oss 100 kroner!
Av Knut Erik Aagard.
En sann historie i tre dager
Redaksjonen i steigan.no ønsker å utvide temavalget og formen i nettavisa. Dette har vi signalisert på årets generalforsamling i Mot Dag AS. Knut Erik Aagaard tok utfordringa og leverte oss denne teksten.
Onsdag
Vi sitter i verkstedspatioen til Estéban, som bygger gitarer og paraguayiske harper. Vi er fire: Ola, norsk mester i paraguayisk harpe, Sverre, tusenkunstner, Gloria, paraguayisk danserinne som Sverre giftet seg med i går, og jeg.
De er ti: Estéban, hans sønner og kolleger i harpeverkstedet, deres koner og venninner, den vinglade Juan, som snakker et brukbart spansk før han blir full, hans uvitende og ydmykt alltid smilende Vicenta, guaraní-indianer fra de store skoger. Taus og tilfreds i parkas, værbitt som en asturiansk fjellbonde, Núñez, ved parilla’en, der kjøtt og pølser freser omgitt av cola- og ølbokser og damajuanas, rosévins-ballonger. Han har åtte sønner med sin kone Gladys – her heter de Gladys nesten alle sammen – som han giftet seg med i fjor. Minstegutten til Núñez, Wilfred på 11, sies å være et fenomen på harpen, men han har gått og lagt seg. Aftenens spesielt inviterte er Aparicio, en av Asuncións beste harpister, som har utgitt plate og spilt i utlandet. Aparicio er svart som en sigøyner, glad som en lerke, og lirer av seg den ene polkaen etter den andre, ispedd noen mollstemte guaranias. Aparicio har klo og klør som en ørn. De svirrer over førti strenger som en oppskrudd hjulvisp, i kaskader av arpeggia. I bakgrunnen, i ubevegelig slak givakt, en liten mannsling i grønn genser, lavest på rangstigen, ryddegutt i verkstedet, antakelig stolt over å få lov til å stå der.
Også Edgar, da, som denne lille historien handler om. Edgar er etter alt å dømme en av guttene i verkstedet, omtrent 25, i hel dongeri og baseballue med skyggen frem. Til verten snakker han flytende guaraní, men slår kjapt over i spansk med oss, hedersgjestene fra det allmektige Europa, der alle er rike. Edgar akkompagnerer Aparicios harpe på gitar, synger en fem-seks polkaer, halvt på spansk, halvt på guaraní, og byr opp damene til dans. Han ser forholdsvis enkel ut og vi konsentrerer oss om lokale forhold i bydelen, været, harpesalget, og forteller at i Norge – der er det sne om vinteren. Edgar er helt med, han, helt til vi kommer til det med sneen. -Det vet jeg, sier Edgar, og det går opp for oss at han snakker et kultivert høyspansk når det kreves. -Du er merkelig velorientert til harpebygger å være, her i Asunción, sier jeg, vennlig og velvillig.
-Fuck you, man, sier Edgar, og går over til et umåtelig vulgært amerikansk med stram spansk aksent. -I teach linguistics at Michigan State University, YOO ES AY, fuck you, man, the world’s gotta have a líder, man, an’ you wouldn’t a-like it to be China, shit, fuck you. Should I sit here‘n rot in this godforsaken little supposed democracy, shit, man. I make more money in two days than these guys do in a year, fuck you. I’m all for YOO ES AY. Estados Unidos: mí país número uno. Forsamlingen nikker bifallende, i uforstående og andektig beundring for den lokale verdensmann med språkkunnskapene. Han er oppvokst litt lenger borte i gaten. Vi blir straks skeptiske og forsøker mer nøytrale emner. Men fra nå av går Edgar under navnet vår amigo número uno.
-Det viktigste i Paraguay akkurat nå er kanskje den prosjekterte justisreformen? – prøver jeg forsiktig, og tror meg trygg. -Fuck you, man, husk at rettferdighet er en ting her og noe annet der – alt er relativt. Hver sin smak, sier Edgar diplomatisk. Vi plasserer ham straks som en reaksjonær Colorado, tilhenger av general Stroessners foraktede falanks, og ser oss om etter en annen å snakke med.
-Jeg er full, hikster Juan, mens Vicenta smiler stumt og beskjedent. -Estoy borracho! No es pulca mía, es pulca de la Poca Cola. Da me una Coca Cola! Han får umiddelbart en copa med noe helt annet og mye sterkere, mens latteren gjaller mellom murene og hjulvispen når nye høyder borte i harpekroken, der en høystemt Ola gjør fortvilede forsøk på å samtale med harpefantomet Aparicio. Ola kan omtrent like mye spansk som Vicenta, men han er ikke så ydmyk.
Mens vi andre gafler i oss forvokste kjøttstykker med mantioca, tar Ola den nystemte i hende og avleverer en skoleflink paraguayisk guarania til Sverres etnisk korrekte gitarspill (Sverre kan alt). Jubelen vil ingen ende ta. Stemningen stiger og begeistringen for Europa og USA er overveldende.
-Vi kommer alle hit av forskjellige grunner, sier Juan i et lyst øyeblikk, og ser på meg. -Du kommer for å snakke politikk, Sverre for å gifte seg med Gloria og Ola kommer for å spille harpe. Men jeg, jeg kommer bare for Vicenta, jeg. Skriv det i avisen din, du, at den mannen i verden som er mest glad i kona si, det er meg. Skriv det, du! Vicenta smiler sjenert og har fått med seg hovedpunktene.
Edgar, den reaksjonære Colorado, er ikke så høyrøstet lenger. Han har fått for mye og sier ikke stort. Det er fire varmegrader. Juan forsvinner nesten i duffelcoat’en, men ham hører vi ganske godt. Klokken er over tre. Estéban, verten, holder tale om betydningen av mellomfolkelig forståelse, takker for oss, så å si, i håp om at vi skal ta vår hatt og gå. Hvis tre paraguayere har vært sammen i mer enn en halv time, holder alle en tale når de skilles. Verten gjør små forventningsfulle pauser i talen sin. Vi forstår plutselig at han venter på vår tale. Vi kan jo ikke gå før vi har holdt tale! Slik er det her i Paraguay. Jeg ser på de andre og de ser på meg. Gloria er dame, Sverre er svært uformell og Ola kan ikke nok spansk.
-Vi er kommet hit til dere vakre mennesker i det hete Paraguay, hutrer jeg, fra det høye nord, der skyggene ruger over vidden. Fra dypet av mitt hjerte og bunnen av min sjel takker jeg inderlig for denne gjensidig berikende aften som så meget har utrettet for forståelsen mellom våre to fredselskende folk .. Jeg kremter beveget og høster mumlende bifall. Stunden er reddet og vi går. -Kan du skaffe meg en platekontrakt, hjemme i Sverige? hvisker Aparicio fornøyd ute i porten.
Fredag
Nytt verksted, ny patio, det er varmere i kveld, hjemme hos den trauste og fåmælte Núñez, men gjestene er omtrent de samme. Aparicio er blitt syk, til gjengjeld får vi høre Wilfred, vidunderbarnet på 11. Han spiller som en liten Guds engel, og avslutter med en regntung utgave av Paraplyene i Cherbourg, i langsom polka. Intet øye er tørt.
-Fuck you, man, sier Edgar, han er blitt seg selv igjen. Edgar holder et flammende foredrag om paraguayisk tradisjon og kultur, om guaraníenes dype religiøse grunntone, om guaraníspråkets følsomme subtiliteter og om harpetekniske finesser i Alto Paraná. Han stiger igjen i vår aktelse. Núñez forlater grillen, der de samme kjøttstykkene spraker om kapp med kullene, og griper ivrig harpen. I stedet for å spille paraguayisk polka, som han burde ha gjort, spiller han filmmelodier fra Hollywood. Raindrops keep falling on my head .. Jeg bøyer meg over til Edgar og hvisker ondt: Estados Unidos: el país número uno. Edgar rødmer, antakelig for første gang, og sier ikke mer på over et minutt.
-Du er guaraní, du snakker perfekt spansk og du kjenner vår kultur til bunns, sier Gloria forvirret. -Hvorfor er du så glad i USA? Der er det jo bare rock og reklame, ingen tradisjoner og åndelige verdier? Og tenk på alt USA har gjort mot oss i Sør-Amerika! Gloria er arg. Edgar retter på baseballuen. -USA har alt, på godt og vondt, det er mitt país número uno. You know, the world’s gotta have a líder. Vel har vi støttet en drøss med dumme generaler, og vi drepte noen millioner i Hiroshima, men USA har alt, og det passer meg, selv om det ikke passer deg, guapa. Edgar blunker lurt. -Dette skal jeg sannelig fortelle til Florencio, pappaen min, sier Gloria snurt.
Edgar ser på Gloria med et snev av gryende innlevelse. -Hvis du heter Gloria Riveros Jensen, og hvis faren din heter Florencio, da er jo du datter av Florencio Riveros! Edgar arbeider seg opp. Fuck it, man, Florencio Riveros, el gran luchador!
Glorias far Florencio har slåss mot diktaturet i tredve år, han er medstifter av det kristelig-demokratiske partiet, han ble fengslet, internert og torturert, og nyter stor respekt i Asunción, under det spirende demokratiet, enda han er arbeidsløs og pengelens. -El gran luchador! Jeg øyner en sammenheng og trekker Edgar til side.
Ola er urolig. Vel er guttungen flink til å spille, men Ola er i Paraguay for å høre los maestros. Sverre spiller litt flamencogitar, men det har vi jo hørt før. Ola har i to uker trålet Asuncións knudrete bakgater – bakgatene i Asunción har nemlig ikke asfalt eller brosten, men pukksten – på jakt etter den legendariske harpisten Lorenzo Leguisamón, som har skrevet 120 berømte polkaer og er kjent over hele verden, også internasjonalt. Ola er fra Ørstad, og mumler misfornøyd på nynorsk. -Lorenzo Leguisamón? sier Edgar plutselig til meg. Vi rotter oss sammen mens vinballongene går fra glass til glass, mens Vicenta skotter beundrende på den lallende Juan og Wilfred stedes til hvile. I bakgrunnen luter den urørlige mannslingen i grønn genser, og månen lyser varmt.
Søndag
Vi er samlet i avskjedens stund, en avskjedsparrilla hjemme hos Florencio, Glorias far, el gran luchador, hvor vi har bodd i et par uker, den nærmeste familie, Glorias brødre, deres koner og kjærester – de heter Gladys alle sammen – mamma og pappa, de næreste venner, hunder og katter og vi fire som skal tilbake til Norge. På risten ligger en diger død dorado, en slags laks. Borte er Juan og Vicenta, Edgar, Núñez og de andre. Stemningen er vemodig, for vi har lært meget om menneskene, og Gloria skal ikke se familien, kanskje på flere år. -Eg lengtar heim, men eg vil ikkje reise, kommer det tungt fra Ola, han uttrykker det vi alle føler. Ola har ti fingre på hver hånd, men han er en mann av få ord.
Det knirker i hageporten. Vi ser nedover hagegangen og hvem kommer der, med harpe på maven, en adstadig smilende og bebartet eldre herre med glatt bakoversveis, gullringer og perfekt manikyr? Jo, den ennå levende legenden selv, den selvsamme Lorenzo Leguisamón, harpens far og fortolker, Edgars onkel. Ola er stum. Det er for så vidt ikke nytt, men han stråler som en sol..
Harpen spiller opp, Sverre griper gitaren og stemningen tar en positiv vending. Så smeller det i hageporten, kraftig denne gangen, og alle ser opp. Lubben og smilende, i smoking og tversover, vagger Edgar selvsikkert inn i patioen, fulgt av Juan og Vicenta, Núñez og guaraníene fra harpe-verkstedet, vår enigmatiske amigo número uno. Edgar skrider frem og presenterer seg. -Edgar, sier han. -Edgar, svarer den første han møter, mucho gusto, dette er min kone Gladys. Og nå er det Florencio som måper. Han reiser seg rørt og kaster seg hengivent om halsen på den storsnutede amerikaneren. Fullt hus og stormende jubel.
Taler ved reisens slutt
-Edgar, du var en venn i kampens hete, i nødens stund, da vi sto skulder ved skulder i striden og delte trange kår i kasjottens lumre kvalm! Du er den første og hittil eneste i Paraguay som har meldt deg ut av Coloradopartiet, hvor du var født! Edgar, vos sos un gran luchador!
-Florencio, du har vært som en far for meg, en liten gutt i fengslet, det er du som binder meg til fedrelandet. Nå er vi samlet her i dette gjestfrie hus ingen glemmer som har vært her, en ekte paraguayisk guaranífamilie. Her stråler en varme fra hjertene som uttrykker guaraníenes urgamle gudfryktige fellesskap. Vi snakker guaraní, det mest poetiske og følsomme av alle språk, språket som uttrykker alle følelser og stemninger. Vi er samlet her i nærvær av harpens herre, vår egen sagnomsuste og internasjonalt kjente Lorenzo Leguisamón, som har skrevet over 120 av våre beste og mest nasjonale polkaer, den musikken som så uforlignelig uttrykker våre innerste følelser, den sanne paraguayiske musikken. Viva Paraguay, fuck it, man, (applaus) I’ve bought the copyrights, we’re gonna publish’em in the States! -Fra mitt universitet i Michigan, derfra skal vi spre guaraní-kulturen over hele verden. 4. juli utgir jeg den amerikanske konstitusjonen på guaraní og overleverer den til Bill Clinton in the oval office, yeah man, that’s music. 17. mai skal vi få utgitt den norske grunnloven på guaraní. Paraguay har den stolteste historie i hele Søramerika, ja i hele verden. Hadde ikke de jævla engelskmennene satt Argentina og Brasil opp mot oss i 1865, så hadde vi vært el país número uno! But if you can’t beat’em, join them. Nex year, fuck it, I’ll gather all Paraguayan harpist from all over the world, Japan, Finland, New Zealand (and Norway, Ola). We’ll make Coca Cola pay, an’ all world’s gonna hear a great harp music from Madison Square, Nueva Yor. Fuck it, man, shit, that’s my country number one!
-Wery well, buenísimo, utbryter Florencio begeistret. Han kan like mye engelsk som Vicenta kan spansk.
Ezeiza, Buenos Aires, 8.8.1994
4
