Snipp snapp snute for Podemos-eventyret?

Av Halvor Fjermeros.

Det spanske valget ga det sosialdemokratiske PSOE et løft og Unidas Podemos et markant tap av mandater. Nå ser det ut til at Pablo Iglesias, mannen som framfor noen personifiserer venstrepopulismen, ikke vet sin arme råd. Bildet: Partileder Pablo Iglesias tok Podemos nesten til himmels og deretter halvveis ned mot bakken igjen.

Det spanske folk lot seg mobilisere søndag til en rekordhøy valgdeltakelse på 75 prosent i et valg som bød på noen overraskelser. Det politiske landskapet i Spania har endret seg på forunderlig vis de siste fem år. Landet som inntil da i praksis var et topartisystem, har nå blitt et med to halvstore og tre halvsmå.

Bortsett fra gjennombruddet for det nye ytre-høyrepartiet Vox i det spanske valget, var det mest iøynefallende at det sosialdemokratiske PSOE under dets leder Pedro Sanchez. Riktignok sikret han seg ikke noe styringsdyktig flertall og må sannsynligvis inngå en krevende konstellasjon. Men paradoksalt nok er det Unidas Podemos  som nå stiller seg som garantist for en PSOE-regjering, mens det samme Podemos for bare få år siden trodde de skulle erstatte sosialdemokratene som landets største parti.

Unidas Podemos er en allianse mellom Podemos og det forente venstrepartiet Isquerda Unidas som i sin tid ble dannet som en partiallianse der det spanske kommunistpartiet var den sterkeste part. Unidas Podemos fikk 42 seter i det nye parlamentet, men satt med hele 71 i det forrige og tapte dermed hele 29 mandater. PSOE på sin side fikk 123 seter og vant 38 nye, hvorav mange antas å være velgere som har vært på lån til venstresida.

Sosialdemokratisk renessanse?

Overfor Klassekampen (30.04.) gir Arbeiderpartiets stortingsrepresentant og tidligere utenriksminister Espen Barth Eide, uttrykk for optimisme over PSOEs valgseier, første og fremst fordi det gir en lysning for å løse det katalanske spørsmål som er en sentral del av Spania politiske krise de seinere år. Eide har personlig godt kjennskap til Catalonia og mener PSOE har fått et kraftig mandat til å løse floken. «Dette er en veldig sterk seier for Sanchez», sier Eide og uttrykket med det gleden over en etterlengtet framgang for et europeisk søsterparti.

Toppkandidaten for det franske sosialdemokratiske partiet til EU-valget i slutten av mai, Raphael Glucksmann, fester tydelig håp til PSOEs framgang. Hans parti havarerte totalt i det franske presidentvalget for to år siden og fikk bare 6,5 % av stemmene i første valgomgang. Til Le Figaro (29.04.) sier han: «Jeg tror på en fornyelse for sosialdemokratiet», eksemplifisert nettopp med Pedro Sanchez spanske suksess. I tillegg nevner han Paul Magnette i hans belgiske søsterparti Parti Socialiste som etter en tur ned rundt 20 % på meningsmålinger nå er oppe igjen som landets nest største parti før det kombinerte nasjonale og EU-valget i Belgia 26. mai. Glucksmann framhever den belgiske partilederens evne til å kombinere kampen for sosial rettferdighet og klimakampen. Men allerede her halter parallellen til Spania. For PSOEs framgang er først og fremst en kombinasjon av det konservative Partido Populars (PP) fall etter årevis med korrupsjonsskandaler, samt det knallharde kjøret mot de katalanske separatistlederne. PP tapte halvparten av sine mandater i valget søndag, og i politikken kan fort den enes ulykke bli den annens lykke. Det spanske eksemplet er neppe egnet til å spre ringer i vannet blant europeiske sosialdemokrater. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved hvilket bidrag Podemos har gitt til Pedro Sanchez´valgframgang.

Lufta ut av venstrepopulismen

Ethvert nytt parti til venstre for sosialdemokratiet ville jublet over å få 14 % av stemmene, slik Unidas Podemos gjorde. Hadde SV og Rødt fått slike resultater ville taket ha løfta seg på deres respektive valgvaker. Men ingen tak løfta seg i Madrid søndag. Det har sin forklaring i de enorme forventninger som har blitt stilt til Podemos etter at det ble dannet som parti på basis av den kraftfulle sosiale bevegelsen Los Indignados. Bare noen måneder etter at partiet ble startet føyk det inn i EU-parlamentet med fem representanter i 2014. I løpet av et halvår steig Podemos til himmels med meningsmålinger på over 30 %, større enn både PP og PSOE på et tidspunkt.

