Ap: Følger lojalt den globale nyliberale politikken

3
Clinton Foundation fikk millioner etter en telefon til Støre
Ove Bengt Berg

Av Ove Bengt Berg.

Over hele Europa taper sosialdemokratene oppslutning. Sosialdemokratene vender seg bort fra arbeiderklassen og de lavest lønte, og over til de mer velstående og velutdanna. Den arbeidende klassen har ingen rolle i partiet, og partimedlemskap er bare en karriereplattform til landets best lønna og politisk ledende stillinger. Sosialdemokratiets fall henger sammen med den nyliberale kontrarevolusjonen fra slutten av 1960-tallet, og sosialdemokratenes tilslutning til denne nyliberalistiske politikken 

Det klareste eksemplet på denne tilslutninga til nyliberalismen, er Arbeiderpartiets rolle som spydspiss i fjerning av pensjonene som en statlig finansiering og over til privat finansiering, basert på framtidige usikre aksjeverdier. Særegent for Norge er at Arbeiderpartiet går i spissen for en aggressiv militaristisk utenrikspolitikk på USAs vegne, og kaster bort oljefondet på usikre papirverdier framfor varig nasjonal infrastruktur. 

Det er dette partiet Magnus Marsdal med sin lobbyorganisasjon Manifest vil at skal ta regjeringsmakt for å redde velferden i Norge. Dette bildet av Aps politikk er falskt. Over hele den vestlige verden har kapitalkreftene brutt opp fra den politikken de blei tvingi til å føre rett etter siste verdenskrig, og krevde en stadig mindre regulert økonomisk politikk og over til mer og mer friere markedskrefter. Det er samfunnskontrakten mellom arbeid og kapital som er oppløst, den som kapitalen ble pålagt etter siste verdenskrigs slutt. Dermed er de rikeste er blitt enda rikere, på bekostning av en omfordelingspolitikk for bedre velferd. Dette er en politisk endring sosialdemokratene har slutta fullt opp om, i Norge som i Norden som i hele Europa. Særlig viktig er tilslutninga til EU, der sosialdemokratisk økonomisk politikk som blei ført rett før og rett etter verdenskrigen, i praksis er kriminalisert. 

Forsida til den svenske utgaven.


Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck skreiv i 2012 boka «Kjøpt tid — den utsatte krisa til den demokratiske kapitalismen.» Boka er interessant nok ikke oversatt til norsk. Sven Røgeberg har i Vardøger nr 36 fra 2016 gjengitt hovedtrekka i boka til Streeck. 


Wolfgang Streecks teorier og statistiske dokumentasjon fortjener en egen omtale. Nå bare hovedtrekkene i hans historiske gjennomgang av kapitalismen: Rundt 1960-tallet kom det til et punkt hvor realøkonomien ikke produserte nok til å bruke på velferdsordninger og høyere lønninger. Samtidig ville kapitalen ut av det samarbeidet som nå hindret kapitalistisk utvikling og akkumulasjon. Dette blei først forsøkt løst gjennom å ta opp statlige lån på reelle verdier som ikke fantes. Det førte til en uakseptabel inflasjon for kapitalen. Inflasjon er å svekke långiverne på bekostning av låntakerne. Dermed blei det, og tøffest og raskest av Ronald Reagan og Margareth Thatcher, nedskjæringer av den statlige gjelda. Fulgt opp av president Bill Clinton. Følgen av de statlige nedskjæringene blei at offentlig velferd og lønnsøkninger måtte skrinlegges. I stedet økte den private gjelda. Velferdstiltaka blei privatisert. Ikke bare Reagan og Thatcher oppnådde fagforeningsknusing og praktisk opphør av streik som ekstragevinst med denne politikken. I Tyskland gikk sosialdemokratene med Gerhard Schröder i spissen for sosiale nedskjæringer, slik Ap i Norge gjør med pensjonene. I Storbritannia går den «radikale» sosialdemokratiske lederen, Jeremy Corbyn, i spissen for å holde landet i EUs jerngrep. 

Tabellen viser streikedager per tusen sysselsatte i Italia,
Frankrike, Sverige, Storbr., Tyskland og Japan. Mest i St.br.
Etter 1991 har det knapt vært noen streiker i disse landa.


Nå skal Aps landsmøte vedta at det skal opprettes flere heltids-stillinger, nei til innleie og «kamp mot bemannings-bransjen». Det er flott, men bare et lite politikkskifte om de vedtar det. Det er grunn til å tvile på hva som kommer ut av dette i konkret politikk fra Ap. Merkelig politikk også med tanke på alle lederne som går over til NHO og blir ledere i organisasjoner om de stemmer for dette. Det blir neppe flertall for dette på Stortinget, det blir for radikalt for MDG og Sp. Og skulle det bli gjennomført, vil det bryte med den grunnleggende økonomiske politikken som Ap har ført fra Gro Harlem Brundtlands tid, og den internasjonale globale politikken som kommer gjennom EU. ESA-domstolen vil kunne si nei, sjøl til så ubetydelige tiltak som dette. 
Thorbjørn Jagland sa om et svært så dårlig valg for Ap, at det ikke kunne gå annerledes når Stoltenberg gikk til valg på å redusere sjukelønna. Men Jagland blei fjerna på grunn av slike riktige politiske uttalelser. I stedet blei pensjonene rasert. 

Etter at Emmanuel Macron var valgt erklærte Jonas Gahr Støre at han «ser flere likhetstrekk mellom Macrons politiske prosjekt og det han sjøl ønsker å få til som statsminister.»

Den reelle politiske og økonomiske retninga holdes skjult ved at Arbeiderpartiet får gjennomslag for å framstille seg som en parti for sosial rettferd i motsetning til Frp, Høyre, KrF og Venstres politikk. NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand sin analyse av Aps politikk i sin kommentar i ytring.no 4. april, tar heller ikke utgangspunkt i den grunnleggende økonomien. Sand viser til «statsvitere i Europa» som snakker om andre konfliktlinjer enn dem som baserer seg på et økonomisk grunnlag, høyre-venstre aksen. Det hevdes å være to nye konfliktlinjer. En retning som er Grønn, Alternativ og for Liberal globalisering, GAL. Opp mot partier som er Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalt orienterte, TAN. (merk den negative karakteristikken autoritær mot alternativ for det motsatte). 

Die Zeit, tysk ukeavis 04.04.19



Det som vi ser i Europa nå er at de gamle partiene ikke griper tak i de følgene denne politikken får for folk. Valgdeltakinga går ned, for det finnes få alternativer til dagens politikk på valg. Partiene har alt slutta å drive i valgkamp i de fattige områdene der behovet for omfordeling er størst, for de gidder likevel ikke å stemme. De protesterende tar til gata der alle revolusjoner begynner. Det finnes ingen organiserte politiske motkrefter, for de gamle partiene, inkludert de nye grønne, ser bare det som er «den eneste mulige politikken». Det går mot et kræsj, også sjøl om de skulle klare å holde Storbritannia i EU. Kanskje særlig da. 


Denne artikkelen av Ove Bengt Berg ble først publisert på bloggen hans.

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Olav says:

    Særegent for Norge er at Arbeiderpartiet går i spissen for en aggressiv militaristisk utenrikspolitikk på USAs vegne, og kaster bort oljefondet på usikre papirverdier framfor varig nasjonal infrastruktur. […] Det er samfunnskontrakten mellom arbeid og kapital som er oppløst, den som kapitalen ble pålagt etter siste verdenskrigs slutt.

    Jeg er enig i det aller meste i denne artikkelen. Det ensidige fokuset på infrastruktur er en detalj. Men tidfestingen av “klassekompromisset” er simpelthen misvisende. Hovedavtalen ble inngått i 1935. Og den var nettopp uttrykk for at LO og Ap hadde lagt seg på en “reformistisk” linje som arbeidsgiversiden så seg tjent med. Med det var, sett fra deres side, den mest overhengende faren for revolusjon forhindret. Den andre verdenskrigen derimot, hadde i realiteten helt motsatt effekt. Det kom bare ikke så tydelig frem fordi Sovjetunionen representerte en tilsvarende trussel for “vestlige” kapitalister (og deres håndlangere som Ap her i Norge) på det overordnede internasjonale planet. Men den franske forfatteren Maurice Bardeche beskrev utfallet av den andre verdenskrigen slik allerede i 1948 i boken Nuremberg ou la Terre Promise:

    Nous vivions jusqu’ici dans un univers solide dont les générations avaient déposé l’une après l’autre les stratifications. Tout était clair : le père était le père, la loi était la loi, l’étranger était l’étranger. On avait le droit de dire que la loi était dure, mais elle était la loi. Aujourd’hui ces bases certaines de la vie politique sont frappées d’anathème. Car ces vérités constituent le programme d’un parti raciste condamné au tribunal de l’humanité. En échange, l’étranger nous recommande un univers selon ses rêves. Il n’y a plus de frontières, il n’y a plus de cités. D’un bout à l’autre du continent, les lois sont les mêmes, et aussi les passeports, et aussi les juges, et aussi les monnaies. Une seule police et un seul cerveau : le sénateur du Milwaukee inspecte et décide. Moyennant quoi, le commerce est libre, enfin le commerce est libre. Nous plantons des carottes qui par hasard ne se vendent jamais bien et nous achetons des machines à biner qui se trouvent toujours coûter très cher. Et nous sommes libres de protester, libres, infiniment libres, d’écrire de voter, de parler en public, pourvu que nous ne prenions jamais des mesures qui puissent changer tout cela. Nous sommes libres de nous agiter et de nous battre dans un univers d’ouate. https://childrenofyhwh.com/multimedia/video/bibliotheque/bibliotheque/Bardèche/Nuremberg%20ou%20la%20terre%20promise.pdf

    We lived up to now in a solid universe whose generations had deposited stratifications, one after the other. All was clear: the father was the father, the law was the law, the foreigner was the foreigner. One had the right to say that the law was hard, but it was the law. Today these sure bases of political life are anathema: for these truths constitute the program of a racist party condemned at the court of humanity. In exchange, the foreigner recommends to us a universe according to his dreams. There are no more borders, there are no more cities. From one end to the other of the continent the laws are the same, and also the passports, and also the judges, and also the currencies. Only one police force and only one brain: the senator from Milwaukee inspects and decides. In return for which, trade is free, at last trade is free . We plant some carrots which by chance never sell well, and we buy some hoeing machines which always happen to be very expensive. And we are free to protest, free, infinitely free to write, to vote, to speak in public, provided that we never take measures which can change all that. We are free to get upset and to fight in a universe of wadding. One does not know very well where our freedom ends, where our nationality ends, one does not know very well where what is permitted ends. It is an elastic universe. One does not know any more where one’s feet are set, one does not even know any more if one has feet, one feels very light, as if one’s body had been lost. But for those who grant us this simple ablation what infinite rewards, what a multitude of tips! This universe which they polish up and try to make look good to us is similar to some palace in Atlantis. There are everywhere small glasswares, columns of false marble, inscriptions, magic fruits. By entering this palace you abdicate your power, in exchange you have the right to touch the golden apples and to read the inscriptions. You are nothing any more, you do not feel any more the weight of your body, you have ceased being a man: you are one of the faithful of the religion of Humanity. At the bottom of the sanctuary there sits a Negro god. You have all the rights, except to speak evil of the god. https://jan27.org/nuremberg-or-the-promised-land-by-maurice-bardeche/

    Og det var altså ikke noe Bardeche gledet seg over, tvert imot. At man “endelig” kunne etablere et “fritt” handelsregime er selvsagt ironisk ment. Og, som sagt, så lenge Sovjetunionen representerte en trussel og en viss reell motstand ovenfor den grenseløse kapitalen, så var det også mulig for de sosialdemokratiske partiene i “Vesten” å spllle den rollen de gjorde. Da Sovjetunionen brøt sammen kom det bare desto mer tydelig frem hvor rett Bardeche vurderte dette rett etter krigen. Hos “vestmaktene”, vurdert for seg, lå det som kom mer tydelig fram etter “murens fall” simpelthen i kortene. Utfallet av krigen var fra første stund simpelthen en trussel mot nettopp det klassekompromisset som ble kjempet frem før krigen.

  2. Og derfor gjaldt det å få samlet dem i “folden”, kjapt. NATO som pisk og FN som gulrot.

  3. Denne uttalelsen alene fra Støre skulle plassere AP etter Nordli som et borgerlig parti som representerer storkapitalen, og ikke arbeiderklassen eller lavere middelklasse for den saks skyld. På valgbarometere heretter må AP plasseres sammen med H, Frp og V i den blå blokken, og ikke i den røde blokken. Det gjør nok ikke NRK og den øvrige MSM, men det kan alt venstre pressen gjøre spesielt i valgkamptider.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere