Styre-keiseren er nokså naken

8
Illustrasjon: Shutterstock
Trond Andresen

Av Trond Andresen.

Ingrid Fiskaa har en god kommentar mot nedlegginga av Nesna og Sandnessjøen i Klassekampen 1/7-2019. Hun skriver i den forbindelse noe treffende om «styret»: 

<< … Dei såkalla uavhengige styra er ofte dei som vedtar «den nye strukturen»; dei «viser handlekraft» og tar «nødvendige avgjerder». Eg har sjølv vore i mange styre. Eg veit at dei gjerne utviklar sin eigen logikk: Du var jo med på det førre møtet, og du sa ingenting då – så kvifor protesterer du nå? Det er ukollegialt og uprofesjonelt. Bordet fangar. Og det er triveleg på innsida: Me har middagar, og me får etter kvart eit fellesskap, med felles språk, felles humor. Det er ubehageleg å vera ho som alltid protesterer og kverulerer.

Innkapsla i styrerommas og seminaras gode atmosfære er det få som tør eller klarer å skilja seg ut. Ofte har du ikkje alternative kunnskapsgrunnlag å slå i bordet med, og må stola på styreleiar og administrasjon. Rolla di er å stilla eit par spørsmål, og så forklara for dei «der ute» kvifor det dessverre må bli slik det blir. … >>

Dette er helt riktig. Jeg satt i NTNUs styre i 3 år (1999 – 2001), og har samme erfaringer. Sosialiseringa er svært effektiv. Ikke minst når styret legger et utvida møte (typisk tittel: «strategiseminar») til et hotell i ei helg, hvor det blir middag og samvær i baren om kvelden. Man skal bli et «team».

Et absurd utslag av dette er dogmet om at det i vanskelige saker er viktig at «styret står samlet», og man ber folk om å i siste instans å stemme for ledelsens syn sjøl om de er uenig. Dette overgår den leninistiske partimodell, som bare sier at «når vedtak er fattet, skal alle jobbe lojalt for det». Men denne partimodellen krever ikke at man skal nektes å stemme for et annet syn før vedtaket er gjort. Min observasjon fra styretida i NTNU var at dogmet om at «styret må stå samlet» aldri blei bestridt. Det var liksom sånn det bare skulle være.

Et annet dogme (som aldri blei formulert direkte) men som jeg er overbevist om var retningsgivende for en del folks oppførsel, var at det det ga status å stemme for vedtak som det var sterk motstand mot på grasrota, for da demonstrerte man at man var «visjonær og modig».

Et internasjonalt uttrykk for dette er «transgressive management». Du er sterk og visjonær, og at du møter motstand fra dem der nede er bare en bekreftelse på at du gjør det riktige:

«Jeg stemte for å flytte NTNU Dragvoll ned til Gløshaugen, sjøl om motstanden var sterk fra de ansatte.»

Eller:
«Tross enstemmig motstand fra ansattes styrerepresentanter, stemte jeg for å fusjonere NTNU med høyskolene i Trondheim, Ålesund og Gjøvik.»

I begge disse sakene var det klart flertall mot, blant NTNUs ansatte. 

På skolen lærer vi at at vi lever i et demokrati. Jeg foreslo i Universitetsavisa (NTNUs avis) at det skulle avholdes rådgivende avstemning blant de ansatte i den første saken. Ingen i ledelse eller styret ville ha noe slikt. De visste godt at de da ville ha tapt med sine «visjonære» planer.

Her er debatt rundt den første saken, kalt “samlokalisering” (2004 og 2005):
og her.

Jeg prøvde meg på nytt i 2014, 10 år seinere, uten at det hjalp (denne flytte-saken tar lang tid).

Den (for meg) oppsiktsvekkende men svært lite diskuterte konklusjon er følgende:

Mens medier og samfunnsvitere er så sjøltilfredse med det liberale moderne samfunns «demokratiske prosesser» (dvs. valg), hersker det en ikke-uttalt samstemmighet at på arbeidsplassen – i foretak og offentlige institusjoner – er autoritært fåmannsvelde det eneste som skal gjelde. Det hersker en fullstendig ureflektert aksept av styrets overlegne “visdom” i alle saker, og en tilsvarende avvisning av at de grupper som rammes eller berøres av beslutninger har den «nødvendige kompetanse» som styret besitter (mener de sjøl, og regjeringa mener det også). 

Sagt med andre ord, demokrati – til og med rådgivende – er rett og slett forkastelig på arbeidsplassen – i foretak og offentlige institusjoner.

Siden jeg har hatt den tvilsomme fornøyelse å oppleve innsida av fåmannsveldet i en milliardbedrift i tre år, har jeg ikke den minste illusjon om «visdommen» til slike organer. Et eksempel er da vi skulle diskutere et dokument om “undervisningsstrategi”. Styrer elsker å diskutere “strategi”, slikt blir opphav til umåtelig mye svada og varmluft rundt styrebordet – “strategi” gjør at Man Føler Seg Viktig. I dette dokumentet var det et poeng at “samfunnet forandrer seg fortere og fortere” (har du hørt den før? – kjent hersketeknikk for å få banka gjennom ting), og tesen i dokumentet – hold deg fast – var at “kunskap hadde en halveringstid som nå var nede i fem år”. Jeg fikk hakeslepp over dette vrøvlet og sa tydelig fra. Ingen andre reagerte på det, og på det grunnlaget diskuterte vi altså “undervisningsstrategi”.

Styrekeiseren er ganske så naken. Ikke la deg imponere.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ha, ha, ha, knallbra Andresen! Hva gjør det om Bongard har trukket inn årene, når du fortsetter å ro;-) Dette blir å sammenligne med Aron, som taler for Moses!

  2. runeulv says:

    Dette tror jeg er et problem i regjeringskvartalet og i partiledelser også. En annen ting jeg er rimelig sikker på, er at det brukes argumenter på bakrommet som ikke vi får se, og som vi derfor heller ikke har noen mulighet til å argumentere i mot.

    Jeg har snakket med en fusjonsadvokat, og i følge ham så er fusjoner noe bedrifter gjør når det ikke går så bra, og det forventes at de må gjøre noe, og de ikke vet hva de skal gjøre.

  3. Jeg har de samme erfaringene fra en periode i den kommunale plankomiteen, og det dobbelte i fagforeninga mi. Putter du inn noen inspirasjons-seminarer, så er jargongen inne og vedtaket klart. Men det må du ikke si høyt, for da har du fremmedgjort deg selv i konteksten, eller noe sånt.

    Det fungerer i stor grad slik ellers også. I de lokal bygdekvinnelaget prøvde jeg å protestere mot at vi automatisk gikk for et hvert påfunn de sentrale “myndigheter” fant på, men fikk beskjed om at det var vår plikt å følge vedtak gjort av våre representanter, dermed også deres funksjonærer.

  4. “We need adults in the room”, som de sier i sin egen fortreffelighet. Hva har de fått til? Et hav fullt av plastikk, global oppvarming, økte sosiale forskjeller, økt terrortrussel, økt militært spenningsnivå mellom atommakter, regimeendringer, forsøk på regimeendringer, kuppmakeri, lyging og fandens oldemor i hytt og gevær. Omvendt kong Midas: Absolutt alt de tar i blir til drit!

  5. runeulv says:

    Men de som valgte dere inn, forsto ikke at det er slik?

    Da min far fikk kreft, så kom kreftforeningen med en gang og spurte etter penger, men de tilbød ingen hjelp. De som ga hjelp, fikk penger etter han døde, så ateistens penger gikk til en kristen organisasjon.

    Elektrikerne jeg bruker konket for et par år siden, da en jobb gikk til helvete, men de fikk ingen hjelp av fagforeningen, så nå er firmaet uorganisert.

  6. Det er jo ikke slik det er tenkt, tror jeg. Men siden vi betalte lønna deres, måtte vi jo få valuta for det - og det ved å la dem bestemme? jeg har egentlig aldri skjønt hvordan de tenker, egentlig. Jeg tror ikke de vet det selv, en gang.

  7. runeulv says:

    Det tror jeg så gjerne. Folk som er nye, er redde for å gjøre feil, så de kopierer de erfarne for å være på den sikre siden. For de erfarne som ønsker å bli gamle i leken, så er imidlertid ryggdekning det viktige, og da er det viktig med enstemmige avstemninger samt å følge opp ting som kommer fra sentralt hold.

    Om hva de gjør er formålsnyttig, er det ingen som egentlig tør snakke om, da de andre kan tro du er uvitende.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere