Ville tilstander på kraftbørsen Nordpool

2
Fra Jostedalsbreen nasjonalpark. Shutterstock.
Odd Handegård

Av Odd Handegård.

Den informasjonen om det norske kraftsystemet som kommer fra bransjen og fra medier med nær tilknytning til bransjen, har brutt helt sammen. Forsøkene på analyser og faktaformidling skurrer så mye at det er nødvendig både å supplere og omskrive de teoriene som sirkulerer i det store ekkokammeret knyttet til norsk energipolitikk. Bare ett faktum er alle enige om: Kraftprisen har aldri vært høyere enn i 2018 – til tross for at Norge i fjor hadde en netto-eksport på vel 10 TWh. Så: Hva er galt med bransjens «analyser»?

Den mest primitive forklaringen er at det var «tørrår» i fjor (til tross for et ikke ubetydelig overskudd på vannkraft), og at EU har fått litt «skikk på» kvotesystemet sitt – slik at økte CO2-avgifter på fossil energi har ført til at også prisen på fornybar energi av en eller annen merkelig grunn har steget – til tross for at den fornybare norske energien IKKE produserer klimagasser. Bransjen og media har like merkelige teorier om eksport/import av kraft til/fra Norge.

Teoriene har som kjent samlebetegnelsen «Norge som batteri for Europa», og består av forestillinger om at Norge eksporterer dyr vannkraft om dagen og importerer billig kraft fra EU om natta – med stor økonomisk suksess (for Norge?). Denne teorien har imidlertid en slags konkurrent som sier noe annet, nemlig at Norge eksporterer kraft til EU når vindkraftproduksjonen på kontinentet er liten, og importerer (billig?) kraft når EU produserer mer vindkraft enn EU kan bruke selv. Her er det altså noe som ikke stemmer – og import og eksport av kraft er selvfølgelig også avhengig av at den passerer kraftbørsen NordPool, der mystiske prosesser konverterer billig kraft fra EU til kraft med skyhøye priser i Norge.

For å ta det siste først: Det er ikke bare vindkrafta som er ustabil og som svinger fra null til ganske mye. Det samme gjelder den «elektrisiteten» som lages av kull og gass (mer enn halvparten av EUs «elektrisitet»). Denne «elektrisiteten» blir jo delvis produsert for å «balansere» den ustabile vindkrafta – den skal først og fremst brukes når det blåser lite. Det interessante er at heller ikke den fossile «elektrisiteten» kan slås av og på (slik muligheten er for norsk vannkraft). Og mye fossil energi må derfor eksporteres når det blåser mye i EU.

Det blir derfor periodevis ofte et ganske betydelig overskudd også av fossil «elektrisitet» i EU som blir dumpet på kraftmarkedet sammen med noe dasher vindkraft som tilbys bl.a. Norge. I realiteten importerer Norge mye mer fossil «elektrisitet» (med CO2-avgifter) enn vi importerer overskuddsvindkraft fra Danmark og Sverige. Dette er naturligvis en av årsakene til at importen fra EU slett ikke er gratis, men ganske kostbar, og traderne tar seg naturligvis ekstra betalt for jobben – slik at nesten «gratis» EU-kraft i realiteten blir dyr for norske strømkunder, jfr. strømregningen det siste halve året.

Alt dette gir oss en helt annen forståelse både av prisdannelsen for strøm, og for hva slags strøm vi egentlig importerer. I virkeligheten importerer vi vesentlig mer FOSSILT basert «elektrisitet» enn vi importerer dansk overskudds vindkraft. Dette er selvfølgelig ei stor skam for de mange skråsikre «grønne» aktivister som koser seg på klimaparnasset til Marius Holm og Kari Kaski og som tror at utenlandskabler er noe som styrker det globale klimaarbeidet.


Les flere artikler av Odd Handegård på steigan.no.


Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. 2018 var et tørrår uten tvil hvis man definerer et tørrår som et år med mindre nedbør til magasinene enn normalt. Men det var ikke et ekstremt tørrår på noen måte. Vi hadde en ekstremt tørr sommer men fikk også veldig mye nedbør utpå høsten som veide opp for mye av den tørre sommeren. Begynnelsen av året, januar-februar som vanligvis er måneder med mye nedbør var også temmelig tørre, noe som er fhv. sjeldent.
    Fasiten er slik for 2018:

    Nedbørenergi: 120,5 TWh.
    Normal nedbørenergi: 133,4 TWh.
    = - 12,9 TWh ift. et normalår.
    Tilsig: 132,2 TWh
    Kilde: NVEs kraftsituasjonsrapporter

    Som Handegård sier nettoeksporterte vi likevel 10 TWh i det tørre året 2018, det meste på vinteren og noe utover høsten. Mye av dette må sees i lys av at 2017 var et veldig vått år med nedbør på hele 155 TWh. I 2017 nettoeksporterte vi hele 18 TWh pga. dette, men vi hadde likevel nok vann i magasinene til å gå inn i 2018 med litt over normalen. Vi ser også at tilsiget i 2018 var nær normalen og som uten tvil var et etterslep etter det våte året 2017.

    Norsk kraftnæring er som kjent værbasert nesten 100%. Kraftprodusentenes oppførsel må sees i lys av en rekke faktorer som nedbør, tilsig, vannstand i magasinene men også snømengder, grunnvannsmengder og faktisk også vann lagret i de øvre lag som i mose og jord f.eks.
    Jeg sliter med å se at de oppførte seg uansvarlig i 2018 selv med nettoeksport. De er tross alt ikke Gud som kan spå været på forhånd. Fasiten så langt i 2019 er at vi gikk inn i året med mindre vannstand enn normalen. Det gjenspeiler seg i et liten nettoimport så langt i år, og hva som vi skje framover vil 100% basere seg på nedbøren som kommer idet vi både har underskudd på snømengder og grunnvann (- 19 TWh per siste uke).

    Angående om vår strømimport er “fossil” eller “fornybar” må jeg si på godt norsk at “det driter jeg i”. :wink:
    Elektronene gjør like stor nytte for meg. Danskene nettoeksporterer som regel strøm på vinteren fordi de har en “tvungen” produksjon i sine svært effektive kombikraftverk som produserer både strøm og fjernvarme. Når det da blåser mye må de enten stenge noen vindkraftverk eller sende strømmen til oss. Det valget bør være svært enkelt. Motsatt nettoimporterer de som regel sommerstid.

    I skrivende stund er spotprisen på Jylland/DK1 bare 25.06 €/MWh (pga. mye vind) mens den er 44.22 i NO2. Det resulterer i en dansk eksport til NO2 på 1519 MW. Bare for å oppklare hvis noen lurer på det; det betyr at de danske produsentene får 44.22 €/MWh for den strømmen de sender til NO2, ikke 25.06. Slik sett er ikke importstrømmen billigere for oss, men på den annen side hvis disse 1500 MW ikke var tilgjengelig som import ville kanskje spotprisen vært enda høyere i NO2 fordi norske produsenter da hadde presset prisen mer oppover. Det er slik markedet fungerer.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere