oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Journalister omtaler seg som kritiske. Det er vanskelig å forstå at kan stemme for ledende norske politiske journalister. De er først og fremst ikke-valgte politikere. Som ikke er særlig prega av kritisk holdning verken til motstand mot EUs politikk i Norge eller i Storbritannia.
Støtten til Hillary Clinton er stor, som for De hvite hjelmene i Syria og enmannskontoret i London finansiert av EU og Storbritannia; Syrian Observatory for Human Rights. NRKs økonomikommentator, Cecilie Langum Becker, som vil «gi NRK en trøkk», drar med sin ytring 21. januar NRK videre i ukritisk ensretting. Hun framstiller World Economic Forums møte i Davos som ikke bare et viktig møte, men også som en bekreftelse på globalismens seier over stormaktenes internasjonale rivalisering.
Beckers utgangspunkt er:
- «Kort oppsummert: Verden har aldri vært mer globalisert enn den er nå. Samtidig har trusselen mot globaliseringen aldri vært større». Heldigvis kommer redninga for henne:
- «Diskusjonene i Davos kommer på et viktig tidspunkt.»
Dette siterer hun fra en i det rikholdige ensidige kildegrunnlaget som dagens ukritiske journalister bruker: «førsteamanuensis Brian Klaas ved University College London til CNBC, noe også DN har referert til.»
Tross det håpefulle «viktige tidspunktet» er hun litt bekymra også, for «Det er så mye man tar for gitt at bare er der». WEF er i en rapport sjøl bekymra:
«Ideen om å «ta tilbake kontrollen» (…) er et budskap som går hjem i mange land og på mange områder. Kreftene brukes på konsolidering eller å få tilbake nasjonal kontroll. Det kan komme til å svekke den samordnede responsen til de store globale utfordringene. Vi driver dypere inn i de globale problemene, som vi kommer til å slite med å komme oss ut av». Som i en skolestil ender hun snusfornuftig opp med: «Denne uken blir en anledning for makten å komme sammen og forhåpentligvis finne løsninger som fremmer mer åpenhet og mer samarbeid.»
Også Asle Toje er i Davos. I en kommentar på Facebook 23. januar, der han framhever at han opptrer som privatperson, skriver han:
«I fravær av verdensledere er Davos nå stedet hvor avdankede politikere kommer for å lansere seg selv som nye politikere. Tony Blair er i sitt ess, nesten like blank i pelsen som Bono. Han har ett eller annet nytt clever inititativ som skal redde verden. Jeg har alltid hatt litt vondt for å ta råd fra folk som bruker solbriller innendørs, men det er en aldrende forsamling som husker U2, virker det som. Alle synes enige om at kryptovaluta er ut og at India er in. Mange tror at Trump er på vei ut og at Brexit ryker når Labour splittes. Brazils Bolsanaro holdt en tungt scriptet tale og fikk ingen vriene spørsmål. Trenden er at Davos har funnet seg til rette med den nye høyresiden og finner trøst i at alle land og alle ledere er ‘open for business’. Men det er litt dødt her. Amerikanerne som uteble lot 150 rom stå tomme, franskmennene noe færre. De store vinnerne i årets Davos er sveitserne som selger kakao til 70 kr koppen og sørget for at alle betalte for hotellrommene i forkant.»
Becker skriver om den viktige konferansen av verdens ledere som om det skulle være Sikkerhetsrådet eller Generalforsamlinga i FN. Men det er ikke det representative verdenssamfunnet som utgjør Davos-eliten. Enkelte statsledere stikker innom, for å vise seg fram. Likevel slipper noen gullkorn til. Som Italias statsminister Guiseppe Conte sa på konferansen, sitert i ABC-nyheter:
– Åpne globale markeder, fri bevegelse av kapital og den teknologiske revolusjonen ga virkelig de lovede gevinstene. Men bare for de få, og ikke de mange. … – Historien viser oss at hva som helst kan skje når folk føler seg forrådt og urettferdig behandlet. Tross denne faren har mine italienske medborgere vist seg å være veldig modne og knyttet til sine demokratiske institusjoner. De har ikke tatt til gatene eller opptrådt voldelig for å uttrykke sin misnøye og sitt raseri, sa han og konkluderte:– Min regjering er det institusjonelle svaret på det italienske folkets ønske om å finne en vei framover.
Becker kunne jo skrytt litt av nordmenn som leder viktige internasjonale organisasjoner. Alle ivrige krigere: Jens Stoltenberg i Nato og Espen Barth Eide som var direktør i WEF. Han kom hjem for å bli utenriksminister, men måtte nøye seg med å bli en stortingsrepresentant. Og WEFs nåværende direktør Børge Brende som kjeda seg som nasjonal utenriksminister. Men nasjoner og nasjonal bakgrunn passer jo ikke inn i hyperglobalistenes* bilde. Hun nøyde seg med i ytringa heller å sende en hilsen til sin tidligere sjef i Dagens Næringsliv fra sin nye politiske posisjon.
World Economic Forum har åpenbart en ambisjon om å bli kapitalismens internasjonale sentralkomite, «Kapinform». Etter ideal fra kommuniststatenes Kominform.
Men overnasjonale sammenslutninger skapt ovenifra av en elite, får ikke et langt liv. Heller ikke EU. Oppløsninga har begynt med indre uenighet. Så kommer Brexit. Itxit og Grexit står fremst blant de neste. AfD i Tyskland jobber for Dexit.
Det er ingen grunn for den entusiastiske politikeren Cecilie Langum Becker og hennes mange mektige kampfeller til å se lyst på framtida. Heldigvis.
*Hyperglobalistene hevder at verden i dag er et sammenkoblet system som utgjør en positiv utvikling fra nasjonalstatenes periode. Globalisering er blant annet en friere flyt av varer, tjenester, kulturuttrykk og mennesker.
Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
