The Tragedy of the Commons – allmenningenes tragedie eller kapitalismens tragedie?

4
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Er det virkelig slik som Garrett Hardin, professor i biologi, hevda i artikkelen The Tragedy of the Commons, at kollektiv eiendomsrett og forvaltning av naturressurser bare fører til utarming og ruin? Etter at den kom på trykk for 50 år siden, har den blitt sitert over 10 000 ganger, og den gav etter hvert støtet til en omfattende forskningslitteratur. «Tragedy of the Commons» har blitt brukt som et allminnelig uttrykk for problemene som følger av overutnytting av naturressurser, som f.eks. fiskeforekomster, adgang til reint vann eller bruk av naturen som søppelkasse. Slik presenterte Hardin problemet:

Allmenningenes tragedie utvikler seg på denne måten. Se for deg en beitemark som er åpen for alle. Vi kan regne med at alle bøndene vil prøve å ha så mye kveg som mulig i denne allmenninga. En slik ordning kan fungere rimelig tilfredsstillende i hundrevis av år fordi stammekriger, krypskytting og sjukdommer holder tallet på både folk og dyr under områdets bæreevne.

Men til slutt kommer regnskapets time, det vil si den dagen da målet om sosial stabilitet som så lenge har vært ønskelig, blir virkelighet. Da vil allmenningenes indre logikk nådeløst lede til tragedien. Alle bøndene, som er rasjonelle personer, prøver å maksimere sitt utbytte.  Direkte eller indirekte, mer eller mindre bevisst, spør de seg: ‘Hvilken nytte vil jeg ha av å øke min besetning med ett dyr til?’

Hardins svar på spørsmålet var at om en bonde slapp ei ekstra ku på beitet, ville det gå ut over alle (han sjøl også) på grunn av at beitet ville bli dårligere, mens han aleine ville få gevinsten av et ekstra dyr. Han ville vinne mye mer enn han tapte. Følgelig vil han, og alle de andre bøndene også, være interessert i å øke sin besetning. Overbeiting og dårligere utbytte for alle ville bli følgen, slik at alle ville tape mer enn de vant. Han konkluderte:

I dette ligger tragedien. Alle brukerne er låst i et system som tvinger dem til å øke bølingen uten grense – i en verden som er begrensa. Ruin er den skjebnen alle haster mot når de forfølger sine egne interesser i et samfunn som tror på generell, fri tilgang til de allmenne godene. Frihet til et allment gode fører til ruin for alle.

Torpa statsallmenning, Wikipedia, CC BY-SA 3.0

«Allmenning» har blitt et vidtfavnende uttrykk for naturressurser

For Hardin var kveghold og fellesbeiter bare et eksempel på naturressurser som er tilgjengelig for alle. Han gav ingen dokumentasjon på at bønder faktisk tenker og handler slik. Det var et helt ubegrunna påstand som slett ikke stemmer overens med hvordan folk i virkeligheten oppfører seg i tilsvarende situasjoner. Det finnes tallrike eksempler på allmenninger som har fungert i hundrevis av år, med regler for bruken som brukerne har blitt enige om (T. De Moor, 2011). Det er slett ikke slik at allmenningene slutta å fungere den dagen bæreevnen deres ble nådd. Tvert imot, det var i slike situasjoner det var behov for allment aksepterte regler for bruken og i slike situasjoner allmenningene faktisk fungerte.

Det ser også ut til at de allmenningene som har overlevd lengst, er de som gjorde mindre bruk av sanksjoner mot dem som brøt reglene, men la mer vekt på å høyne den allmenne oppslutninga om regelverket (se Tragedy revisited, Science, vol. 362 no. 6420 1236-1241, 2018, utgitt i anledning av at det var 50 år siden Hardins artikkel).

Elinor Ostrom har drevet omfattende forskning på bruken av offentlige goder. I 2009 fikk hun «Sveriges riksbanks pris i ekonomisk vetenskap till Alfred Nobels minne», forøvrig eneste kvinne som har fått denne prisen. Hun skriver:

Grundige laboratorieeksperimenter har vist at når en gruppe personer får ubegrensa adgang til å høste av en felles ressurs, blir følgen overforbruk. Men under nøyaktig samme forhold bortsett fra at deltakerne får mulighet til å kommunisere med hverandre, kan de komme til enighet om å høste av ressursen veldig nær det optimale nivået. Det er nå kjent at brukere vil bruke mye tid og krefter på å utvikle hensiktsmessige institusjoner for å administrere og regulere fellesressurser. De følger kostbare regler når de tror at andre også følger de samme reglene, passer på at alle følger reglene og innfører sanksjoner som også rammer dem selv.

