Er det fare for fred på den koreanske halvøya?

0
Moon Jae-in og Kim Jong-un møttes i Panmunjom. Det la grunnlaget for det som kan bli avmilitarisering av hele den koreanske halvøya. Foto: Den sørkoreanske presidentens kontor.

Det er påfallende lite begeistring i main stream media for samtalene mellom Kim Jong-un og Donald Trump i Singapore. Det er bare litt over et halvår siden den amerikanske presidenten truet med å utslette Nord-Korea, så man skulle tro at det i hvert fall er godt nytt at de to statslederne kan snakke sammen og til og med undertegne en intensjonsavtale om nedrustning. I kommentarene legges det mer vekt på hvor lite innhold det er i dokumentet fra Singapore. Nå har skeptikerne rett i at Trump ikke er som andre politikere og at han er ganske uberegnelig. Det er fortsatt muligheter for at det hele vil feile. Men i iveren etter å påpeke det, slik som her, overser kommentarene noen vesentlige punkter.

Les Panmunjom-erklæringa

Dokumentet fra Singapore er ingen avtale, det er en erklæring. (Den kan leses i sin helhet her.) Overflatisk sett er det helt riktig at den inneholder lite av substans. Men ser man grundigere etter vil man oppdage en vesentlig detalj. I punkt 3 heter det at Nord-Korea «bekrefter Panmunjom-erklæringa av 27. april 2018 der Nord-Korea forplikter seg til å arbeide for en fullstendig av-nuklearisering av den koreanske halvøya.»

Kim og Trump knytter seg altså direkte til Panmunjom-erklæringa, og den er konkret så det holder. Så for å se hva dette handler om må man lese den. Der går det fram at Sør- og Nord-Korea bekrefter sitt felles mål om å gjennomføre en fullstendig av-nuklearisering, ei kjernevåpenfri koreansk halvøy. Det går fram at de aktivt vil «søke samarbeid og støtte fra det internasjonale samfunnet for av-nukleariseing av den koreanske halvøya.»

Det internasjonale samfunnet betyr i denne sammenhengen i første rekke USA og i neste omgang Kina og Russland. Det er altså ikke bare en avvæpning av de nordkoreanske kjernefysiske våpnene der er snakk om, men en total avskaffelse av slike våpen på hele den koreanske halvøya. Det betyr dermed naturligvis også at USAs kjernefysiske våpen må fjernes. Og ikke bare Nord-Korea, men også Sør-Korea forplikter seg til å søke samarbeid med USA om å realisere dette.

Slutt på militærøvelsene?

Etter samtalene med Kim har Trump sagt at USA vil slutte med krigsspillene i Korea fordi de både er «provoserende» og «ekstremt kostbare». Dette fikk vestlige medier til å si at Trump hadde overrasket Pentagon og Sør-Korea med denne uttalelsen, slik som for eksempel New York Times skriver. Det er mulig at Pentagon ble overrasket, men det betyr i så fall at de ikke gjør leksene sine. Sør-Korea kan umulig ha blitt overrasket, for dette er også omtalt i Panmunjom-erklæringa.

«Sør- og Nord-Korea ble enige om å fullstendig innstille alle fiendtlige handlinger mot hverandre på alle områder, inkludert landjorda, lufta og havet, som er kilde til militær spenning og konflikt.»

Så når Trump innstiller krigsspillene, gjør han bare det Nord- og Sør-Korea allerede er blitt enige om. Sør-Koreas president Moon Jae-in var ikke bare klar over dette, han har vært en av de to sjefsarkitektene for å bygge dette avspenningsprosjektet.

USA har nå erklært at større militærøvelser i Korea er innstilt på ubestemt tid. Det må kalles et svært konkret resultat.

Nord- og Sør-Korea er i full gang

Siden Kim Jong-uns nyttårstale har det vært stort tempo i tillitsbygging og avtaleutvikling mellom Sør- og Nord-Korea og partene er i full sving med å implementere Panmunjom-erklæringa mens vi snakker om det. Hvis man leser sørkoreansk presse, vil man se mange eksempler på dette. Sør-Koreas tidligere forsoningsminister Lee Jong-seok sier til The Korea Times at Nord-Korea er klar til å begynne av-nuklearisering innen to til tre uker.

The Korea Times har også en kronikk som utpeker Moon Jae-in som «den virkelige vinneren utenfor ringen», og sier at den sørkoreanske presidentens posisjon som den ærlige forhandleren nå er vanskelig å utfordre. Dette er utvilsomt riktig. President Moons rolle har vært helt avgjørende for denne prosessen.

Panmujom-erklæringa inneholder også en rekke punkter om hvordan de to Korea-statene skal utvikle samarbeidet. De vil opprette forbindelser på alle nivåer fra regjeringsnivå og ned til lokalt nivå, mellom nasjonalforsamlingene, de politiske partiene og de sivile organisasjonene. De vil innlede økonomisk samarbeid for å bidra til felles vekst og utvikling. På det praktiske planet betyr det modernisering og samkjøring av veier og jernbaner og opprettelse av kommunikasjonskorridorer mellom de to statene.

Trans-Korea-jernbanen er et ledd i det store transasiatiske jernbaneprosjektet

Videreføring av Vladivostok-planen

I september 2017 møttes Moon Jae-in og Vladimir Putin i Vladivostok. De ble enige om en plan for å utvikle samarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea der Moon pekte på «ni bruer» for å utvikle et samarbeid der Nord-Korea blir knyttet til både Sør-Korea og Russland for utvikling av infrastruktur, næringsliv og handel. Det handler om ni områder som vil knytte Sør-Korea til Russland via Nord-Korea og som dermed også vil sørge for utvikling av den nordlige delen av den koreanske halvøya. Det dreier seg om «gass, jernbaner, havner, elektrisitetsforsyning, sjøtransport, skipsbygging, arbeidsplasser, jordbruk og fiskerier».

Gavan McCormack, som er professor emeritus ved Australian National University redaktør for The Asia-Pacific Journal, skriver om disse mulighetene i dette tidsskriftet.

Og han peker på at disse ”ni bruene” knytter den koreanske halvøya til BRICS, til Kinas silkeveibelte Belt and Road Initiative og til Shanghai Cooperation Organisiation (SCO).

Og skulle Korea også bli en del av SCO, kan man bare glemme alt som heter G7 eller G6+1, da vil det økonomiske tyngdepunktet i verden ligge i SCO og Asia.

Fred og utvikling – eller militær opptrapping?

I noen måneder sist vinter hang trusselen om en kjernefysisk krig over den koreanske halvøya – og dermed over hele verden – for en slik krig ville utvilsomt ha angått oss alle, og den kunne lett ha ført til den endelige utslettelsen. For det militærindustrielle komplekset og skrivebordsgeneralene i main stream media var dette fine greier.

Men takket være de koreanske lederne sjøl og deres hjemlige støttespillere er situasjonen totalt forandret. Krigshisserne må innse at det er fare for fred på den koreanske halvøya. Vi skal ikke selge det berømte skinnet før bjørnen er skutt, det er fortsatt mulig for dem som måtte ønske det å velte dette kompliserte spillet. Men vi peker på at mulighetene er der for at hele den koreanske halvøya kan bli av-militarisert og at hele den koreanske halvøya kan bli forent. Det ville i så fall være historisk.

Les:

Ganske enkelt historisk

Total taushet om Moon-Putin-planen som kunne ha løst Korea-krisa

Russland og Kina planlegger massiv infrastruktur og investeringer i BEGGE Koreanske stater.

Forrige artikkelGeneralmajor i Ukraina: 80 prosent av innbyggerne i Donbass vil ikke tilbake til Ukraina
Neste artikkelSlakten i Jemen är ingen proxykonflikt med Iran utan ett angreppskrig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).