Kosovo 1999: Krigen ble gjort mulig av propaganda

4
Beograd 1999. Tusener av mennesker demonstrerer mot NATOs angrep. Shutterstock.

Av Tobias Riegel.

Da NATO-krigen mot Jugoslavia begynte for 20 år siden, skjedde det etter en intensiv medieoffensiv og en politisk kampanje for å forberede det folkerettsstridige angrepet. Krigspropagandaen man brukte den gang, blir delvis også brukt i dag til manipulasjoner.

Da NATO-flyenes bomber falt på Serbia/Rest-Jugoslavia den 24. mars 1999, hadde det allerede vært kjempet et annet slag: slaget mot den realistiske skildringen av Kosovokonflikten. Propagandaen som ble brukt av ulike redaktører og politikere til å forvrenge framstillingen av Serbia, Kovosos frigjøringshær (KLA) og den serbiske presidenten Slobodan Milosevic, kan betegnes som et høydepunkt i manipulasjon av massemedia.

Propagandakampanjen var ikke overraskende: I tillegg til mange NATO-lands mål om å tukte et økonomisk og politisk trassig Serbia, var det et innenrikspolitisk mål: en «normalisering» av at de væpnede styrkene kunne sendes i kampoperasjoner. Albrecht Müller understreker at at Kosovo-krigen var den tyske hærens første kampoppdrag siden den ble grunnlagt i 1955.

«Inntil da hadde vi Bundeswehr for forsvar. Siden 24. mars 1999, har vi Bundeswehr hovedsakelig for militære intervensjoner i andre land. Det er et graverende brudd.»

«Kong Slobo» skulle «tvinges i kne»

Blant mange andre store medier, gir magasinet Spiegel eksempler på opinionsdannelse. I løpet av rapporteringen mot Serbia og Milosevic, så man reportasjer fra «kong Slobos rike» – og hvordan, ifølge magasinet, hans håndlangere herjet i Kosovo: «Serberne ødelegger systematisk albanske landsbyer, én av ti innbyggere er på flukt. Overlevende forteller om en massakre i Orahovac» Men redaktørene ble snart lettet: «.. NATO er fast bestemt på å stoppe mordbrannene i Kosovo, om nødvendig med bomber mot serbiske stillinger.» NATO-sjefen hadde en «klar plan: I tre faser vil han tvinge Jugoslavias president Milosevic i kne,» skriver magasinet.

I denne åpne oppfordringen til regimeendring lå andre aviser språklig ikke langt etter. «Det er viktig at de serbiske styrkene brekker ryggraden allerede ved første forsøk.» Andre aviser gir den serbiske presidenten selv skylden for det truende NATO-angrepet på hans eget land: «så paradoksalt som det høres ut, behøver Milosevic krigen. En kapitulasjon uten kamp for mannen hvis drømmer om et Stor-Serbia har skapt hauger av lik, ville ha satt hans makt i stor fare.»

Les også:John Pilger: – Hvorfor har mediene blitt instrumenter for krig?

Media erstatter folkeretten med «humanitær intervensjon»

Andre aviser i 1999 forklarte med rene ord den offisielle og mediebaserte vestlige argumentasjonen for bruddet på folkeretten, og hvordan den ble erstattet av «humanitære intervensjoner»:

«Om det er Jugoslavias interne forhold eller ikke: Den som bedriver den brente jords taktikk i sitt maktområde, som jager hundretusener av folk på flukt eller dreper dem, og som sender spesialenheter inn i en kamp som kan ende med folkemord; han har mistet enhver rett til tilbakeholdenhet eller beskyttelse. Fra det øyeblikk, var Vesten tvunget til å gjøre noe av humanitære grunner.»

At Vesten bare hadde gode hensikter i Kosovo, skrev også die Welt: «Anført av amerikanerne, viser forsvars-fellesskapet at det er villig til å forsvare menneskerettighetene. Andre aviser idealiserte videre:  «Og da blir ofrene og taperne til vinnere og seierherrer. De får demokrati. Og til slutt, endelig fred.»

