oss 100 kroner!
Denne kronikken, kjære leser, handler om den komplette galskap. For i det øyeblikk du sitter og enten liker eller forbanner det som skrives her; i dette øyeblikket, i disse minuttene, er det 10.000 menn og kvinner som jobber med klima/miljøspørsmål, mens 300.000.000 – tre hundre millioner – er beskjeftiget med arbeid som omfatter prosjekter som kan bidra til å utslette større eller mindre deler av menneskeheten, men som i militærspråket også kalles forsvar eller avskrekking. Forholdstallene er basert på tall fra viktige lands budsjetter.
Morsomt, veldig beroligende? I en tid da vi får rapport på rapport fra ulike forskermiljøer som forteller oss at Grønlandsisen allerede er fortapt – her er vippepunktet nådd – at hele samfunnet må omstilles i løpet av et tiår om vi skal unngå unevnelige katastrofer, at dyrearter utryddes i et tempo vi ikke har sett på 65 millioner år, at insektene er ferd med å forsvinne, at i Arktis smelter 14.000 tonn vann i sekundet, og i Antarktis, på motsatt side av kloden, smelter isen seks ganger raskere enn på 1980-tallet, og at våre regnskoger hogges ned, forsvinner i stadig økende tempo. Alt dette, og mye mer, står å lese i rapporter vi er blitt kjent med gjennom ulike medier.
Det voldsomme misforholdet i ressurser og summer som brukes til krig/avskrekking og militære formål, satt opp mot det som trengs for å redde en sterkt plaget klode, er mildt sagt ikke bare skremmende, det er totalt hinsides vett og fornuft.
Norge påberoper seg å være en fredsnasjon. De siste tiårene har `fredsnasjonen` Norge deltatt i aktiv krigføring i flere land, langt fra våre grenser. Og ikke nok med det: Det har vært rekordår for norsk våpenindustri. En fersk stortingsmelding viser at den totale våpen- og militærrelaterte eksporten i 2017 utgjorde ca. 6,3 milliarder kroner. Og vår næringsminister Torbjørn Røe Isaksen uttalte nylig, direkte sitat, at «…vi kan være stolt av at vi har en norsk forsvarsindustri som har teknologi, kompetanse og konkurranseevne til å lykkes internasjonalt.» Noen har endog dristet seg til å utpeke våpen som Norges nye olje. Ikke så rart, når Kongsberg Gruppen tidligere i år underskrev en våpenavtale med Qatar, verdt 15 milliarder kroner.
Militærstrateger og politikere i samtlige norske partier, inkludert venstresidens Rødt og SV, snakker om hvilken type forsvar Norge trenger. I dag sluker forsvaret den uhorvelige sum av 57 milliarder årlig, og Erna vil, etter Donalds ønske, gjerne plusse på 20 milliarder til. Da kan det være betimelig å stille disse spørsmålene: Hvem ruster Norge opp mot? Hvilken makt truer Norge? Og hva består disse truslene i? Er de reelle? Har Norge territoriale konflikter, uoverensstemmelser med noen, til sjøs eller på land? Har vi hatt det i nær fortid, nåtid eller vil vi få det i overskuelig fremtid? Svaret er definitivt nei.
Naturlig blir det da å spørre: Når vi ikke har fiender, hva skal så Norge med sin forsvars- og militærindustri? Hvorfor bruke 60-70 milliarder årlig mot en trussel som ikke finnes? Hvorfor ikke nedskalere all militær aktivitet og våpenproduksjon og overføre disse midlene til å bekjempe en reell trussel, den trusselen menneskeheten i historisk tid aldri før har stått overfor? Uttalt ved et scenario fra forskere NRK har snakket med:
«Året er 2050, og Norge er nå det eneste landet i verden som fortsatt har rent drikkevann. Det er blitt vår nye eksportvare, etter oljen. Arktis er isfritt om sommeren. I Sør-Europa er det begynnende ørkenspredning. Turistindustrien er borte på grunn av varmen, spanjoler, italienere og grekere rømmer nordover. I Afrika er store områder blitt ubeboelige på grunn av tørke. 140 millioner mennesker er på flukt, dobbelt så mange som i dag.»
Så langt forskernes rapporter og sitater. For noe usedvanlig har imidlertid skjedd den siste tiden. Barn og unge fyller gatene i land etter land: 20.000 i Belgia, 10.000 i Nederland og 50.000 i Australia. De er rasende på politikere som ikke tar klimaendringer på alvor. Nå gjør de opprør med streik, søksmål og massedemonstrasjoner. I USA saksøker unge Jacob sin president, i Sverige nekter Greta å gå på skolen. Og her i Norge kjemper Mari mot voksengenerasjonens politikere. Alle disse er en del av et ungdomsopprør som verden kanskje aldri har sett maken til: De vil redde oss fra en varslet klimakatastrofe.
Så derfor spør jeg Bjørnar M. og Audun L. – dere som gjør en flott innsats på Tinget med saker som angår arbeidsmiljø, fattigdomsbekjempelse, osv. – kunne dere løfte blikket litt lengre fremover i tiden, mot en virkelighet der hverken tanks, krysserraketter eller fregatter hjelper det spøtt? Kunne dere banke neven ganske kraftig i Stortingets talerstol og si at nå må denne galskapen ta slutt? Makter dere å mobilisere ungdom og voksne til en kjempedemonstrasjon der den viktigste parolen kan være: «Nei til våpen mot folk, ja til våpen mot klimakrisen.»? Vi er mange som venter i spenning, Bjørnar og Audun.
Denne artikkelen ble først publisert som kronikk i avisa Klassekampen.
Vil du være med på å utvikle den kritiske og uavhengige journalistikken? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
