oss 100 kroner!
Den ideologiske overbevisningen stakk ofte dypere hos kvinnene som sluttet seg til IS enn hos mennene som gjorde det samme, mener forskere. Dette skriver Elida Høeg på Forskning.no. Høeg er frilansjournalist for Kilden kjønnsforskning.no. Hun fortsetter:
«– Vi må ikke se oss blinde på forestillingen om en naiv jihadistbrud, det handler om mye mer enn det, sier professor i midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo Brynjar Lia.
Han har studert den eksisterende forskningen på de om lag 1000 kvinnene som har dratt fra Europa for å slutte seg til «den islamske staten» (IS). I artikkelen, som er publisert i Nytt norsk tidsskrift, ser Lia på hvordan kvinnene ble rekruttert til Kalifatet, og hva slags roller de fikk når de kom dit.
I kontrast til den gjengse medieframstillingen av kvinnene som «lurt» eller «lokket» til å reise, trekker artikkelen fram egenvilje og ønske om aktiv deltagelse som sentrale faktorer.– Det ideologiske var viktig for mange som dro. Det dreide seg ikke bare om kvinner som ble med på noe de ikke forsto rekkevidden av. For mange var idealisme og et brennende engasjement for å hjelpe muslimer i Syria hovedgrunner til å reise, sier Lia.»
I norske medier har man spilt mye på forestillingen om at IS-kvinnene var passive og ikke bidro til terroren. Dette bygger på en myte om kvinners iboende fredelige vesen. Kilden kjønnsforskning har i en annen sammenheng forsket på kvinner og krig og vist at det slett ikke alltid er slik.
Brynjar Lia minner om hvordan situasjonen var da Kalifatet til den islamske staten sto på høyden av sin makt:
«– Kalifatet var et område på størrelse med Storbritannia med mellom åtte og ti millioner mennesker på det største. I propagandaen gikk fortellingen ut på at IS visket ut grensene som koloniherrene hadde trukket opp, sier han.
De unge kvinnene fulgte med på IS gjennom egne mediekanaler, særlig ved å kommunisere med andre kvinner som allerede var kommet fram. Gjennom vennenettverk og sosiale medier fikk de et mer eller mindre realistisk inntrykk av hverdagslivet på innsiden av Kalifatet.
– Noen skapte et glansbilde der de postet bilder av villaer med svømmebasseng, nye klær og muffinsbaking med barna. Andre var brutalt ærlige om at livet var hardt, men at de opplevde søsterskap og solidaritet i slitet og selvoppofrelsen, sier Lia.»
«Vi må ikke se oss blinde på forestillingen om en naiv jihadistbrud,» sier Lia. Men det spørs om han blir hørt. Politikerne og mediene har bruk for en fortelling som feier støtten til terrorismen under teppet, og da er det et greit sted å begynne å spille på myten om passive og naive kvinner.
