Norge trenger ikke vindkraft

0
Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Det viktigste argumentet mot vindkraft i Norge, i tillegg til ønsket om å verne norsk natur, er at vi ikke trenger denne energien. Norge har tilstrekkelig med fornybar energi til egne formål – vi har til og med et lite overskudd som kan eksporteres. Norge er, sammen med Island, den suverene ener i bruk av fornybar energi i verden.

Norsk industri bruker riktignok litt fossil energi, men storparten av den fossile energien i Norge forbrukes i transportsektoren, som langt på vei kan gjøres «grønn» med den energien vi disponerer (unntatt utenriks sjøfart og internasjonal flytrafikk) – hvis vi bruker vår fornybare energi i Norge, og ikke eksporterer den til EU. Så hva er egentlig vitsen med å bygge «skoger» med ulønnsom vindkraft som norsk industri og andre norske strømkunder skal betale ekstra for? – Ingen verdens ting, naturligvis. Selv om vi skulle bygge hundrevis av vindmøller i hver kyst- og fjellkommune i Norge, ville det kun utgjøre brøkdeler av den fornybare krafta EU kunne trenge.

Grafikken viser en oversikt over alle vindkraftprosjekter i Norge som enten allerede er bygget, er under planlegging eller hvor søknad om konsesjon er under behandling. De svarte møllene viser områder hvor søknad er avslått. Grafikk: Dagbladet

Dersom Norge dropper produksjonen av de 2000 TWh med olje og gass vi i dag eksporterer, og skulle kompensere denne energien med vindkraft, måtte vi anslagsvis trenge 70.000 vindturbiner. Fordeler vi disse på alle norske kommuner blir det nesten 200 turbiner i hver kommune. Hvis vi trekker fra de kommuner der det åpenbart blåser lite, måtte minst 300 turbiner lokaliseres i hver av kommune. Med befolkningstallet i Oslo, og mangelen på vannkraft i hovedstaden, risikerer man at minst 500 turbiner må plasseres i Nordmarka. Det er ellers et faktum at mye av den krafta som eksporteres/importeres, brukes til å «frakte seg selv» til og fra kontinentet (kabelsvinn). Dersom Norge bygger ut den planlagte eksport-/importkapasiteten til kontinentet, vil svinnet hvert år tilsvare årsproduksjonen fra MANGE Alta-kraftverk (trolig minst 15).

Vindkraft til norske husstander

Nå er det klart at det egentlig ikke er vindkrafta, men mellom 30 og 40 % av norsk vannkraft som planlegges eksportert til EU. Når de planlagte kablene kommer i drift, vil mye importert elektrisitet laget av kull og gass måtte importeres fra EU for å dekke det energiunderskuddet som vil oppstå i Norge. Den norske el-miksen blir dermed nesten like brun som el-miksen i EU. Europa trenger selvfølgelig ikke mer fra Norge av det disse landene har for mye av fra før (ustabil vindkraft). Og EU er heller ikke særlig interessert i noen skvetter vannkraft fra norske kraftverk. EU er først og fremst interessert i norsk vannkraft av politiske årsaker: «Fri flyt» også av vannkraft handler om EU-politikk, dvs.  om å knytte forvaltningen av norsk vannkraft til integreringen av Norge i EU.

Vindkraftutbygginga er det største angrepet på norsk natur siden 1920-tallet.

Den delen av norsk vannkraft vi får beholde til bruk i Norge, må naturligvis gå til norsk industri og andre deler av arbeidslivet som trenger en stabil tilførsel av strøm. I realiteten er det derfor de norske husstandene (som i dag forbruker omtrent tredjeparten av vår vannkraft) som skal forsynes med ustabil og kostbar vindkraft.

«Smarte» strømmålere

Beslutningen om at norske husstander skal få mye av sin strøm fra ustabil og kostbar vindkraft, er kombinert med et annet vedtak som mange nå har begynt å se konsekvensene av, nemlig innføringen av såkalte «smarte» strømmålere. Målerne skal ikke gi strømkundene billigere kraft (som en statsråd hevdet for noen år siden). De skal tvert om bidra til å gjøre strømmen dyrere og til å «rydde opp» i det rotet som vil oppstå når kraft til norske husstander blir endret fra ren, stabil vannkraft til mer ustabil vindkraft, kombinert med fossil energi fra EU. De nye strømmålerne vil endre strømregningen til folk flest: Vi skal ikke lenger betale for strømforbruket vårt (kilowattimer), men for «effekt» (kilowatt), altså for belastningen på strømnettet. Dette betyr at når nesten alle koker middag om ettermiddagen, når de fleste dusjer om morgenen, når mange lader el-bilen samtidig, og når det er vinter samtidig i hele landet, vil kraftselskapene regulere strømprisen kraftig oppover. Som kjent advarer myndighetene mot å bruke vaskemaskina om natta, når strømprisen antas å bli lav (brannfare).

Klimaet og andre myter

Et av hovedargumentene for vindkraftutbygging er at vindkrafta angivelig vil gagne klimaet, ikke i Norge, men i resten av verden. Dette er en sannhet med mange modifikasjoner. Dersom vi realiserer det kortsiktige målet om å bygge ut i underkant av 14 TWh med vindkraft i fastlands-Norge, betyr det altså at vi i realiteten vil eksportere mer vannkraft til EU. Men 14 TWh utgjør kun en brøkdel av energibruken på kontinentet, og spørsmålet er derfor om det er tilrådelig å rasere mye av norsk natur og norske landskaper for å oppnå så lite.

Vindturbinene, som ikke produseres i Norge, er nesten en «ferskvare» i forhold til norske kraftverk, og de må som kjent erstattes etter (seinest) 20 år. En undersøkelse av 3000 britiske turbiner viste i 2012 at vindmøllenes el-produksjon faktisk ble halvert allerede etter 12-15 års drift. Det er også kjent at utskiftingen av vindkraftverk vil bygge opp enorme søppelberg av glassfiberavfall som ikke kan gjenbrukes. Det har vært beregnet at vindparken på Fosen med 278 vindturbiner vil bruke 13.000 tonn glassfiber, tilsvarende 60.000 plastbåter à 14 fot. Selv om det er vanskelig å få de eksakte tallene dokumentert fra industrien, vil produksjonen av turbiner og stålkonstruksjoner generere betydelige mengder klimagasser, ikke minst om man tar i betraktning transport, veiutbygging, fundamentering av mastene (betong), og industriens utvikling av store batterier som skal lagre en del av den varierende og ustabile vindkrafta.  – Ettersom vindmøllene ikke produseres i Norge, unngår man behendig at utslippene av klimagasser blir registrert i det norske klimaregnskapet. Vindkrafta seiler under falskt klimaflagg. Vinningen går i stor grad opp i spinningen. Det blir heller ikke mange norske arbeidsplasser ut av vindkraftutbyggingen.

Et interessant spørsmål er derfor hvor mye netto energi en vindturbin vil produsere når man trekker fra den energien som brukes til produksjon av turbiner og stålkonstruksjoner, til oversjøisk og lokal frakt, anleggsveier, fundamentering og eventuell riving og opprydding etter konkurser/avvikling. De 278 turbinene på Fosen skal angivelig kunne produsere 1000 MW, dvs. 3.4 MW pr. turbin, tilsvarende 0.013 TWh (=13 millioner kWh), altså det årlige forbruket i ca. 650 eneboliger (forutsatt at turbinene hadde produsert jevnt over hele året, og hadde produsert like mye elektrisitet i hele livsløpet – men det skjer jo ikke). Mye av den krafta som blir produsert, er altså brukt før turbinene blir tatt i bruk. Dette er betenkelig, og bør undersøkes grundig før nye prosjekter igangsettes.

Et siste miljøspørsmål er knyttet til de sjeldne såkalte «jordartene» som brukes i vindturbiner og i annen elektronikk, som høytalere, harddisker, smarttelefoner, el-motorer m.m. Det er 17 slike «metaller» – viktigst for vindindustrien er Neodym og delvis Dysprosium og Praseodym som er uunværlige i kjernen av maskineriet (permanenmagnetene). Mange av «metallene» begynner å bli mangelvare i verden, flere produseres nesten bare i Baotou i Indre Mongolia der de har ført til enorme forurensninger og til store helseskader i befolkningen.

Havvind

Mye tyder på at klimabevegelsen er i ferd med å endre fokus fra utbygging av landvind til havvind, og at begrepet landvind, av taktiske grunner, nå erstattes av uttrykket «fornybar energi». Det hele begynte med ei bok redigert av Anders Ytterstad («100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå»). Det meste av venstresida (inkl. Ap) har etter mitt syn latt seg lure av forestillingen om at store inntekter, store klimagevinster og mye havvind vil kunne skaffe Norge 50.000 nye arbeidsplasser (og 50.000 i transportsektoren). De praktiske forslagene er etter hvert blitt mer beskjedne, men preges fortsatt av store illusjoner.

Statoils erfaringer med Hywind (flytende havvind) på engelsk sokkel og andre steder, har vært begrensede. Statoils underselskap har kun hatt mindre biter av prosjektene – byggingen av turbiner og understell har foregått i Danmark og Spania, og delprosjektene har vært fordelt til en rekke land (Skottland, Polen, England, Danmark, Spania – og Norge). De norske oppdragene på Stord har vært å sette sammen turbin-deler produsert i andre land, noe feltkabelproduksjon og installasjon offshore. I tillegg i har Statoil fått jobben med å rense havbunnen for udetonerte bomber fra andre verdenskrig. Ellers er det slik at myndighetene i Hull – der arbeidsløsheten er stor – nå vurderer mulighetene for at britene selv skal overta den jobben Statoil har gjort på Stord.

Som vi forstår, er det lite å hente for Norge på markedet for havvind: Den internasjonale arbeidsdelingen er omfattende, den norske sysselsettingen er, og vil forbli beskjeden, inntektene er avhengig av andre lands subsidier, tapsmulighetene er store. Oppdrag fra andre land kan sikkert være ei oppgave for risikovillig, norsk kapital. Men tapsbringende, statlig norsk «u-hjelp» til europeiske industriland, burde ikke regjeringen engasjere seg i. Forestillingen om at norsk industri skal engasjere seg med storstilt utbygging av havvind på norske fiskebanker/gyteområder/trekkfuglruter bør i alle fall droppes – Norges Fiskarlag utredet saken for flere år siden, og kom til svært negative konklusjoner.

 

Alt i alt:

  • Vindturbiner er en subsidiert, men kostbar energiform som vi ikke trenger i Norge og som i liten grad bidrar til å forebygge mot eventuelle klimaendringer. De meningsløse ”grønne” sertifikatene burde heller ha vært brukt til å oppgradere og effektivisere en del av våre kraftstasjoner.
  • Vindkraft i Europa og andre steder kan sikkert forsvares, men det trengs forbedringer for at energien skal bli mer akseptabel.
  • Vindkraftutbygging i Norge vil medføre høyere strømpriser til industri og andre forbrukere, og vil svekke norsk konkurranseevne internasjonalt.
  • Norge bør ikke bygge mer vindkraft, heller ikke til havs. Det blir få nye arbeidsplasser og dårlig økonomi av slike prosjekter.

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.