Greta Thunbergs tale i FN. Så langt, men ikke lenger?

0
Greta Thunberg i FN. Skjermdump

Den seksten år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg, som har stått og står i spissen for bevegelsen FridaysForFuture talte i FNs hovedforsamling under klimamøtet 23. september 2019. Hun leverte et følelsesladet og sterkt angrep på verdens politikere og anklaget dem for å ha sviktet henne og hennes generasjon:

En transkripsjon av talen finnes her. I talen sa Thunberg blant annet:

«Dere har stjålet mine drømmer og min barndom med deres tomme ord. Og likevel er jeg blant de heldige. Folk lider. Folk dør. Hele økosystemer kollapser. Vi står foran en masseutryddelse og alt dere kan snakke om er penger og eventyr om evig økonomisk vekst. Hvordan våger dere?»

Denne kritikken er naturligvis helt på sin plass. Alle de globale klimamøtene har stort sett bare produsert varm luft, og det eneste politikerne har vært opptatte av har vært og er å sikre de kapitalinteressene som står bak dem. Når Thunberg snakker om masseutryddelse, snakker hun naturligvis om den ekstremt raske utryddelsen av dyre- og plantearter som foregår rett foran øynene våre og som er den største masseutryddelsen siden dinosaurene døde ut. Og hun har fullstendig rett i at forestillinga om evig økonomisk vekst er en bløff og en fantasi, kall det gjerne et eventyr.

Thunberg er modig og det er godt gjort av en på hennes alder å stå på en internasjonal talerstol og refse politikerne på denne måten. Men det er akkurat så langt hennes og hennes manageres linje rekker. Det moralske engasjementet er det ingenting å si på. Og refsen er på sin plass – og mer enn det.

Problemet er at den globale kapitalismen som ødelegger jordkloden for å oppnå maksimal profitt spiser slik refs til frokost. Så lenge kampen ikke retter seg mot systemet deres og truer profittinteressene deres, kan de tåle så mye moralsk refs man måtte ønske.

Uten sammenlikning av retorikken brakte dette fram minnet om en annen tale, riktignok ikke fra virkeligheten, men fra litteraturen. Talen forekommer i Jack Londons roman Jernhælen. (Hele teksten finnes på engelsk her.) Der er det den kommunistiske helten Ernest Everhard som blir invitert til overklasseklubben Philomath Club fordi de ønsker å høre en revolusjonær tale innimellom de oppdagelsesreisende de ellers pleide å invitere.

Så lenge Everhard snakket om hvordan kapitalismen utbyttet arbeiderne og holdt dem nede i fattigdom og elendighet kunne The Philomaths lytte dannet og interessert til ham. Men da han så gikk over til å si at de revolusjonære ville ta fram dem kapitalen og ekspropriere eiendommene deres, ble de fullstendig rasende.

Og det er der skillet går. De økologiske krisene og katastrofene er i all hovedsak produkter av kapitalismens rovdrift. Men den rekker ikke å peke på det og kritisere det, uansett hvor sterkt engasjementet er. Hvis ikke opprøret rettes mot roten til problemet, hvis den ikke tar sikte på å styrte kapitalismen, risikerer kritikerne bare å bli pausefyll. Litt bjørkeris i den kapitalistiske saunen før neste plyndringstokt og neste krig. Apropos det: Det er bemerkelsesverdig at Thunberg i hele sin kampanje aldri har nevnt opprustning og krig i forbindelse med miljøkrisene.

Forrige artikkelRussland: – Vi trenger ikke hangarskip, vi trenger bare våpen som kan senke dem
Neste artikkelStår parlamentene over resultater i folkeavstemninger?