– Et samfunn uten karikaturer?

22
Honoré Daumier: Les poires

The New York Times har besluttet å fjerne karikaturer fra sine spalter. Er tida over for den politiske karikaturen? Tegneren Roar Hagen spør i VG om vi ønsker et samfunn uten karikaturer. Han skriver:

Da Verdens Gang ble grunnlagt av folk fra Hjemmefronten etter annen verdenskrig var noe av det første redaktørene gjorde å skaffe seg en avistegner.

De hadde sett hva britiske tegnere med Sir David Low i spissen hadde bidratt med i kampen mot nazismen i en periode hvor Storbritannia var den eneste åpne råk i hele Europa.

Slik gikk det til at Salomon Goldfarb alias Salo Grenning alias Pedro, jøde fra Bergen og selv krigshelt etter invasjonen i Normandie, ble avisens varemerke helt til sin død i 1986.

Det er vanskelig å forestille seg VGs identitet uten hans definerende tegninger av norsk og internasjonalt samfunnsliv.

Hagen minner også om den såkalte karikaturstriden i 2005:

Karikaturstriden i 2005 og 2006 viste at tegninger har kraft i seg til å synliggjøre eksistensielle konflikter mellom demokrati og religion. Håndteringen på politisk nivå var panikkartet og forvirret. Mange redaktører så helst en annen vei, og mange trodde alt skulle bli som før om bare disse tegnerne kunne dempe seg.

Hagen kjente karikaturtegneren Tignous i Charlie Hebdo, som var en av dem som ble myrdet under massakren i 2015, og skriver:

Den største katastrofen var terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. Terrorister stormet inn i redaksjonen og tok livet av tolv mennesker. Et av ofrene, tegneren Tignous, kjente jeg som en veldig trivelig kar. Etterpå var alle “Charlie” og det var ikke grenser for støtte til Frankrike, ofrene og demokratiet. Så hvordan har det gått med ytringsfriheten og demokratiet etterpå?

Avslutningsvis stiller Hagen spørsmålet:

Vi må spørre oss selv; vil vi bo i et samfunn uten satiriske tegninger? Blir tegningene borte blir mye annet borte med dem.

Flere enn Hagen har stilt dette spørsmålet. Les for eksempel Political cartoons in the internet age — is it the end of an era? av Robert Phiddian og Haydon Manning i ABC News.

Denne artikkelen er illustrert med Honoré Daumiers karikatur Pærene, der han latterliggjør kong Louis Philippe. Den ble publisert i magasinet La Caricature, som var et satirsk ukeblad som ble publisert i Paris mellom 1830 og 1843.

Store norske leksikon gir en del eksempler på norske politiske karikaturtegnere:

I Norge har den politiske karikatur blomstret i dagspressen siden 1960-årene, og de fleste av de større avisene har hatt sine egne tegnere. Et høydepunkt ble nådd under EF-striden i begynnelsen av 1970-årene, med blant annet Hans Normann Dahls tegninger i Dagbladet, Finn Graffs i Arbeiderbladet og Ellen Auensens i Morgenbladet. Audun Hetland var i mange år meget produktiv, og hans burleske tegninger ble publisert både i Bergens Tidende og i bokform. I en årrekke var Pedros (Salo Grenning) tegninger populære innslag i VGs spalter, likedan Henry Imslands i Stavanger Aftenblad.
Blant dagens mange gode karikaturtegnere kan nevnes Roar Hagen i VG, Inge Grødum i Aftenposten, Finn Graff i Dagbladet, Siri Dokken i Dagsavisen, Jan O. Henriksen i Adresseavisen, Arne Roar Lund og Per Elvestuen i Dagens Næringsliv, og Herbjørn Skogstad i Oppland Arbeiderblad.

Rolf Groven: Norsk nyromanitikk 1972, også kalt Willoch og Bratteli.

I dag har vi fått den nye krenkelseskulturen der enhver kan påberope seg beskyttelse mot å bli krenket, og dette er forsterket av de innslagene av æreskultur som vi kjenner til. Klarer de sammen å drepe karikaturen og den politiske satiren?

Hvis historiske eksempler er noe å gå etter, vil vi anta at svaret er nei. Mange enevoldsherskere har prøvd å drepe satiren og gjennom det gitt næring til mer satire.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det handler om denne- for disse eier ikke humor.

    Tegneren fikk sparken tvert.

  2. runeulv says:

    Ja. Fordi det er jødene som pusher denne krenkelseskulturen, og Honoré Daumier har ingen planer om å sette halen på katten.

  3. Jeg ble oppdratt med drømmen om kibbutz, så det satt langt inne. Fortsatt mener jeg at dersom vi i vesten hadde vært bedre foreldre, ville vi ikke vært i den situasjonen vi er i nå. Israel er vårt barn, og vi har latt det utvikle seg til et monster.

  4. Dette er den tiden vi lever i. De største mediene bidrar til å rive ned ytringsfrihet og demokrati. Hvordan skal folket svare på at eliten nekter oss å kommunisere om hvordan eliten styrer oss? Vi BØR svare med å sette bind for øynene deres, stappe noe i halsen deres, og dekke til ørene deres. Slik at de lærer hva det vil si å bli nektet å orientere seg, og nektet å ytre seg. Kanskje de forstår hvilket overtramp de begår? Dersom de ikke lærer kan vi ikke leve sammen side om side.

  5. runeulv says:

    Folket får egentlig ikke gjort noen ting, så lenge de er fanget av den medieskapte virkeligheten. Folket er også atomisert av konsumentsamfunnet, og da alle(selv de gode) er redde for å si noe feil som kan få konsekvenser, så spiller de skuespill for hverandre, slik at ingen skal tro de har kjetterske tanker og følelser.

    Det eneste lyspunktet her, og det er ikke lite, er at media ikke lenger en gang kan fortelle sannheten om hva stadig større grupper i samfunnet opplever i hverdagen, og da forsvinner tilliten til media i rekordfart. Ikke vet jeg hva som skjer når nok folk endelig har fått nok, men det er ingen grunn til å ikke få dette til å gå fortere, ved å hele tiden vise folk hvordan de blir manipulert.

  6. paven says:



  7. Men du skjønner ikke at Abrahams gud er en personlig greie, og ikke en organisiert religion. Den kom først når de skulle holde seg unna kaananittene. Og det var ikke slik at de fulgte Loven - da ville det ikke ha vært noe å slåss om.
    De gikk inn i landet under både velsignelse og forbannelse, de valgte forbannelsen (fulgte kaananittiske skikker), og til slutt ble de jaget der fra - som kaananittene.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

14 flere kommentarer

Deltakere