Sterkt vitnemål fra politivolden i Paris og en Mot Dag-konferanse som satte en svært høy standard

0
Vanessa Beeley ga tilhørerne et veldig sterkt vitnemål fra politivolden i Paris. Hadde norske medier vært det de påstår å være, hadde presentasjonen vært i beste sendetid og på forsiden.

Professor Terje Tvedt innledet andre dag av Mot Dag-konferansen 2019, og det ble et gnistrende møte med en vitenskapsmann som aldri gikk lenger enn dokumentasjonen kunne bære, men som viste hvordan det som en gang var solidaritet og anti-imperialisme i Norge var blitt transformert til bistand, filantropi og regimeskifte.

I steigan.no har vi lenge ønsket å gi en talerstol til Terje Tvedt, fordi hans arbeider er unike, ikke bare i Norge, men også i Norden, hvis ikke også i Europa. Og han skuffet ikke. Hvis han fikk et spørsmål han ikke hadde undersøkt, svarte han at det visste han ikke. Men det holdt mer enn nok med det Tvedt har undersøkt.

Med en tørr humor og skarp dokumenstasjon viste Terje Tvedt oss det humanitære komplekset i Norge som mer enn noen annen ideologi har gjort oss til en krigførende nasjon, angivelig i den gode saks tjeneste.

Han viste oss et humanitært kompleks av tidlilgere frivillige organisasjoners som er blitt inkorporert i staten og i norsk utenrikspolitikk og forvalter titalls av milliarder kroner, og som gang på gang har holdt på regimeskifte angivelig i den gode saks tjeneste. Foredraget vil bli lagt ut i sin helhet på steigan.no. Gled dere!

Bistandsorganisasjonene som ledd i krigen mot Syria

Det ble dermed en naturlig overgang til Eva Thomassens foredrag om hvor de norske bistandsmilliardene går i Syria. De går ikke til de områdene der 90 prosent av Syrias befolkning bor og som er kontrollert av Syrias regjering. Det kan man enkelt slå fast ved å sjekke regjeringas egen bistandsportal. Og hvor går de da, jo naturligvis til de terroristkontrollerte områdene, i stor grad til al-Nusra, al-Qaidas filial i Syria.

Som Terje Tvedt hadde forklart er bistandsorganisasjonene ikke stort annet enn den norske statens forlengede armer. De utøver UDs politikk, og i tilfellet Syria dreier det seg om regimeskifte. Derfor går norske skattepenger til å støtte de terroristkontrollerte områdene i Syria. Dette er stortingsflertallet med på.

I 2016 lovte Erna Solberg 10 milliarder norske kroner til krigen mot Syria. Her sammen med Sheikh Sabah Al-Khalid Al-Sabah fra Kuwait, Angela Merkel, David Cameron og Ban Ki-Moon. Raed al Saleh fra White Helmets deltok også.

Identitetspolitikk og kjønn

Den neste sekvensen på konferansen hadde et helt annet innhold, og tilsynelatende uten noen forbindelse med resten. Det handlet om identitetspolitikk, kjønnsskifte, scenenekt og eksklusjon. Lars Akerhaug fra Resett åpnet sesjonen og ble etterfulgt av professor Marit Halvorsen fra institutt for offentlig rett, Posie Parker, kvinneaktivist fra Storbritannia, faglærer Marit Rønstad og billedkunstner og regissør Tonje Gjevjon.

Jeg må innrømme at jeg på forhånd var usikker på hvordan dette ville fungere, men det fungerte utmerket, noe man vil se når videoene kommer. Mange tilhørere ble i likhet med meg sjokkerte av hva de fikk høre. Og etter hvert fikk vi se hvordan kritikken av identitetspolitikken henger sammen med hovedtemaene for resten av konferansen. Hvis nemlig den bitte lille overklassen som kontrollerer de fleste ressursen i verden klarer å dele befolkninga opp i stadig flere stridende identiteter, så slipper den å møte klassekamp og solidaritet. Dette var aksiomet til Filip av Makedonia og de romerske keiserne etter ham. De kalte det Divide et impera, splitt og hersk.

Kellie-Jay Keen-Minshull (Posie Parker ),
grunnlegger av organisasjonen Standing For Women

Klassekamp i Frankrike og Venezuela

Den uavhengige journalisten Vanessa Beeley bidro med en kjølig avsløring av det brutale regimet til Macron i Frankrike. Hun kom så å si rett fra gata i Paris der hun hadde vært vitne til den mest hensynsløse og brutale politivolden fra solkongen Macrons Frankrike.

Politiet skyter med fullt overlegg folk i ansiktet og øynene for å skade dem maksimalt. Og det går ikke an å si at dette er kamp mot voldelige opptøyer. Dette gjelder fredelige, ubevæpnede demonstranter og til og med tilfeldige forbipasserende. Hensikten er åpenbart å drive terror, altså spre skrekk blant undersåttene og få dem til å underkaste seg. Bankenes mann Emmanuel Macron vil sikre den rike elitens makt og gjenreise den franske imperialismen, og da må han underkue folket. Det som er så fortærende for ham og hans elite er at folket ikke har latt seg underkue på tross av de enorme lidelsene og skadene de er blitt påført.

Når jeg ser en overklasse som oppfører seg slik, ser jeg en overklasse som er så dritredd for folket at den ikke vet hva den skal gjøre. Og med god grunn. Dette er slik opptreden som brakte l’ancien régime til guilliotinen.

Libya, Syria, Ukraina, Venezuela, hvor mange eksempler trenger vi før folk kjenner igjen manuskriptet?

Norsk-venezuelaneren Olaf Svorstøl Sierraalta har vært en antiimperialistisk kraft i Norge i en generasjon. Nå bidro han med en skarp kritikk av det imperialistiske korstoget mot hans kjære Venezuela. Ikke det at han ville forsvare enhver politikk i landet, men han viste at det ikke handler om kritikk av politikken, men om et forsøk fra USA-imperialismen på å legge landet under seg.

Kan vi ramme monsteret?

Da var det på tide å trekke sammen trådene og spørre seg sjøl: Med alt det vi vet om fiendens styrke, har vi noen muligheter til å bekjempe dem og dessuten oppnå noen virkelige resultater?

De er rikere enn oss – det sier seg sjøl. De er mektigere, de har alle mulige slags våpen og teknologier. De har et veltrimmet propagandamaskineri. Skulle vi liksom kunne kjempe mot dem?

Ja, der er absolutt mulig, om ikke nødvendigvis lett. Monopolborgerskapet er nemlig avhengige av å få folk til å tro på sine narrativer, sine historien. Uten det kan de ikke vinne fram med krig. Men det at vi har lite penger og makt betyr ikke at vi har tapt kampen om historien. Vi kan tvert om avsløre dem og ramme dem akkurat på det punktet. All deres makt gjør ikke nødvendigvis at deres fortellinger er bedre enn våre. Vi har tvert om den fordelen at våre historier er sanne.

Dette blir ikke den siste Mot Dag-konferansen. Med en slik suksess er det bare å høyne neste år. Videoene fra konferansen blir snart lagt ut så da vil du skjønne hvorfor.

En bekjennelse til slutt: Personlig drømmer jeg om å lage et europeisk forum som antipode til Davos, et «Tolfa Economic / social Forum». Vi får se.

V

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

Forrige artikkelKraftpolitikken – flere myter og paradokser
Neste artikkelHva om Marine Le Pen erklærte seg som president i Frankrike?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).