Ukategorisert

Kraftpolitikken – flere myter og paradokser

10. februar 2019

vindkraft ødeleggelse — Illustrasjon: Naturvernforbundet.

Av Odd Handegård.

Myten om at den norske kraftprisen har vært lav i en årrekke, er ikke den eneste myten i norsk energipolitikk (økningen i profitt til norsk kraftbransje er nå på langt over 1.000 %).

Selge dyrt og kjøpe billig?

En av bransjens aller mest populære eventyr er forestillingen om at Norge eksporterer og selger dyr vannkraft om dagen (eller når det blåser lite på kontinentet), og at vi kjøper billig vindkraft når det blåser mye i Europa. Nå rimer jo dette slett ikke med våre praktiske erfaringer – hvordan i all verden kan det gå til at vi faktisk opplever nøyaktig det motsatte: Det blir prisstigning for norske kraftkunder både når vi importerer billig kraft fra EU og når vi eksportere dyr kraft til EU!

Dette blir enda mer mystisk når vi ser konkret på eksport/import av kraft hittil i år: Norge har til nå eksportert 1.6 TWh og importert 1,4 TWh, altså omtrent samme mengde ut og inn. Men strømprisen har bare beveget seg oppover, til tross for at vi altså har importert mer «billig» strøm enn normalt i denne perioden. Videre: Etter at det begynte å regne for alvor i september, har vi eksportert 8.7 TWh og importert 3.9 TWh, altså en nettoeksport på 4.8 TWh. Tallene viser det samme som årets tall: Strømprisen stiger både når vi eksporterer og når vi importerer kraft.

Forklaringen på mysteriet er dels at forestillingen om at Norge skal være et «batteri for Europa», er det rene skjære sludder. Og dels er det slik at den norske strømprisen i realiteten skapes av kaotiske forhold på kraftbørsen «NordPool» der spekulantene rår. Det må drastiske organisasjonsmessige endringer til på børsen (frikopling fra EU) før norske strømkunder får orden på egen strømforsyning.

Tørrår?

Et annet mysterium er at kraftbransjen med ujevne mellomrom truer med faren for «tørrår». Vi hadde én vinter tidlig på 2000-tallet da vi hadde litt lite vann i magasinene, men med de kablene vi hadde, ville det ikke ha vært noe problem å importere en skvett kjernekraft fra Sverige. «Tørrår» er altså noe helt annet enn mangel på vannkraft, det så vi i fjor. Da var det tilsynelatende knusktørt store deler av sommeren, men ser vi på fjorårets kraftstatistikk, vil vi oppdage at Norge faktisk eksporterte hele 18.3 TWh til EU, mens vi importerte 8.1 TWh, altså en nettoeksport på hele 10.2 TWh i 2018, et år vi tilsynelatende og angivelig hadde «tørrår» – og da strømprisen steg til himmels til tross for at norske forbrukere angivelig skulle tjene både på dyr eksport og billig import. – Det er vanskelig å unngå betegnelser som svindel og løgnhistorier om slike tildragelser. Sannheten må fram.

Mysteriet er ikke mer mystisk enn at Norge selvfølgelig har nok vannkraft til eget forbruk – mangel på strøm er utelukkende et forvaltningsmessig spørsmål. Skulle det bli kraftmangel ett år, skyldes det rett og slett at kraftselskapene eksporterer mer kraft enn de burde, uten tanke på norske forbrukere. Du kan trykt tillate deg å gapskratte ganske uhemmet når kraftnæringens toppbetalte «eliter» begynne å snakke om «tørrår» og om Norge som «Europas batteri».

Tysk, dansk, polsk – eller norsk natur?

Jeg har lyst til å avslutte dette innlegget med noe som sikkert har irritert mange: Hvorfor i all verden skal tysk finansnæring bygge vindkraftanlegg i Norge når Tyskland selv har enorme områder som egner seg godt for utbygging, bl.a. i Sør-Tyskland – høye fjellplatåer og nærhet til forbrukerne. Veldig enkelt: Verken Tyskland, Polen, Storbritannia osv. er særlig lystne på å rasere egen natur når det finnes et land langt mot nord der politikerne i stor grad er naive kraft- og klima-tomsinger, og når tyskerne i tillegg får vannkrafta vår og Norge må ta til takke med alle problemene knyttet til ustabil og kostbar kraft. Jfr. også arbeidet i andre land for å kvitte seg med vindkraft på land: https://www.tu.no/…/plukker-ned-vindmoller-danskene-…/442958 og denne https://www.abcnyheter.no/…/polen-vil-fjerne-landbasert-vin…