Macrons våte drøm: Siste demo i Paris

22. mars 2019

paris halvor — Titusener møttes på plassen foran den gamle Paris-operaen sist lørdag for å tilslutte seg enda flere demonstranter på Place de la Republique. Denne gigantiske klimamarsjen unnslapp stort sett medias oppmerksomhet. (Foto: Halvor Fjermeros)

Av Halvor Fjermeros.

Mens de gulvestene på Champs-Elysees gikk opp i røyk og ild sist helg, gikk klimamarsjen i Paris med 100.000 deltakere opp i en høyere enhet mellom grønne paroler, røde faner og gule vester. Media rir voldsbølgen i stedet for å informere om det franske opprørets dype røtter. Fortsatt støttet halve Frankrike les gilets jaune.

Sirenene fra kolonner av politibiler og fullasta mørkeblå gendarmeri-busser ljomet i gatene nord for Champs-Elysees lørdag formiddag. Dagen lang hang et helikopter over Paris’ sentrum og bidro til luftforurensing på høyt nivå. Menneskene på bakken så mot himmelen i undring, ungene pekte og ungdommer ga dem fingeren der oppe. Ved gatene inn til Madeleine-kirka trakk politiet på seg gassmaskene ved gatesperringene da jeg gikk mot Concorde-plassen. Det er der Champs-Elysees starter. Gata var allerede stengt med mange meter høye politigjerder. Samtlige gater rundt hele promenadegata var avsperret da omkring 5000 ordensstyrker omsider hadde fått tredd på seg brynjene og var utplassert i spredt orden. Da var krigen alt i full gang.

Illsinte svartkledte demonstranter satte fyr på kiosker, motebutikker, fiffens restauranter og til og med en bank i de tilstøtende gatene nær Triumfbuen. Blant kanskje 10.000 demonstranter fra gilets jaunes, de gule vestene, var det ca. 1500 som av politiet ble antatt å være aktive provokatører, eller det som på fransk heter casseurs. Hva skal vi kalle dem? Hooligans? Ildspåsettere og ranere var det i alle fall blant dem, og dagen derpå fikk de et tydeligere kjennetegn under navnet les Black Bloc. Disse svartkledte som dukker opp hver gang det er en større markering på gang hvor enn i verden det er, tok politiet bokstavelig talt på senga lørdag morgen. Eller gjorde de det?

**Den egentlige demonstrasjonen druknet**

De gule vestene, gilets jaunes, hadde varslet stormobilisering lørdag under den såkalte acte XVIII, den 18. lørdagen i den fire måneder lange protestbevegelsens levetid. Det falt sammen med at president Macron avsluttet en månedslang dialogturne med folk landet rundt for å snakke om det som er vondt og vanskelig i det delte Frankrike slik det har kommet til syne siden de gule vestene startet protestene 17. november i fjor. Sånn sett var det ikke overraskende at det ble folksomt i hovedstaden, ikke minst som motsvar til medias og kommentariatets påstand om at lufta er i ferd med å gå ut av gilets jaunes -ballongen.

Men den store begivenheten lørdag var den annonserte klimamarsjen, «århundremarsjen», som begynte noen timer etter at tåregass og vannkanoner var satt inn i krigen mot de svartkledte. Marsjen samlet demonstrasjonstog fra ulike startpunkter og møttes til slutt på Place de la Republique. Politiet hevdet at det var 36.000. Avisa Liberation mente det var 45.000, mens arrangørene sa det var 107.000. .

Dette er sjølsagt anslag, men uansett var politiet på bærtur og Liberations journalist må ha hatt dårlig oversikt. Jeg tok tida på toget der det passerte etter Place l’Opera. Det tok mer enn to timer å sige forbi, om det enn ikke just var noe høyhastighetstog. Det var tvert om en prosesjon fylt av humør og sang, roping og dansing, trommeorkestre og messingblåserband, samt en uendelighet av forseggjorte plakater, bannere og paroler. En av gjengangerne var «Justice climatique & sociale«, altså en kobling av klima og sosial rettferdighet. Det var paroler mot politivold med henvisning til ofrene for politiets utstrakte bruk av såkalte gummikuler og tåregass. Det var et tydelig preg av en antikapitalistisk klimakritikk med et enormt mangfold.

Ingen klimaforbedring uten skattemessig og sosial rettferdighet, lød Attacs parole i den store klimamarsjen. (Foto: Halvor Fjermeros)

Jeg går uten videre god for at det var arrangørens eget anslag på antall deltakere som var det rette: Over 100.000! Men dette fikk ikke publikum vite mye om, verken i Frankrike eller i Norge. For media hadde blikket et helt annet sted. Det var vold og brann og pøbelstreker på Camps-Elysees opp og i mente. Som nyhet er det sjølsagt interessant, og også de politiske konsekvenser av dette slaget som formørka himmelen over presidentpalasset lenger nede i gata mens husherren sjøl, Macron, var på skiferie i Alpene. Men bakgrunnen for dette raseriet får vi vite fint lite om.

Her må det nevnes et hederlig unntak – og det et norsk: Klassekampen hadde lørdag, på selveste dagen for «akt 18», en forbilledlig dybdereportasje om gule vester-fenomenet der avisas utsendte hadde reist både til Lille i Nord-Frankrike og til småstedene Provins og Mouy-sur-Seine sørøst for Paris. Avisa tar pulsen på stemninga i folkedypet og skildrer den materielle nød som ikke minst kvinnene utenfor de store byene opplever som en daglig realitet. Det er bare den slags alternativ informasjon som kan forklare hvilket sinne som har bygd seg opp i Frankrike over lang tid, en misnøye hvis årsaker ikke har vært synlig verken fra Elysee-palasset eller mediehusene i Paris.

Gule vester møter rød fagbevegelse

Noe av grunnen til at maktelitene i Paris har blitt tatt på senga, er antakelig at den tradisjonelle motstanden mot Macrons politikk etter at han vant presidentvalget våren 2017, ikke så ut til å vinne brei støtte. I fjor på denne tida hadde fagforeningene i jernbanen gjentatte streiker mot privatisering, anført av de en gang fryktede jernbaneansatte, les cheminots. Macron vant utmattelseskrigen mot en ikke alt for mobiliseringsdyktig fagbevelse. Men med de gule vesters ankomst på scenen har den faglige motstanden fått en vitamininnsprøyting. Lørdag inviterte cheminots som er fagorganisert i CGT de gule vestene til de ulike jernbanestasjonene for samtaler og forfriskninger. Mange hundre folk gikk deretter sammen fra Gare du Nord-stasjonen for å tilslutte seg den store marsjen.

Tirsdag denne uka var det annonsert en landsomfattende streike- og aksjonsdag med aksjoner 120 ulike steder. «Røde vester» blandet seg med de gule da streikende havnearbeiderne i Le Havre var med i en demonstrasjon med 10.000 folk i den nordlige havnebyen. Landsorganisasjonen CGT opplyste at det var 350.000 som demonstrerte over hele landet.

Denne uka har det også vært en klimastreik blant studenter på skoler og universiteter. Summen av alle protester har kjørt Macron og hans regjering på defensiven og har tvunget presidenten til å ta visse grep for å framstå som handlekraftig.

Svart voldssvermeri kan hjelpe Macron

Søndag og mandag gikk debatten kontinuerlig på franske fjernsynskanaler etter hendingene på Champs-Elysees. Ryktene gikk om at innenriksminister Castaner ville bli skiftet ut som følge av fadesen der ordensmakta tilsynelatende var maktesløse da les Black Bloc gikk berserk. Det endte med at «bare» politisjefen måtte gå. Men uansett er det en presset Macron som nå leter etter utveier på den permanente protesten som ingen ende vil ta. Det er vedtatt restriksjoner på demonstrasjoner bl.a. i Paris og Bourdeaux, men presidentens våte drøm om at protestene skal ta slutt vil mest sannsynlig fortsette som et langt mareritt.

Det som kan ta knekken på den enorme støtten de gule vestene har hatt i meningsmålinger fram til nå, er det som i opinionen blir sett på som meningsløs voldsutøvelse fra de svartkledte casseurs. De hadde åpenbart organisert sin egen aksjon i aksjonen med tilreisende fra hele Frankrike og kanskje også noen fra andre land, fast bestemt på å sette preg på lørdagen med sitt svermeri for konfrontasjon med politiet og ulike voldelige aksjoner. En ny meningsmåling viser at 84 prosent av de spurte fordømmer voldsatferden:

Det er knapt overraskende. Men til tross for voldelige innslag i demonstrasjonene i bevegelsens begynnelse i desember, har støtten til de gule vestene holdt seg overraskende høyt, sjøl om den har vært svakt dalende fra over 70 % før jul til omkring 50 % nå. Paradokset er at mens volden tidligere kan ha hjulpet gulvestene til økt medieoppmerksomhet, er volden nå i ferd med å snu stemninga mot gilets jaunes. Det betyr ikke nødvendigvis at sympatien for Macrons politikk øker. Og det som er helt sikkert er at forrige helg ikke oppviste den siste demo i Paris.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.