Med andre ord: Hardins resonnement var reint tankespinn uten hold i virkeligheten.

Overbefolkning og befolkningskontroll

Hardin hadde også en annen mindre tiltalende side. Han var tilhenger av befolkningskontroll. Hovedkonklusjonen hans var at det er nødvendig siden hver familie som får barn, handler helt egoistisk og bidrar med én person ekstra som forsyner seg av Jordas begrensede ressurser, til skade for alle. Hvis foreldre kan få så mange barn de lyster, vil det føre til sammenbrudd for alle, skrev han. «Den eneste måten vi kan bevare og dyrke andre og mer verdifulle friheter på, er å gi opp friheten til å få [mange] barn, og det må skje meget raskt.»

Befolkningskontroll var på moten da Hardin skrev Tragedy of the Commons og i årtiene som fulgte. I 1968 kom også boka The Population Bomb, der Paul R. Erlich argumenterte for tvungen fødselsregulering. På den tida begynte folketallet i verden å øke raskt, og raskest i u-landene til stor bekymring for folk i Vesten. Kina, India og noen andre land satte i verk statlige programmer for fødselsregulering. Det fører altfor langt å gå videre inn i dette her. Jeg nøyer meg med å minne om at den rikeste tidelen av befolkninga i verden bruker omtrent 120 ganger så mye ressurser som den fattigste (basert på data fra Verdensbanken). Så om den fattigste tidelen av en eller annen grunn skulle forsvinne, ville det ikke bety stort for ressursbruken. Den rikeste tidelen derimot … Erna Solberg, som oppfordrer norske kvinner til å få flere barn, har ikke skjønt stort.

Hva var Hardins forslag til løsning?

Hardins mente at det eneste som kunne hindre allmenningenes tragedie, var privat eiendomsrett til alle naturlige ressurser og alle fellesgoder. Artikkelen hans var et angrep på kollektiv eiendomsrett og kollektive løsninger og et forsvar for den private eiendomsretten – for å si det rett ut, et forsvar for det kapitalistiske samfunnet, noe han hevda uten omsvøp:

Vi må innrømme at vårt juridiske system med privat eiendom og arv er urettferdig – men vi godtar det fordi vi for tida ikke er overbevist om at noen har funnet på et bedre system. Alternativet med allmenne rettigheter er for skremmende å tenke på. Urettferdighet er å foretrekke framfor fullstendig ruin.

Da er det ganske paradoksalt at det han beskriver, ikke er en allmenning, men et kapitalistisk marked med mange uavhengige, rasjonelle produsenter som alle søker å maksimere sin egen, individuelle nytte. Akkurat slik de neoklassiske markedsøkonomene beskriver et perfekt marked, men med én viktig forskjell. I det perfekte kapitalistiske markedet finnes det ingen grenser, ingen begrensninger av noe slag. For Hardin, derimot, var det et hovedpoeng at alle ressurser er begrensa. I andre sammenhenger argumenterte han sterkt mot økonomenes blinde tro på at eksponentiell vekst er mulig på en begrensa klode.

Så det argumentet hans egentlig sier, er at det kapitalistiske markedet er ødeleggende når ressursene er begrensa – og det er de jo alltid. Det hadde han jo helt rett i. Da er det er paradoksalt at hans løsning på «the tragedy of the commons» var nettopp kapitalisme og privat eiendomsrett.

Hardins «løsning» – ulikhet og miljøødeleggelser

For leserne av steigan.no er det unødvendig å utbrodere hva konsekvensene av den kapitalistiske økonomien og den private eiendomsretten har ført til når det gjelder rovdrift på naturressurser og ødeleggelser på grunn av at «alle» fritt har kunnet dumpe søppel og avfall og forgifte hav, land og atmosfæren. Statlige reguleringer har vist seg fullstendig ute av stand til å hindre dette og har selvsagt heller ikke kunnet hindre at et lite mindretall tilraner seg ressurser, makt og rikdom på flertallets bekostning.

Hardin tok også feil i hvordan han beskrev «tragedien». Det er ikke slik at alle rammes likt. Når drifta blir mindre lønnsom, er det de svakeste som må sette seg i gjeld og kanskje bli gjeldsslaver og til slutt blir slått ut. De sterkeste overtar andelene deres og vinner mer på det enn det de taper på en midlertidig svekka lønnsomhet. Denne tendensen til stadig sterkere monopolisering på alle områder av økonomien er velkjent for alle.


Antall ganger Tragedy of the Commons har blitt sitert pr år. Det er påfallende at det er først etter kriseåret 2008 at antall siteringer virkelig nådde de store høyder. (Kilde: Clarivate Analytics)


Ian Angus, redaktør for nettavisa Climate and Capitalism (som alle som er interessert i klima og kapitalismekritikk burde følge med på), har skrevet en grundig og leseverdig kritikk av artikkelen til Hardin (Climate and Capitalism, 25. august 2008). I avsnittet «A politically useful myth» skriver han:

Det virkelig frastøtende ved “The Tragedy of the Commons” er ikke at den mangler dokumentasjon og logikk – artikler som bygger på dårlig forskning og argumentasjon er ikke ukjent i akademiske tidsskrift. Det sjokkerende er at dette reaksjonære tøvet har blitt hylla som en glitrende analyse av årsakene til menneskelig lidelse og miljøødeleggelser, og brukt som grunnlag for sosialpolitikk fra påståtte eksperter, fra økonomer og miljøforkjempere til regjeringer og FN-organer. Trass i at den er tilbakevist gang på gang, brukes den fortsatt som støtte for at privat eiendomsrett og ukontrollerte markeder er den sikre veien til økonomisk vekst.

Etter femti år er det på høy tid å pensjonere Hardin. I stedet bør vi bruke erfaringene fra allmenninger som har fungert i hundrevis av år, til å lære om hvordan et samfunn med kollektiv eiendomsrett til produksjonsmidlene og produksjon for nytte, ikke profitt, kan organiseres og fungere.

Klikk her for å være med.
KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. ‘‘Elementary, my dear Dr. Watson!’’ . . . . . .

    Ref. Ian Angus’s artikkel ‘The Myth of the Tragedy of the Commons’ – der han sier at ‘’Det sjokkerende er at dette reaksjonære tøvet har blitt hylla som en glitrende analyse av årsakene til menneskelig lidelse og miljøødeleggelser…’’

    Hvem i all verden kunne finne på å hylle Hardin’s ‘hypotese’ mon tro? . . . . . .

  2. ABC says:

    Bra artikkel! Min tanke er at konkurranse er rettferdig men vi trenger en konkurranse som ikke dreper jorden asap og fordeler goder bedre. Og utover det så er det jo problemstillingen med teknologiutvikling som reduserer behovet for menneskelig arbeidskraft hvilket er en variabel som endrer det meste… Jobb en knapp resurs…

    “I det perfekte kapitalistiske markedet finnes det ingen grenser, ingen begrensninger av noe slag.”

    “Grundige laboratorieeksperimenter har vist at når en gruppe personer får ubegrensa adgang til å høste av en felles ressurs, blir følgen overforbruk”

    Mennesket…

    Vi bør nok ta de erfaringer vi har og bygge nye sammfunsstrukturer basert på nye teorier. Tenke selv + erfaringer :roll_eyes::thinking:

  3. Tusen takk, Erik. Denne har jeg ventet på så lenge, at jeg fryktet jeg måtte skrive den selv.

    At slike ideer får lov å feste seg, uten at de blir imøtegått, er et av hovedproblemene våre.

    Det er som Paulus sier i brevet til Efeserne:

    “Vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og og åndskrefter”.

  4. gar says:

    Grei, logisk og betimeleg tilbakevising av Hardins “Allmenningens tragedie”.

    Synd at Plahte heng på dette:

    Jeg nøyer meg med å minne om at den rikeste tidelen av befolkninga i verden bruker omtrent 120 ganger så mye ressurser som den fattigste (basert på data fra Verdensbanken). Så om den fattigste tidelen av en eller annen grunn skulle forsvinne, ville det ikke bety stort for ressursbruken.

    Befolkningsvekst er greit, så lenge dei fattige forblir fattige??

    Er det dette som er vestresida sitt svar på ressurs-, miljø- og befolkingskrise?!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere