oss 100 kroner!
Donald Trump ble den første sittende USA-presidenten som satte sine bein på nordkoreansk jord da han skrittet over demarkasjonslinja i den demilitarisrte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. (Både Jimmy Carter og Bill Clinton har vært i Pyongyang, men først etter at de hadde gått av som presidenter.) Trump og Kim Jong-un ble enige om å sette ned grupper som skal forhandle videre for å prøve å løse spørsmålet om atomnedrsuning. Deres forrige toppmøte mislyktes i februar 2019.
Møtet fant sted i det som kalles «Freedom House» og først møttes de to lederne på sør-koreansk side der de også ganske kort møtte Sør-Koreas president Moon Jae-in i et unikt trepartsmøte. Moon Jae-in har sammen med Kim vært initiativtaker til den fredsprosessen som har pågått siden nyttår 2018 mellom de to Korea-statene.
Denne prosessen har vært gjennom noe av en berg-og-dalbane siden Donald Trump sto på talerstolen i FNs generalforsamling og truet med å utslette Nord-Korea og fram til han erklærte Kim som sin gode venn.
Les: Total taushet om Moon-Putin-planen som kunne ha løst Korea-krisa
Er det fare for fred på den koreanske halvøya?
Ganske enkelt historisk
Under møtet i frihetshuset understreket Kim og Trump sitt «sterke vennskap», og Kim ble invitert til å besøke USA.
Demokratene svært negative
De demokratiske politikerne som kjemper om å bli nominert til Trumps motkandidat i 2020 er gjennomgående negative til møtet mellom Trump og Kim.
Joe Bidens kampanje fordømte Trump for å «degge for diktatorer».
Elisabeth Warren fordømte Trump for å kaste bort USAs innflytelse på en fotobegivenhet og å «utveksle kjærlighetsbrev med en brutal diktator».
Andrew Yang var den eneste av de demokratiske kandidatene som lovpriste møtet:
Også Tulsi Gabbard fra Hawaii var kritisk. Hun sa at i et intervju med Fox News at:
«Trump gjør en stor feil hvis han tror at hans personlige forhold til Kim vil sikre en avtale».
For noen er dette overraskende, siden Gabbard har vært den politikeren i USA som mer enn noen annen har gått sterkt inn for en avtale om demilitarisering av den koreanske halvøya. Men argumentet hennes er nærmest det stikk motsatte av de andre demokratiske kandidatenes. Gabbard sier at man må prøve å se dette fra Kims side, og viser til hvordan Gaddafi ble forrådt og siden drept etter at han hadde gått med på en avtale.
Hvis du er i Kims posisjon, må du lure på, hvorfor skal jeg gå med på en avtale om å kvitte meg med kjernefysiske våpen når jeg ikke vet om denne presidenten eller en framtidig president vil bestemme seg for å gå tilbake på avtalen og starte en krig for regimeskifte eller liknende?
Hun har naturligvis rett i dette. USA er ikke til å stole på. USA har et altfor langt synderegister av intervensjonskriger, avtalebrudd, kriger for regimeskifte og massive ødeleggelser av land etter land til at det går an å stole på festtaler. Trump har bombet Syria etter at han hadde fordømt Obama for å føre krig mot Syria. Trump truer Venezuela med militær intervensjon i tillegg til økonomisk krig. Trump har truet med å utslette Iran bare noen få år etter at han fordømte Obama for å ha en aggressiv politikk overfor Iran.
Så hvorfor skulle Kim stole på Trump bare fordi han spiller på sjarmen?
