oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den informasjonen om det norske kraftsystemet som kommer fra bransjen og fra medier med nær tilknytning til bransjen, har brutt helt sammen. Forsøkene på analyser og faktaformidling skurrer så mye at det er nødvendig både å supplere og omskrive de teoriene som sirkulerer i det store ekkokammeret knyttet til norsk energipolitikk. Bare ett faktum er alle enige om: Kraftprisen har aldri vært høyere enn i 2018 – til tross for at Norge i fjor hadde en netto-eksport på vel 10 TWh. Så: Hva er galt med bransjens «analyser»?
Den mest primitive forklaringen er at det var «tørrår» i fjor (til tross for et ikke ubetydelig overskudd på vannkraft), og at EU har fått litt «skikk på» kvotesystemet sitt – slik at økte CO2-avgifter på fossil energi har ført til at også prisen på fornybar energi av en eller annen merkelig grunn har steget – til tross for at den fornybare norske energien IKKE produserer klimagasser. Bransjen og media har like merkelige teorier om eksport/import av kraft til/fra Norge.
Teoriene har som kjent samlebetegnelsen «Norge som batteri for Europa», og består av forestillinger om at Norge eksporterer dyr vannkraft om dagen og importerer billig kraft fra EU om natta – med stor økonomisk suksess (for Norge?). Denne teorien har imidlertid en slags konkurrent som sier noe annet, nemlig at Norge eksporterer kraft til EU når vindkraftproduksjonen på kontinentet er liten, og importerer (billig?) kraft når EU produserer mer vindkraft enn EU kan bruke selv. Her er det altså noe som ikke stemmer – og import og eksport av kraft er selvfølgelig også avhengig av at den passerer kraftbørsen NordPool, der mystiske prosesser konverterer billig kraft fra EU til kraft med skyhøye priser i Norge.
For å ta det siste først: Det er ikke bare vindkrafta som er ustabil og som svinger fra null til ganske mye. Det samme gjelder den «elektrisiteten» som lages av kull og gass (mer enn halvparten av EUs «elektrisitet»). Denne «elektrisiteten» blir jo delvis produsert for å «balansere» den ustabile vindkrafta – den skal først og fremst brukes når det blåser lite. Det interessante er at heller ikke den fossile «elektrisiteten» kan slås av og på (slik muligheten er for norsk vannkraft). Og mye fossil energi må derfor eksporteres når det blåser mye i EU.
Det blir derfor periodevis ofte et ganske betydelig overskudd også av fossil «elektrisitet» i EU som blir dumpet på kraftmarkedet sammen med noe dasher vindkraft som tilbys bl.a. Norge. I realiteten importerer Norge mye mer fossil «elektrisitet» (med CO2-avgifter) enn vi importerer overskuddsvindkraft fra Danmark og Sverige. Dette er naturligvis en av årsakene til at importen fra EU slett ikke er gratis, men ganske kostbar, og traderne tar seg naturligvis ekstra betalt for jobben – slik at nesten «gratis» EU-kraft i realiteten blir dyr for norske strømkunder, jfr. strømregningen det siste halve året.
Alt dette gir oss en helt annen forståelse både av prisdannelsen for strøm, og for hva slags strøm vi egentlig importerer. I virkeligheten importerer vi vesentlig mer FOSSILT basert «elektrisitet» enn vi importerer dansk overskudds vindkraft. Dette er selvfølgelig ei stor skam for de mange skråsikre «grønne» aktivister som koser seg på klimaparnasset til Marius Holm og Kari Kaski og som tror at utenlandskabler er noe som styrker det globale klimaarbeidet.
Les flere artikler av Odd Handegård på steigan.no.
Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
