ham?

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.

Les også:

Er pressen interessert i pressefrihet?

Globale trusler mot pressefrihet

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Vestlig presse og media eies av den samme globale storkapitalen som eier den privateide amerikanske krigsvåpen-industrien. Det er det militær-industrielle komplekset MIC) som forstås som et interessefellesskap mellom eierne av krigsvåpen-industrien, Pentagon, næringslivet, kongressen og Det Hvite Hus, som dikterer USAs utenrikspolitikk, og vestlig presse og media gjengir hva det amerikanske utenriksdepartementet vil de skal skrive.

    Redaktørene som er ansatt av eierne vil ikke la noe kritisk til MIC eller amerikansk utenrikspolitikk komme på trykk allikevel, så de behøver ikke trues eller å statuere et eksempel for dem som med Assange for å få de til å skrive det eierne vil, de er betalte penner for storkapitalen. Og når de som feks med Libya kun gjengir angreps-maktenes versjon både før og etter krigen, bedriver de ikke journalistikk, men skriver etter diktat.

    Assanges Wikileaks tilhører ikke deres MSM, og når han som den ekte journalisten han er gjør sin plikt og avslører krigsforbrytelser som massemord på sivilbefolkninger, skilles klinten fra hveten blant de som kaller seg journalister. Ekte journalister finner vi nå bare i alternativpressen som Steigan.no, som taler Makten midt i mot. Det er bare alternativ pressen som nå gir et korrekt bilde av behandlingen av Assange, en alternativ presse som Makten forsøker å kneble. Behandlingen av Assange er en advarsel fra Makten til alternatv pressen.

  2. Når journalister synes Clinton-Lewinskysaken har større allmenninteresse enn at CIA lot opposisjonen i Nicaragua finansiere sitt våpenarsenal med salg av crack og cocain i USA, har de tapt både ansikt, innflytelse og yrkesstatus. Skal dette endres på må medieeierskap tilhøre leseren - og synlighet må økes betraktelig. Allianser mellom redaksjoner med omtrentlig samme vedtektsgrunnlag/prinsipper - og felles distribusjon er minst like viktig.

  3. INK says:

    Jimmy Dore er i storform:

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere