Vil Tyrkia velge Eurasia framfor NATO?

0
Illustrasjon: Shutterstock.

Tyrkia har ikke bøyd seg for USAs press om ikke å kjøpe det russiske S-400-systemet. Tvert om har president Recep Tayyip Erdogan sagt at systemet er kjøpt og det lar seg ikke stoppe. De første transportene skal alt være gjennomført og systemet er planlagt installert i oktober 2019. Samtidig varmer Tyrkia opp forbindelsene til Kina. Erdogan dro rett til Beijing etter G-20-møtet i Osaka og der ble han mottatt som æresgjest av president Xi Jinping.

Tyrkia er et viktig ledd i Kinas «silkeveibelte» eller Belt and Road Initiative, som det kalles offisielt. Dette er Erdogan fullstendig klar over, og Tyrkia har utviklet sin egen versjon av dette som de kaller «Middle Corridor». Det er et prosjekt som i første omgang handler om å bygge en ny jernbane gjennom Tyrkia, Georgia og Aserbajdsjan fra til Kaspihavet, og så forbinde den med silkeveibeltet over Kaspihavet på skip eller sør for det på jernbane i retning Kina.

I Beijing publiserte den offisielle avisa Global Times en kronikk av Erdogan der han nettopp hyllet silkeveibeltet og sa at Tyrkia vil samarbeide med Kina om å knytte «Midtkorridoren» til silkeveibeltet. Han sa at de to landene planlegger å øke samhandelen til 100 milliarder dollar og han inviterte kinesiske sellskaper til å investere mer i Kina.

Som æresgjest i Beijing inspiserte Erdogan noen avdelinger av Folkets frigjøringshær sammen med Xi. Skjermdump fra Erdogans offisielle Twitterkonto.

Pepe Escobar: Sultan shines in the court of the Dragon King

Som en formell alliert av USA er det verdt å merke seg at han tok avstand fra forestillingen om en unipolar verden (dette er kode for en verden under USAs hegemoni) og sluttet seg til visjonen om en multipolar verden der Tyrkia ønsker å samarbeide tett med Kina. Erdogan demonstrerte tyrkisk Realpolitik da han erklærte at

Det er et faktum at folkene i Kinas Xinjiang region lever lykkelig under Kinas utvikling og velstand.

Den tradisjonelle tyrkiske holdninga har vært å støtte sine tyrkiskspråklige og muslimske trosfeller blant uighurene, noe som har vært en kilde til konflikt mellom Tyrkia og Kina. Nå har pipa fått en annen lyd. Nå handler det om Eurasia og Tyrkias rolle i de store prosjektene som pågår der.

I Putins og Xis planer for eurasisk integrasjon og silkeveibeltet er både Iran, Tyrkia og Syria viktige strategiske bindeledd og mellomstasjoner. Tyrkias unike posisjon er å være brua mellom Asia og Europa, med en fot på hvert kontinent. Dette kortet vet Erdogan å spille. Men han skjønner også at han ikke kan overspille det. Silkeveibeltet vokser fram enten han vil det eller ikke, og nylig er også India kommet ombord gjennom de strategisk viktige samtalene mellom Modi, Putin og Xi. Denne alliansen stiller seg også bak Iran, og Tyrkia innser at skal de kunne gjøre seg håp om å få en viktig rolle, må de spille på lag med SCO, Russland og Kina.

Igjen ser vi at USA blir spilt ut over sidelinja og at Washingtons unipolære verden og USAs hegemoni sprekker opp og svekkes. Vi forventer ikke at våre norske NATO-medier klarer å få med seg dette. Men det spiller ikke så stor rolle. Vi ser konturene av en multipolar verden som tvinger seg fram helt uavhengig av hva NATO og deres avskrivningsbyråer måtte ønske seg.

Forrige artikkelNår penger er viktigere enn moral
Neste artikkelHarde trefninger i Ukraina
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).