Hellas krever tyske krigsskadeerstatninger

0
Kalavryta i Hellas hvor grekere ble massakrert av tyske soldater i 1943. Teksten sier "Aldri mer krig". Shutterstock

Av Kjetil Grønvold i Athen.

  • Jeg har blitt så gammel og skrøpelig, forklarer hun.

Den vevre og hvithårede gamle kvinna rister avvergende på hodet i det jeg spør henne. Hun forteller gjerne. Men hun «vil ikke ha navn og bilde i avisa».  

  • Hukommelsen er ikke som den var. Men allikevel…Jeg glemmer aldri det som skjedde den gangen. Det rekker å kaste blikket ut av vinduet for at bildene skal vende tilbake igjen.

«Amina» bor i Nikea. En gammel arbeiderbydel utafor Pireus. Hun har tilbragt hele livet i det samme nabolaget.

  • Jeg er født og vokst opp i den samme bygården som jeg bor i nå og var bare seks år gammel den første krigsvinteren.  Mange ganger støtte jeg på døde mennesker i gatene rundt huset. Jeg kjente flere av dem. De var naboer og venner av foreldrene mine. Det verste var barna som jeg pleide å leke med.

Etter Polen det verst rammede landet i Europa

Barndomsminnene «Amina» beskriver føyer seg inn i ett av de store traumene i moderne gresk historie.  Fortellinga om lidelsene som den tyske invasjonen i 1941 bragte med seg. De dreier seg blant annet den store hungerkatastrofen. Bare i Athen døde over hundretusen mennesker av sult i løpet av den første krigsvinteren.   Anslag fra greske historikere sier at matmangelen til sammen krevde 250.000 menneskeliv. På øya Hydra, kjent for det norske publikummet som Leonard Cohen og Axel Jensens arnested i den greske øyverdenen, bukket 80-90 prosent av befolkninga under.

Den tyske angrepskrigen var ekstremt brutal på samme tid som den greske motstandskampen var sterk. Lidelsene begrensa seg  ikke til katastrofen som matmangelen førte med seg.  I alt omkom åtte prosent av befolkninga. Statistikk for perioden 1940-45 forteller at grekerne blei 560.000 færre – tross relativt høye fødselsrater. Folketallet før annen verdenskrig var litt over 7 millioner.  Nest etter Polen var Hellas derfor det verst rammede landet i Europa. Det fulgte blant annet av militære kamper, tallrike massakrer og 20.000 regulære henrettelser. 80-90 prosent av den jødiske befolkningsinnslaget i Hellas blei ofre for Holocaust. Før annen verdenskrig talte jødene 70.000 mennesker bare i Thessaloniki. Et av de største sefardiske samfunnene i Europa.

Dessuten var de materielle ødeleggelsene enorme. De tyske, italienske og bulgarske okkupasjonsstyrkenes raserte over 900 byer og landsbyer. 90 prosent av infrastrukturen og 80 prosent av industrien blei ødelagt. Det samme gjaldt ¼ av skogsområdene og jordbruksarealene.

Hakekorsflagget heises på Akropolis i 1941. Bundesarchiv, Bild 101I-164-0389-23A / Theodor Scheerer / CC-BY-SA 3.0

Hellas satt flere tiår tilbake

Dette er viktige deler av bakteppet for at Hellas på 1950- og -60-tallet skilta med skyhøy urbaniseringsgrad. Mot slutten av 1930-årene bodde 23 prosent i byene. I 1965 var andelen 47 prosent. Til tross for at mer enn fire av ti i arbeidsstyrken fortsatt var sysselsatt i jordbruket. I tillegg forteller statistikken at mer enn 1 million grekere emigrerte i årene  fra 1950 inntil 1974.

Mange samfunnsvitere mener at krigen og okkupasjonen forsinka Hellas’ utvikling henimot en moderne europeisk stat med flere tiår.

Troner i grekernes kollektive erindring

Lidelsene som den tyske okkupasjonen førte med seg ruver i befolkningas kollektive erindring. Det henger blant annet sammen med familiens rolle som sentral institusjon i det greske samfunnet. Historiske erfaringer overføres mellom generasjonene.  «Amina» er også datter av flyktninger fra Smyrna. Stordelen av den greske befolkninga langs Lilleasiakysten, i  Istanbul og Kappadokia måtte forlate sine opptil 3000 år gamle bosteder under den store «folkeforflytninga» i 1922. Jeg omgås hyppig med barna og barnebarna hennes og erfarer hvordan forfedrenes beretninger lever blant dem.

