Politiet skal få bestemme hva du kan si

28. juni 2019

Av Kari Angelique Jaquesson.

Herskerne går til videre skritt for å sensurere vekk det de ikke liker. I et nytt utspill tar Ap’s nestleder Hadia Tajik til orde for at politiet skal kunne bøtelegge «netthets». De som føler seg fornærmet skal kunne ta skjermdump av en påstått ytring og sende den til politiet. En påstått skjermdump er selvsagt «bevis» som aldri hadde kunnet vært brukt i en rettssal. Å fabrikere en skjermdump er svært enkelt.

På spørsmål om om hvordan politiet skal verifisere at skjermdumpene er ekte svarer ikke Tajik, men sier:
– Det er fagfolk som må bestemme rammene, men vi har gebyrer for overtredelser og administrative sanksjoner på en god del i samfunnet vårt allerede, og man kan benytte denne muligheten bedre enn det som blir gjort i dag. Politiet har jo altfor lite å gjøre som det er. De har sikkert masse ekstra hender til å vurdere tusenvis av innsendte skjermdumper.

Når er noe «hets»?

Når noe skal straffes må det først bevises at det er begått et lovbrudd. Om du anklages for å ha kjørt for fort er det ikke nok at noen opplever det som at du har gjort det, dette er noe som kan måles etter konkrete parametre og etterprøves. På hvilken skala skal ytringer vurderes for å avklare om de kvalifiserer som «hets» eller ikke?
Er det i hvilken grad en person føler seg fornærmet som skal bestemme hva som er «netthets»?

Vi må tåle fornærmelser

En mye bedre løsning enn å straffe folk for ytringer er selvsagt at vi heller forholder oss til at folk har forskjellige meninger, noen velbegrunnede som de makter å uttrykke på en saklig måte, mens andre ikke makter dét, og tyr til personkarakteristikker i stedet. Det er ikke edelt, men det er ikke farlig.

Folk som har lært seg «det pene språket» og garnerer sine ad hominemutspill med fjonge ord og begrep kan bite minst like godt fra seg som de som Hajik så nedsettende kaller «rebell i kjellerleiligheten» (hennes versjon av «deplorables»). Lars Gule er førsteamanuensis på OsloMet, en såkalt «respektabel» debattant, men kaller folk som kritiserer ham «dumme» i full offentlighet. Er dét hets? Burde en som han straffes hardere all den tid han burde kunne forventes å beherske språket sitt i en høyere grad enn en som «bare» har tiårig skole?

Jeg kunne sendt politiet noen titalls meldinger jeg har fått på Facebook og Twitter, så hadde de hatt enda litt mer å sysle med. Men jeg har faktisk forstått hvordan «slett» og «blokker»-funksjonene benyttes. Hadde noen reelt truet meg hadde jeg naturligvis anmeldt dette til politiet og krevd vedkommende straffet. Men ord er bare ord, det er opp til meg om de kan «skade» meg eller ikke.

De som faktisk skader

De som virkelig driver netthets er de «respektable», de som regner seg som «de gode». Det er de som truer annonsører til å boikotte Resett.
Statssekretær Sveinung Rotevatn (V) , psykologspesialist Karl Eldar Evang, Karin Andersen (SV), TV-anmelder Christopher Pahle i Dagbladet, Jusprofessor Olav Torvund ved UiO søker å forvolde skade, de går inn for at folk skal miste levebrødet sitt fordi de ikke liker Resett. Disse er altså fiender av ytringsfriheten. Fremfor å produsere argumentere rettet mot konkrete utsagn i Resetts artikler driver de såkalt «brunbeising» og ikke minst – de stempler alle som leser Resett som rasister. Bedriftene som etterkommer kravene om boikott sier med sine handlinger rett ut at «Vi ønsker ikke leser av Resett som kunder. »
Hva blir det neste? Å nekte folk med «feil» holdninger strømleveranse eller lov til å handle mat i butikker?
Poenget med ytringsfrihet er ikke at den skal gjelde for de vi er enige med eller liker. Den må være total.

