– Et samfunn uten karikaturer?

0
Honoré Daumier: Les poires

The New York Times har besluttet å fjerne karikaturer fra sine spalter. Er tida over for den politiske karikaturen? Tegneren Roar Hagen spør i VG om vi ønsker et samfunn uten karikaturer. Han skriver:

Da Verdens Gang ble grunnlagt av folk fra Hjemmefronten etter annen verdenskrig var noe av det første redaktørene gjorde å skaffe seg en avistegner.

De hadde sett hva britiske tegnere med Sir David Low i spissen hadde bidratt med i kampen mot nazismen i en periode hvor Storbritannia var den eneste åpne råk i hele Europa.

Slik gikk det til at Salomon Goldfarb alias Salo Grenning alias Pedro, jøde fra Bergen og selv krigshelt etter invasjonen i Normandie, ble avisens varemerke helt til sin død i 1986.

Det er vanskelig å forestille seg VGs identitet uten hans definerende tegninger av norsk og internasjonalt samfunnsliv.

Hagen minner også om den såkalte karikaturstriden i 2005:

Karikaturstriden i 2005 og 2006 viste at tegninger har kraft i seg til å synliggjøre eksistensielle konflikter mellom demokrati og religion. Håndteringen på politisk nivå var panikkartet og forvirret. Mange redaktører så helst en annen vei, og mange trodde alt skulle bli som før om bare disse tegnerne kunne dempe seg.

Hagen kjente karikaturtegneren Tignous i Charlie Hebdo, som var en av dem som ble myrdet under massakren i 2015, og skriver:

Den største katastrofen var terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. Terrorister stormet inn i redaksjonen og tok livet av tolv mennesker. Et av ofrene, tegneren Tignous, kjente jeg som en veldig trivelig kar. Etterpå var alle “Charlie” og det var ikke grenser for støtte til Frankrike, ofrene og demokratiet. Så hvordan har det gått med ytringsfriheten og demokratiet etterpå?

Avslutningsvis stiller Hagen spørsmålet:

Vi må spørre oss selv; vil vi bo i et samfunn uten satiriske tegninger? Blir tegningene borte blir mye annet borte med dem.

Flere enn Hagen har stilt dette spørsmålet. Les for eksempel Political cartoons in the internet age — is it the end of an era? av Robert Phiddian og Haydon Manning i ABC News.

Denne artikkelen er illustrert med Honoré Daumiers karikatur Pærene, der han latterliggjør kong Louis Philippe. Den ble publisert i magasinet La Caricature, som var et satirsk ukeblad som ble publisert i Paris mellom 1830 og 1843.

Store norske leksikon gir en del eksempler på norske politiske karikaturtegnere:

I Norge har den politiske karikatur blomstret i dagspressen siden 1960-årene, og de fleste av de større avisene har hatt sine egne tegnere. Et høydepunkt ble nådd under EF-striden i begynnelsen av 1970-årene, med blant annet Hans Normann Dahls tegninger i Dagbladet, Finn Graffs i Arbeiderbladet og Ellen Auensens i Morgenbladet. Audun Hetland var i mange år meget produktiv, og hans burleske tegninger ble publisert både i Bergens Tidende og i bokform. I en årrekke var Pedros (Salo Grenning) tegninger populære innslag i VGs spalter, likedan Henry Imslands i Stavanger Aftenblad.
Blant dagens mange gode karikaturtegnere kan nevnes Roar Hagen i VG, Inge Grødum i Aftenposten, Finn Graff i Dagbladet, Siri Dokken i Dagsavisen, Jan O. Henriksen i Adresseavisen, Arne Roar Lund og Per Elvestuen i Dagens Næringsliv, og Herbjørn Skogstad i Oppland Arbeiderblad.

Rolf Groven: Norsk nyromanitikk 1972, også kalt Willoch og Bratteli.

I dag har vi fått den nye krenkelseskulturen der enhver kan påberope seg beskyttelse mot å bli krenket, og dette er forsterket av de innslagene av æreskultur som vi kjenner til. Klarer de sammen å drepe karikaturen og den politiske satiren?

Hvis historiske eksempler er noe å gå etter, vil vi anta at svaret er nei. Mange enevoldsherskere har prøvd å drepe satiren og gjennom det gitt næring til mer satire.

Forrige artikkelStyre-keiseren er nokså naken
Neste artikkelSyrias oljesektor har tapt 14 milliarder dollar på krigen