Nå er den greske staten i ferd med å aksle rolla som forvalter av de sjølsamme kollektive minnene.

Krever 300 milliarder euro

16 april i år vedtok parlamentet en resolusjon som ber regjeringa ‘ta alle nødvendige skritt for å fremme  greske krav om full erstatning for ødeleggelsen under annen verdenskrig’. Kravene omfatter også tilbakebetaling av et tvungent lån som den tyske okkupasjonsmakta hentet ut fra den greske sentralbanken i 1942.  Vedtaket fikk støtte fra alle partiene i nasjonalforsamlinga – inklusive nazistene i Gyllent Daggry. Det eneste unntaket var kommunistpartiet KKE.

Umiddelbart etter at resultatet var klart ga statsminister Tsipras sin fulle tilslutning til resolusjonen.

Det betyr at Hellas for første gang på nesten 60 år er i ferd med å stille formelle krav til Tyskland om full krigsskadeerstatning. Flere tidligere regjeringer har lufta tilsvarende standpunkt og ingen politiske ledere har noen gang gitt avkall på «de greske rettighetene», men den nye vendinga er allikevel et avgjørende skritt framover. Parlamentet har oversendt ei note til kanslerkontoret i Berlin og har informert både EU-parlamentet og de nasjonale parlamentene i EU-landa  .

Resolusjonen er basert på arbeidet til en parlamentarisk spesialkomite som blei nedsatt for flere år siden. Rapporten forelå allerede i 2016, men grekerne har ventet med å ta initiativ inntil den såkalte memorandumperioden var over. Den siste låneavtalen med kreditorene løp ut 20. august i fjor. Komiteen anslår kravene til 300 milliarder euro. Derav 288 milliarder for materielle ødeleggelser og erstatninger til individuelle ofre og deres etterkommere og 11 milliarder for «lånet» som i 1942 beløp seg til 486 millioner Reichsmark.

Davids kamp mot Goliat eller felles front?

Slik finans- og eurokrisa var det kan de greske kravene også fortone seg som Davids kamp mot Goliat. Men det kan tegne til at de ikke blir aleine om å legge spørsmålet på den tyske stormakta sitt bord.

Polakkene melder seg på

 I Polen nekter det statsbærende partiet PiS å godta avtalen fra 1953 da den daværende polske regjeringa fraskreiv seg krav på ytterligere krigsskadeerstatninger. Polen hadde overtatt storparten av det gamle tyske territoriet øst for Oder-Neisse – 25 prosent av det tyske landarealet fra tida før krigen. ‘Vi var ikke et suverent land den gangen’, erklærer det regjerende Lov og Rettferdighetspartiet i dag. ‘Polen var underlagt sovjetisk diktat’. I flere år har derfor en egen kommisjon arbeidet med å utrede og dokumentere skadene fra krigsårene. Det dreier seg bl.a. om 5,4 millioner drepte, omfattende tvangsarbeid og store materielle ødeleggelser.  Arbeidet har vært leda av parlamentsmedlemmet Arkadiusz Mularczyk fra regjeringspartiet og har munnet ut i beregninger som sier at den tyske okkupasjonen kostet landet mer enn 850 milliarder euro. Underveis har det vært kontakter og felles møter mellom de greske og polske komiteene og Mularczyk utelukker ikke det han kaller ei «multinasjonal løsning». Han har hilst det greske parlamentsvedtaket velkommen og beskrevet det som et «viktig skritt».      

Den tyske historikeren Karl Heinz Roth, som er en av de fremste kapasitetene på området og som sammen med Hartmut Rübner har utgitt boka «Reparation Debt. Mortgages of German occupation in Greece and Europe» anbefaler at flere europeiske land går sammen. I flere stater har det dukket opp initiativ tilsvarende de greske og polske.

Dersom en slik allianse ser dagens lys kan spørsmålet komme til å trenge seg inn på den europeiske dagsordenen i årene som kommer.  

Mye penger

Det er store penger som står på spill for tyskerne. I det greske kravet inngår bl.a. tvangslånet beskrevet ovafor. Det utgjør bare tre prosent av det totale beløpet, men om tilsvarende  lån fra andre land som blei okkupert summeres ( lån fra Belgia, Frankrike og Danmark utgjorde 30 milliarder Reichsmark) vil de aleine svare til 85-90 prosent av hele det tyske bruttonasjonalproduktet. Over 2.000 milliarder euro. Anslaget er basert på beregninger gjort av Albrecht Ritschl. Han er professor i økonomi ved London School of Economics og har spesialisert seg på feltet. I følge Ritschl var slike lån metoden tyskerne greip til for å finansiere okkupasjonene. I mange tilfeller, slik som i Hellas, blei de rett og slett ikke betalt tilbake i det hele tatt. I andre land blei pengene plassert på konti i den tyske sentralbanken og underlagt vekslingsrater kontrollert fra Berlin. Slik tilegna okkupanten seg store verdier.

Om reine krigsskadeerstatninger føyes til dreier det seg derfor om astronomiske størrelser.

Tyskerne stenger døra

I Berlin har alle antydninger om nye runder i krigsskadeoppgjøret blitt møtt med kontant avvisning. Det gjelder bl.a. Manfred Weber fra partiet CSU, som er EPPs kandidat som ny leder for EU-kommisjonen i neste periode. Han har beskrevet utspillene fra Hellas som «latterlige». Det hører med til historia at Weber også  har anklaget Tsipras for å være en «kommunistisk statsminister», at han har stemplet grekerne som «det late folket i Sør Europa» og at han under et besøk i Hellas i april i år gikk til angrep på de sosiale tiltakene regjeringa har innført de siste månedene. Weber var et hyppig angrepsmål for Tsipras og regjeringspartiet Syriza under den ferske valgkampen i Hellas.

Tilsvarende reaksjoner har grekerne imidlertid også høsta blant andre tyske ledere. Kommentarer fra  den tidligere finansministeren Schäuble var holdt i samme leie. Tilsvarende gjaldt i sin tid for kansler Helmut Kohl. Angela Merkel opptrer mer diplomatisk i sin omgang med de greske myndighetene, men hun lukker allikevel døra helt  for framtidige erstatninger. Ifølge den tyske statsledelsen har saka’ for lengst vært oppe og avgjort’.

Tyskland viser til den store Londonkonferansen om tysk gjeld i 1953, Parisavtalen fra 1960 og den såkalte «2 pluss 4-avtalen» 12 september 1990.

Grekerne sier på sin side at ingen av beslutningene derfra har relevans for deres krav i dag.

Agressoren slapp billig unna. «Bolverk mot kommunismen»

Allerede før annen verdenskrig tok slutt var spørsmålet om Tysklands framtid på seiersmaktenes agenda. I USA så  den såkalte Morgenthau-planen dagens lys. Den var utarbeida av den daværende amerikanske finansministeren Henry Morgenthau. Utkastet forelå våren 1944 og allerede samme høst entes  Roosevelt og Churchill om amerikansk og britisk tilslutning til et lett moderert versjon av den .  Kjerna i programmet var å avindustrialisere Tyskland og omdanne landet til en jordbruksøkonomi. Det innebar bl.a. å ødelegge eller demontere all industri og transportere produksjonsutstyr og produkter ut av Tyskland. Planen åpna også for omfattende tvangsarbeid som lekk i krigserstatningene.

Planen møte stor motstand fordi den ville føre med seg store sivile lidelser og fordi Versaillestraktaten etter førte verdenskrig satt friskt i minnet.  Den nevnes derfor ikke i avtalene fra Jalta- og Potsdamkonferansene i 1945. Derimot var reglene for erstatninger utarbeida på de sjølsamme konferansene til forveksling lik mange av Morenthaus ideer. Den tyske statens beholdninger i utlandet blei overtatt av seiersmaktene. Potsdamkonferansen slo fast at krigserstatninger  skulle ta form av beslagleggelse av produksjonsutstyr og varer. Dessuten blei store territorier (Schlesien og Øst Preussen) overført til Polen – og dels Sovjetunionen. Frankrike annekterte Saarområdet og beholdt kontrollen over gruveindustrien der helt til 1981.  I okkupasjonssonene til de tre vestlig maktene blei 667 industrianlegg demontert og frakta ut av Tyskland. I den sovjetiske sonen skjedde det samme med 3.400 anlegg. Det er anslått at uttransporteringa av produksjonsutstyr omfatta 30 prosent av hele den tyske industrien etter 1944-mål. Det samme gjaldt for industriproduksjonen. Fordelinga av verdiene mellom de vestlige okkupasjonsmaktene tok form av avtaler på to konferanser i Paris i 1946. De omfatta også 15 andre land. Hellas var blant dem. Men deres andel svarte bare til 25 millioner euro i dagens verdi.

Marshallplanen

Politikken blei håndheva helt fram til 1951 i den vestlige sona og inntil 1953 i den østlige, sjøl om Marshallplanen som kom til i 1948 varsla en helt annen kurs. Den kalde krigen hadde entra scena og særlig USA og Storbritannia kom til å se et sterkt Tyskland som europeisk ‘bolverk mot kommunismen’. Med Marshallplanen satsa USA på gjenoppbygging av Tyskland. Programmet blei administrert av OEEC (Organization of European Economic Cooperation) og mottakerlanda måtte forplikte seg til ikke å kreve krigsskadeerstatninger fra tyskerne. Det gjaldt inntil 1961 da OEEC blei erstatta av Organization of Economic Cooperation and Development (OECD) og Tyskland blei tatt opp som medlem.

Londonkonferansen 1953

Et annet viktig tiltak i samme retning var den såkalte Londonkonferansen i 1953. Tyskland viser bl.a. til avtalen derfra når de sier at krigsskadeerstatninger ikke lengre er aktuelle.

Konferansen beskjeftiga seg med tysk gjeld som skreiv seg fra tida før og etter krigen. På samme tid innebar imidlertid  enigheten kreditorene og Tyskland  kom fram til at spørsmålet om krigsskadeerstatninger skulle utstå til det forelå en fredsavtale eller de to tyske statene blei gjenforent.

Londonavtalen var svært gunstig for tyskerne.

Dels fordi skadeverket fra krigsårene blei «feid under teppet».

Dels fordi over halvparten av gjelda blei sanert og tilbakebetalinga av resten gjort avhengig av overskudd i utenlandshandelen. De fikk lov til å betjene lån og betale for import med Deutsche Mark og landet blei innvilga rett til å begrense import hvis det oppsto underskudd i samhandelen med utlandet. Tyske domstoler hadde også jurisdiksjon over betjeninga av utenlandslånene.

Avtalen reda grunnen for det tyske »wirtschaftswunder»

Den tyske løsninga ikke for grekerne

Det var denne avtalen Syriza pekte på under valgkampen i 2012 som modell for håndtering av den greske gjelda. Men det tyske tilsvaret var nådeløst. Tyskland hadde begge hendene på rattet i Eurogruppa. Det var der kreditorene dikterte grekerne sine vilkår. De som har lest Yannis Varoufakis «Adults in the room. My struggle with the deep European establishment» – innsiderberetninga om livet i det som er EUs mektigste organ sjøl om det ikke har noen formell status i unionens institusjonelle struktur og er helt unntatt offentlig innsikt og demokratisk kontroll –  kjenner skrekkberetningene om hvordan den tyske finansministeren, Wolfgang Schãuble, herja.  

Mens Tyskland på det meste betalte 2,9 prosent av eksportverdien i avdrag og renter (1958) var grekernes andel i 2015 30 prosent. Slike erfaringer vever seg sjølsagt inn i den greske debatten om krigserstatninger. Den  knytter bl.a. an til «lånet» som de tyske okkupantene påtvang den greske Sentralbanken i det andre krigsåret. Bare 1/10 av midlene blei brukt til å dekke okkupasjonsomkostningene i Hellas. Slike måter å betale for okkupantens administrasjonskostnader har en viss folkerettslig dekning i  Haagkonvensjonen fra 1907. Men lån må betales tilbake. Det gjorde ikke tyskerne. Utover de ti prosentene som blei brukt på gresk jord gikk midlene bl.a. til å finansiere Rommels Afrikakorps.

Bilateral avtale i 1960

Londonkonferansen åpnet allikevel for frivillige bilaterale avtaler om krigsskadespørsmålet og da OEEC blei oppløst og OECD overtok med tyskerne i medlemsrekka, blei det skipa til en konferanse i Paris. Det skjedde i 1960 og den tyske offisielle posisjonen er at avtalen om 115 millioner DM til Hellas innebærer at spørsmålet er ute av verden. Det har grekerne hele tida nekta å godta. De betrakter det som et første «avdrag» og viser bl.a. til at avtalen var begrensa til å gjelde erstatninger til individuelle ofre. Den tyske regjeringa innrømmer da også at de hele tida har vært kjent med den offisielle greske holdninga. Erstatningsbeløpet fra 1960 tilsvarer om lag 0,7 prosent av kravet grekerne reiser og kompensasjonen er mye mindre enn beløpet f eks Nederland mottok sjøl om antall drepte var hundre ganger større i Hellas.

Tysk gjenforening og ‘2 pluss 4-avtalen’

Med den tyske gjenforeninga i 1990 kom «fredsavtalen» som Londonkonferansen viste til da den stilte spørsmålet om krigsskadeerstatninger i bero. Den tok form av den såkalte ‘2 pluss 4 – avtalen’ mellom BRD og DDR og de fire gamle okkupasjonsmaktene. Avtalen blei signert 12.september 1990.

Før gjenforeninga hadde den daværende forbundskansleren, Helmuth Kohl, yrka på at tida ikke var moden for krigsskadeerstatningskrav. Etter at de to tyske statene var blitt til en fikk grekerne beskjed om at ‘nå er det for seint’.  Avtalen berører ikke spørsmålet spesifikt, men tyskerne mener at ei formulering om at ‘okkupasjonsmaktene ikke lengre har forpliktelser og rettigheter’ markerer et endelig punktum for striden.

Grekerne sier at de ikke er part i avtalen og at slike tolkninger av den derfor ikke er gyldig for Hellas. At den rett og slett ikke har relevans for deres krav.

Et spørsmål om verdighet

Om det ikke kommer til en felles europeisk front er det lite sannsynlig at grekerne vinner fram.

Men de høylydte kravene har allikevel verdi. Det er et spørsmål om verdighet.

Herjinga med Hellas under finanskrisa mangler sidestykke i Europa.  Regimet kreditorene påtvang grekerne eliminerte enhver form for nasjonal suverenitet og folkesuverenitet. Regjeringer fungerte som eksekutivkomite for kreditorene, parlamentet aksla rolla som sandpåstrøingsorgan for diktatene fra Brüssel, Frankfurt og Washington og domstolene blei regelrett skjøvet til side. På samme tid som folkeflertallet blei kasta ut i den djupeste økonomisk krisa som har ramma noe land i den vesteuropeiske etterkrigshistoria blei folket og nasjonen gjenstand for systematiske  og løgnaktige demoniseringskampanjer. Næra av de nyliberale ekspertenes ideologenes tese om «gresk eksepsjonalisme» som opphav til krisa og velsigna av Europas herrer. Som da Merkel erklærte at «Vi kan ikke gi penger til folk som jobber en dag i uka og tar fri resten av tida». Til tross for at hun visste – det kunne EUs eget statistiske sentralbyrå fortelle henne –  at grekernes arbeidsår var høyere enn i noe annet land i Europa og at det offentlige forbrukets andel av BNP og de offentlige ansattes andel av den nasjonale arbeidsstyrken var lavere enn gjennomsnittet i EU.

Den ti år lange sammenhengende ydmykelsen har satt sitt stempel på den greske samfunnstilstanden. Sjølbevisstheten som har karakterisert den greske identiteten truer med å rakne. Grekere jeg omgås forteller hvordan kynisme og gjensidig mistenksomhet har satt seg fast i relasjonene mellom folk. De merker det i egen hverdag.

Det er tid for å slå tilbake.

Med Herkules i spissen

Som de gjorde det i Petroupoli i det jeg besøkte lørdagsmarkedet organisert av «Bevegelsen uten mellommenn» for noen år sia. Den knytter direkte forbindelser mellom bønder og forbrukere og tilbyr nødstedte grekere mat som koster nesten bare det halve av prisene i butikkene.

Brått dukka Herkules opp blant de mange hundre menneskene på torget. Guden med kjempekreftene. På meterhøye stylter trona han over folkemassene og inviterte de mange ungene til å henge seg i en hale bak han. I det ene hjørnet av torget hadde et monster kveila seg sammen og guden og barna strena bort til uhyret. Herkules delte ut både papirlapper og små stokker. «På papiret kan dere skrive opp hva dere er redde for..» fortalte han «…og legge dem oppå uhyret!». Som sagt så gjort. Ungenes frykt blei delt med folka rundt i det Herkules leste høyt fra papirstrimene. En liten gutt fortalte at han var redd for’ jordskjelv’. En annen for ‘brann’ og en tredje for ‘faren sin’. Til slutt var turen kommet til Elenas lapp. Den ti år gamle jenta hadde lagt den på monsterets hode.

«Angela Merkel» lød det. Skrevet med store bokstaver.

Og så var det  tid for alle de små stokkene. Sammen med den uovervinnelige kjempen fra deres egen mytologi dunka ungene løs på fienden.

Forrige artikkeliPhone sender ut dine personlige data midt på natta
Neste artikkelUndertrykkinga av de gule vestene uten sidestykke i Frankrike