Egen opplevelse

I fjor ble jeg selv gjenstand for en kampanje på Twitter der diverse personer truet min samarbeidspartner gjennom 11 år, Apolloreiser. De hevdet at jeg var transfob og forlangte at de, og Aftenposten som tilbød reise med meg til sine abonnenter måtte avslutte samarbeidet. Dessverre gjorde de det, til tross for at ingen av partene kunne fremlegge noe sitat fra meg som viste at det var noe hold i anklagene. Det er selvsagt fordi slike ikke finnes. Men disse «krigerne» ødela altså en del av mitt inntektsgrunnlag og de to aktørene jeg samarbeidet med ga etter etter bare noen timer etter at kampanjen på Twitter hadde startet. Jeg har aldri fått noen unnskyldning fra noen av dem.

Også Mette Hanekamhaug i Sanitetsforeningen og Anette Trettebergstuen gikk ut i pressen og «tok avstand» fra «mine holdninger». Det var mye korrespondanse frem og tilbake der jeg ba om hvilke konkrete sitater de baserte disse uttalelsene på, men det kunne de naturligvis ikke, fordi de ikke finnes. At de på denne måten forsøker å score «godhetspoeng» på min bekostning om noe imaginært, noe de ikke engang kan forklare eller dokumentere viser at det er apartheidsystem når det gjelder hva som regnes som «hets» og hva som ikke gjør det. Disse har klart hetset meg i den grad at det har forvoldt målbar skade, ikke såre følelser, men i kroner og øre.

Hvor går terskelen?

Jeg har blitt beskyldt for «transfobi» og «hat» fordi jeg påpeker åpenbare biologiske materielle fakta fremfor å gi etter for vrangforestillinger. Argumenter på sak er mangelvare fra motparter som fremmer påstander om «hat».
Bør jeg anmelde Morten Hegseth Riiber (VGTV/TV2) som nylig skrev «Kari Angelique Jaquesson – Kødder du eller har det rabla helt for deg ?»
Om jeg hadde påstått meg krenket og hevdet at jeg opplever dette som hets, hvem skulle da kunne påstått det motsatte? Følelser lar seg ikke verifisere.

«Politiet bør få tilført nok ressurser og kompetanse når det gjelder arbeidet med hatefulle ytringer» sier Tajik og Aasen-Svensrud. Det er jo kostelig, tusenvis av ordentlige lovbrudd ligger henlagt, selv med kjent gjerningsperson fordi politiet mangler ressurser, men nå skal det altså graves frem millioner til å etterforske påståtte «hatytringer» og «hets».

Det er selvsagt en uting å tillegge folk følelser, uansett, men om en skulle ytre seg «hatefullt», kan man forby det? Hvem skal bestemme at et utsagn er ytret «med hat». Om personen nekter for «hat» skal da en annen kunne fastsette stemningsleiet vedkommende er i under ytringen?

Enkelte har åpenbart vanskelig for å tåle at andre er uenige med dem, eller at andre kritiserer dem for det de gjør, og ytrer og de kaller alt slikt «hat». Men enkelte grupper og personer er det akseptert å uttrykke hat mot. Det er nærmest ingen grense for hva som kan sies om Donald Trump, Bashar al Assad, Vladimir Putin uten at dette vekker oppsikt hos de som nå roper på politiet. Trond Giske og Per Sandberg er norske eksempler.
Det er lov å uttrykke hat mot det en selv oppfatter som nazister, rasister, kjøttetere, pelsdyroppdrettere, andre som ikke går på den rekken og i den takten som det som har blitt kalt «skravleklassen» dikterer.

Folk må få si det de vil.

Vi har lover som setter grenser allerede. det er ikke lov å oppfordre til diskriminering eller vold. Det får holde.

Et lite utvalg i løpet av en uke: