Hvorfor hyller Klassekampen Bellingcat?

0
Forbilder for god journalistikk, Seymour Hersh eller Eliot Higgins. Klassekampen foretrekker åpenbart sistnevnte. Fotomontasje: MintPress

Filmen «Bellingcat: Truth in a post-truth world», vises i disse dager på Bergen Internasjonale Filmfestival. I den anledning har avisa Klassekampen lagd en stor omtale 27. september 2019, signert journalist Magnus Hoem Iversen. Denne omtalen er en fullstendig ukritisk framstilling av Bellingcat, hvem de er og hva de gjør. Det er ingenting i Klassekampens artikkel som ikke kunne ha vært skrevet av Bellingcats egen PR-sjef.

«De er borgerjournalister. Vanlige folk ute på dugnad. De gjør det fordi de føler at det er viktig. De har tid og energi til å kverne på små detaljer som tradisjonelle mediehus verken har tid eller ressurser til å holde på med. De drives av vitebegjær og en utømmelig appetitt for detaljer og gåter.

Spørsmålene de stiller, er grunnleggende journalistiske. Hvem? Hva? Hvor? Hvordan? De driver både etterforskning og undersøker om nyheter er desinformasjon eller propaganda. Utgangspunktet er hva en kan finne ut basert på gryta av informasjon som er åpent tilgjengelig.»

Journalistikkens hverdagshelter, altså? Eller kanskje ikke. Klassekampen stiller i hvert fall ikke spørsmålene Hvem? Hva? Hvor? Hvordan? For eksempel denne grunnleggeren av Bellingcat, Eliot Higgins, hvem er han og hva står han for?

Higgins klarte i 2012 å etablere seg som en ekspert på illegale våpen i Syria, og det til tross for at han ikke hadde noen kunnskaper om våpen, ikke kunne et ord arabisk, og dessuten aldri hadde vært i Syria. MIT professor Theodore Postol og Richard Lloyd, som hadde vært våpeninspektør for FN kritiserte ham i 2015 og skrev at Higgins ble sitert i The Guardian og New York Times som en erfaren krigsjournalist, «og det uten å kunne et ord arabisk, uten nødvendig skolering og uten å ha studert politikk eller journalistikk». Eller med Higgins’ egne ord: «Jeg hadde ingen kunnskaper utover hva jeg hadde lært av Arnold Schwarzenegger og Rambo.»

En som derimot både har trening, erfaring og djuptgående kunnskaper om journalistikk er Pulitzer-prisvinneren Seymour Hersh. I 2013 skrev han en lang artikkel i London Review of Books under tittelen The Red Line and the Rat Line der han plukket fra hverandre den offisielle fortellingen om Syria, som også Bellingcat var en del av. Higgins svarte med å gå til angrep på Hersh, men fikk ikke dø i synden da våpeneksperter fra Massachusetts Institute of Technology, og blant dem veteranen Theodore Postol, plukket ham i biter:

«Higgins har gjort en pen jobb med å samle informasjon på ei nettside. Når det gjelder hans analyse, mangler den så til de grader analytisk grunnlag at det er åpenbart at han ikke vet hva han snakker om.»

I 2014 klarte Higgins raskt å finansiere Bellingcat og ansette 14 medarbeidere. Han inngikk partnerskap med NATOs fremste tenketank, Atlantic Council og ble en viktig del av deres propagandakrig mot Russland i forbindelse med Ukraina. Fra 2016 til 2019 var Higgins seniorforsker ved Digital Forensic Research Lab og Future Europe Initiative, begge to drevet av Atlantic Council.

Allerede i 2015 hadde en del av arbeidet til Higgins blitt så diskreditert at nyhetsmagasinet Der Spiegel ble nødt til å beklage at de hadde brukt stoffet fra Bellingcat. Jens Kreise, som er ekspert på forskning på digitale bilder sa til magasinet at metodene deres var «subjektive og ikke utelukkende basert på vitenskap». «Derfor er det ikke et eneste vitenskaplig forskningsdokument som siterer dem.» Bellingcats arbeid er «ikke noe mer enn å spå i teblader».

Bellingcat henviste til at de brukte metodene til FotoForensic.com, men grunnlegeren der, Neal Krawetz, sa at deres arbeid er «et godt eksempel på hvordan man ikke skal drive bildeanalyse».

Higgins har avslørt seg som ikke noe annet enn et nyttig redskap for Atlantic Council og USAs imperialisme. Han faller igjennom både som bildeanalytiker, journalist og etterforsker. Men likevel finner Klassekampen grunn til å gi ham og Bellingcat et nesegrust oppslag over to sider der avisa aldri stiller spørsmålene: Hvem? Hva? Hvor? Hvordan?

Hva slags journalistikk er det?

Forrige artikkelIS-kvinnene som verken ble lokket eller lurt
Neste artikkelTyrkia: Nekter å følge USA-diktat. Kjøper olje og gass fra Iran.
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).