Slikt kan man bli høy av, noe som fikk den nye superstjerna Pablo Iglesias til å si at «vi er verken høyre eller venstre, men sentrum.» Med det mente han at alt skulle komme til å dreie seg omkring Podemos i spansk politikk. Partiet hevet seg over høyre-venstre-asken og målsettinga var å få absolutt flertall. Podemos utviklet en ny form for medlemsdeltakelse med utstrakt bruk av nettbaserte avstemninger og debatter. Ideologisk refererte særlig de to lederne Pablo Iglesias og partisekretæren Inigo Errejon til Ernesto Laclau og hans tanker om venstrepopulisme ut fra hans latinamerikanske erfaringer. Laclaus ektefelle og samarbeidspartner Chantal Mouffe har fortsatt som venstrepopulismens ideologiske fanebærer og har pekt på Jean-Luc Melenchon og hans franske Insoumise-bevegelse som det praktiske eksempel. Melenchon har ofte pekt på Podemos som læremestrene, og over alt i Europa og også i Norge er det folk som har ment at dette er veien å gå for ei ny venstreside.

Podemos «naive» overfor PSOE

Men drømmen om venstrepopulismen som så å si skulle vinne prinsessa og halve kongeriket forble et eventyr. Podemos har møtt seg sjøl i døra på mer enn en måte når de nå befinner seg trygt plassert på den venstresida som de sjøl definerte seg som hevet over for noen år siden. Og partiet som skulle erstatte PSOE som spansk styringsparti, har nå blitt garantisten for at statsminister Sanchez skal danne seg en ny og mer stabil regjering enn den forrige. For to og et halvt år siden, høsten 2016, lå PSOE nede rundt 15 % og Podemos fortsatt oppe på 23 % på målinger. Siden har vinden sakte snudd og den enes vekst har vært den andres tilbakegang. I forfjor kom det til en splittelse i Podemos der de to parhestene Errejon og Iglesias skilte lag. Det har blitt tydeligere at Errejon kjører videre på den «eliten mot folket»-oppskriften som lenge bar oppe ideen Podemos-suksessen, mens Iglesias har villet dreie partiet mer i retning av tradisjonelle venstrestandpunkter og stadig oftere har vist seg sammen med streikende arbeidere og i fagforeningssammenhenger.

Blant de som har kritisert Podemos linje er en av partiets egne folkevalgte i parlamentet, Manolo Monoreo. Han mener at partilederne hadde en «naiv» tilnærming til sosialdemokratiet og overvurderte mulighetene til å påvirke PSOE-leder Sanchez´ politiske kurs. Dette går fram av denne artikkelen i tidsskriftet Jakobin som drøfter Podemos´framtid i forbindelse med valget søndag

Fenomenet Podemos har helt siden starten hatt en åpenbar svakhet i den løse organisasjonsmodellen. Nå kommer baksida av den en gang så vitale bevegelsen for en dag. Mangelen på orientering mot fagbevegelsen har vært slående, ja, til tider har det vært et nærmest fiendtlig forhold til de to landsorganisasjonene fra mange Podemos-aktivisters side. Og mangel på en mer tradisjonell partiorganisasjon har uvegerlig ført til uoffisielle maktstrukturer og stor grad av kontroll over partiet fra noen få toppledere. At Pablo Iglesias og hans ektefelle i tillegg viste dårlig dømmekraft og kjøpte seg en relativt luksuriøs villa  i utkanten av Madrid for noen år siden har heller ikke bidratt til å styrke inntrykket av «en folkets mann» og en ny type partileder.

Uansett hvor veien går for Podemos, så har de lagt bak seg et dristig – noen vil si dumdristig – politisk eksperiment som har hjulpet det spanske sosialdemokratiet til å reise seg opp fra knestående. Hvem skulle tro at det var mulig i et land med arbeidsledighet på 14 % og ungdomsledighet på over 30 – der PSOE satt med makta både under opptakten til og etter finanskrisa i 2008, den som ingen ble rammet hardere av enn den spanske arbeiderklassen! Undrenes tid er åpenbart ikke forbi…

Denne artikkelen ble først publilsert på bloggen til Halvor Fjermeros.

Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916