Les også:Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Konstruksjon av fiendebilder og referanser til nazismen

De store mediene rapporterte svært tendensiøst fra kriseåret1998 til begynnelsen av krigen i 1999.  Historikeren og konfliktforskeren Kurt Gritsch analyserte hvordan de ivret for en inntreden i krigen,:

«Det var påfallende at alle de fem avisene jeg undersøkte ikke på noe tidspunkt rapporterte de-eskalerende, slik det kreves av for eksempel UNESCOs erklæring om medier (1978), men i stedet tok til orde for en militær intervensjon fra NATOs side. For dette formål, ble det jugoslavisk-serbiske fiendebildet tydeligvis veldig bevisst konstruert da man fortsatte det negative Jugoslavia-bildet fra den bosniske krigen.»

Hvor mye man henviste til nasjonalsosialismen i denne opinionsdannelsen, ble lagt merke til i 1999:

«Om det er Saddam eller Slobodan, så er Adolf Hitler alltid tilstede der Vesten bomber. Emnet Kosovo beskrives med ord knyttet til nasjonalsosialisme: folkemord, deportasjon, konsentrasjonsleirer. I februar minnet forsvarsministeren tyske soldater ved Auschwitz-minnesmerket om Tysklands spesielle ansvar overfor hele verden. I parlamentet kalles krigsmotstanderne for hvitvaskere av fascisme. Utenriksministeren sidestiller «serbere» og «SS.»

Avslørt propaganda: «Racak-massakren» og «konsentrasjonsleiren i Pristina»

De to sentrale skrekkhistoriene om «Miloševics Serbia» er nå avslørt, blant mange andre. Først den angivelige «Racak-massakren», som skulle ha funnet sted i januar 1999, der cirka 40 personer skutt og drept. Den ble massivt utnyttet av mange medier og politikere for å fremme NATOs krig. Selv Spiegel måtte snart innrømme at det ikke fantes bevis for den vestlige versjonen av historien. Før krigen het det fremdeles:

«Etter massakren av albanere i landsbyen Racak er NATO beredt til å intervenere. (…) Under den globale opprørtheten og de diplomatiske protestene mot voldshandlingen, spredte det seg igjen en frykt blant amerikanerne og europeerne om at de igjen ville være vitner til barbari uten å gjøre noe, som de led seg gjennom det herjede Bosnia.»

Det var ingen dødsleir og menneskene var ikke bak noen piggtråd. Fotografene hadde stilt seg opp inne i en lagerinnhegning med piggtråd rundt.

En annen sentral historie som kom fra forsvarerne av krigen, var en «konsentrasjonsleir» i Pristinas fotballstadion, der titusener av fanger angivelig var sperret inne, ifølge daværende forsvarsminister Rudolf Scharping – men det var ikke tilfelle. Dette er også bevist av WDR-dokumentarfilmen «Det startet med en løgn».

Rambouillet: underkastelse eller ødeleggelse

Det vestlige «diplomatiet» når det gjelder Kosovo-krigen endte i Rambouillet-forhandlingene mellom NATO, kosovoalbanerne, Russland og Serbia kort tid før det militære angrepet. Men hadde de til hensikt å gjennomføre seriøse samtaler i det franske slottet? Eller var det heller, for å si det med bevingete ord fra gangstermiljøet, et «tilbud man ikke kan si nei til»? I Rambouillet varierte de vestlige motstanderne av Serbia dette uttrykket, de kom med et tilbud som «ingen serber med skoleutdanning» kunne godta, som Rudolf Augstein skrev senere:

Så Serbia skulle godta at NATO-soldater er stasjonert både i Kosovo og i resten av den føderale republikken Jugoslavia, at de kan bevege seg fritt, i stor grad er beskyttet av juridisk immunitet og kan bruke den jugoslaviske infrastrukturen. Hvis disse umulige forholdene ikke blir oppfylt, truer de med bombekrig. Her har en suveren stat blitt tvunget til å gjøre det umulige og brutale valget mellom total underkastelse eller total ødeleggelse. [..]

NATO bombet Serbia uavbrutt i 78 døgn med utgangspunkt i falsk påstand om folkemord.

De «Berettigede militante» i KLA

KLA ble beskrevet som en undertrykt og berettiget opposisjon av media og politikere. Analytikere har fortalt hvordan KLA gikk over til væpnet kamp etter 1996. Med attentater mot for eksempel et serbisk flyktningmottak eller serbiske kafeer, spredde de etter mønster av terroristorganisasjoner frykt blant sivilbefolkningen. I en 1998-rapport fra tysk etterretning ble KLA betegnet som: «opererer som terrorister i hjemlandet».

Det faktum at mediene i tilfellet KLA indirekte forsvarte militante separatister, er en parallell til mange andre regimeendringer den siste tiden – selv om konfliktene selv er svært forskjellige. Blant disse propaganda-parallellene er fordømmelsen av statlige reaksjoner på militante handlinger som «diktatoriske». Motivasjonen til KLA ble beskrevet i 1999, i anledning de misvisende nazistiske analogiene i krigspropagandaen:

«Ofrene for nazistene organiserte seg aldri i en separatistiske geriljagruppe som stilte spørsmål ved statens [eksistens] og i den forbindelse er alliert med det sterkeste militærapparatet i verden.»

Kosovokrigen: en katastrofe for folket og folkeretten

Ettervirkningene av Kosovokrigen var katastrofale for befolkningen: tusenvis døde, hundretusener av flyktninger, hundrevis av ødelagte landsbyer, en utradert infrastruktur – og en «uavhengig» stat. Så tidlig som i år 2000 ble Kosovo beskrevet i aviser som » etnisk-basert, kvasi-kolonialt protektorat «, der mer enn 350.000 mennesker, inkludert romfolk, hadde blitt fordrevet og diskriminering mot ikke-albanere var systematisk.

I det konkrete tilfellet Kosovo, skadet krigen og mediekampanjene permanent innbyggernes rettsfølelse: I forberedelsene til krigen ble folkeretten åpent erklært som ugyldig av redaktører og politikere. Folkeretten ble erstattet av konstruksjonen «humanitær intervensjon«. NATO angrep til slutt Serbia uten FN-mandat. Under krigen ble kjemiske fabrikker bombet og ulovlig ammunisjon brukt.

FNs omdømme ble ramponert under forberedelsene til krigen. Generalsekretær Kofi Annan kommenterte beslutningen om å begynne krigen i strid med folkeretten som følger: «Det er virkelig tragisk at diplomati har mislyktes. Men det er tider hvor bruk av makt kan være legitimt for fredsprosessen.» Slik høres i hvert fall ikke en konsekvent talsmann for folkeretten ut.

Parlamentet stemmer for en angrepskrig

Opinionsdannelsen før bombingen var vellykket: Til tross for at Kosovo-krigen var en ulovlig angrepskrig, stemte det tyske parlamentet for deltagelse den 16. oktober 1998.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Artikkelen er litt forkortet. Artikkelen er oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.


Les også: Krigen mot Jugoslavia – en modell for seinere kriger bygd på løgn

Domstolen i Haag: Milosevic frikjent for andre gang

KRIG I VÅR TID


Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. TerjeM says:

    Til min store skam må jeg innrømme at jeg den gang falt fullstendig for fortellingen om folkemorderiske serbere og frigjøringsheltene i UCK.

    Jeg husker også de voldsomme hatkampanjene i pressen mot folk som våget å si noe annet, som den milde østerrikske forfatteren Peter Handke. Han ble demonisert også i Norge. Huske jeg rett, var snakk om boikott av bøkene og at han ikke skulle få lov til å holde foredrag på litteraturfestivaler og universitetet i Oslo. Her ble det statuert et eksempel, som nok fikk mange andre intellektuelle og politikere til å tie.

  2. Olav says:

    Hvor mye man henviste til nasjonalsosialismen i denne opinionsdannelsen, ble lagt merke til i 1999:

    «Om det er Saddam eller Slobodan, så er Adolf Hitler alltid tilstede der Vesten bomber. Emnet Kosovo beskrives med ord knyttet til nasjonalsosialisme: folkemord, deportasjon, konsentrasjonsleirer. I februar minnet forsvarsministeren tyske soldater ved Auschwitz-minnesmerket om Tysklands spesielle ansvar overfor hele verden. I parlamentet kalles krigsmotstanderne for hvitvaskere av fascisme. Utenriksministeren sidestiller «serbere» og «SS.»

    Hitler var den første “Hitler”. Spiller ingen rolle akkurat hva han gjorde. Allerede den gangen handlet det om “pots calling the kettle black”

  3. Hvis det er noen trøst så kan jeg tilstå at jeg, for noen år tilbake, trodde at Assad var skurken i Syria-krigen.

  4. TerjeM says:

    Det er håp for oss alle.
    Unntaket er selvsagt hvis lønna er avhengig av å gjøre slike ting, da vil man aldri skjønne det.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere