oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Bare de siste døgn (21. august 2019) er det kommet flere nye utredninger om utbyggingen av vindkraft i Norge og i Europa. Den ene – om Europa – foreligger bare som Abstract (resten må man betale dyrt for å se). Men konklusjonen er klar: Det er fullt mulig å 100-doble tallet på vindturbiner i Europa fra 100.000 til 11 millioner, noe som påstås skal gi nok energi til å forsyne hele verden med elektrisitet. Det pussige er at de fleste av disse nye turbinene må plasseres i land som enten ikke er interessert, eller i land som ikke trenger vindkrafta: Russland, Tyrkia og Norge, land som ifølge rapporten har «lite vindenergi og store vindressurser – og masse plass». Denne eventyrfortellingen er uten bakkekontakt, også fordi motforestillingene mot vindkraft synes å være helt oversett. Det er merkelig at det bl.a. er tre universiteter som står bak diktverket. NRKs oppslag er her. Sciencealert her.
En annen utredning handler om havvind «Global Offshore Wind Market Report»: Den må kunne oppfattes som mer interessant, selv om perspektivet for satsning på havvind (i Norge) er helt forskjellig avhengig av hvem man snakker med. Norske politikere og partier, og også miljøorganisasjonene, roper høyest etter havvind fordi havvind skal bidra til å forhindre utbygging av vindkraft på land. En del av begrunnelsen er at Norge trenger denne krafta for å hel-elektrifisere Norge, slik at klimagassutslippene skal kunne reduseres. Også (urealistiske) forestillinger om havvindkraftas betydning for økt sysselsetting i Norge, dominerer dessverre.
Industrien og forskningen hvisker mer, men hører man bedre etter, er det åpenbart at havvind for norsk industri er framtidige samarbeidsprosjekter med andre land som mener de trenger vindkrafta. Norge antas å ha en delkompetanse vi bør tilby internasjonalt, og det er også slik industrien foreløpig har operert (prosjekter ved Storbritannia og USA m.m.). Norge bør muligens ha et forskningsprosjekt på FLYTENDE havvind nær Norge, men utbyggingen av kommersielle havvindprosjekter må fortrinnsvis skje langt fra Norge. Jeg viser til det jeg tidligere har skrevet om dette.
Aksjonene mot vindkraft i Norge – hva med havvind?
Norge trenger ikke vindkraft
En kommentar til slutt om hvorfor i all verden norske partier og miljøorganisasjoner på død og liv skal legge store havvindprosjekter midt i viktige fiskefelt og i trekkrutene for fugl utenfor Norge. Jeg er kommet til at slike misforståelser må ha oppstått fordi vindkraftmotstanderne og motstanderne av flere eksportkabler, har behov for ikke alltid å være NEGATIVE til all ny infrastruktur. Et forslag om utbygging av mye havvind utenfor Norge er et slikt alternativ som snur det negative til noe «positivt».
Mange har et nesten psykologisk behov for ikke bare å være negative. Så hvorfor ikke la dem beholde forestillingen om at havvind er nyttig for Norge, dersom dette betyr mye for motstandsgruppenes opplevelse av å styrke sin strategiske posisjon i forhold til vindkraftvandalene?
Jeg er blitt litt i tvil om dette.
Fra 29. november 2018:
Er havvind løsningen for Norge?
Av Odd Handegård.
Havvind har vært et spørsmål i den norske klimadebatten i flere år – uten at det har skjedd særlig mye. Det er flere år siden det kom ut ei bok om at norsk satsning på havvind ville kunne skape flere hundretusen «grønne» arbeidsplasser og samtidig bidra til at mye fossil energi ville forsvinne. Men i dag er norsk havvind fortsatt bare på tegnebrettet. Statoil (Equinor) vil neste år eller i 2020 ta standpunkt om man skal satse på et prosjekt for FLYTENDE havvind (dvs. vindmøller som ikke er festet i bunnen). Det kan dreie seg om 11 turbiner som evt. skal forsyne plattformene Gullfaks og Snorre med tredjeparten av den strømmen som trengs. Plattformer som er delvis elektrifisert fra LAND er: Troll, Valhall, Gjøa, Martin Linge, Goliat og nå sist Johan Sverdrup.
Ellers er det lite å skrive hjem om. Statoils engasjementer befinner seg stort sett langt fra norskekysten, og dreier seg om samarbeidsprosjekter med land som åpenbart skriker etter ikke-fossil energi. (Sheringham Shoal – 2011, Dudgeon – 2017, Hywind Skottland – 2017, Arkona i Tyskland – 2019, Doggerbank (i England – under planlegging) og Empire Winduser i USA – 2025). Det er kostnadene som er industriens hovedargument mot utbygging av havvind i Norge. Kostnadene følger et kjent hierarki: Flytende havvind (kolossalt dyrt), bunnfast havvind (veldig dyrt), landvind (dyrt) og vannkraft (ganske billig). Teknisk Ukeblad har prøvd å finne ut mer om kostnadene, men kom ingen vei, med henvisning til at dette dreier seg om forretningshemmeligheter.
Det er altså klart at det finnes et internasjonalt havvindmarked der norsk leverandørindustri og andre norske nisjebedrifter kan tjene gode penger, langt ut over Statoils prosjekter, se denne oversikten:
Fornybar energi begynner å bli milliardindustri. Disse 10 selskapene omsetter mest
Men heldigvis er det ingen i norsk industri som forestiller seg at havvind fra områdene utenfor norskekysten skal ekspederes inn på det norske strømmarkedet. Slike tanker er forbeholdt en forholdsvis ubetydelig del av venstresida. Og som sagt mange ganger: Norge har den fornybare strømmen vi trenger, og havvind ville bare ha bidradd med meningsløse strømpriser.
Det finnes naturligvis mange motforestillinger også mot havvind. Klimaavtrykket av de enorme vindturbinene er ett problem. Det framtidige søppelproblemet som kommer om få år, er et annet. Og elektrifiseringen av sokkelen er selvfølgelig en illusjon fordi den gassen som «spares» på sokkelen, vil bli eksportert sammen med annen gass, og brukt et annet sted – og da er man like langt. I alle fall burde det være en forutsetning at Norge unngår å bidra til unødvendige utslipp av klimagasser, til unødvendige søppelproblemer i eget land og til unødvendige illusjoner.
