oss 100 kroner!
Debatten om eliten i Norge har pågått intenst etter at avisa Klassekampen og nyhetssjef Mímir Kristjánsson begynte en serie artikler som har satt søkelys på elitene i Norge. En av dem som har reagert sint og fornærmet er kommentator i avisa VG, Anders Giæver. Han mener at det er på grensa til konspirasjonsteori å snakke om at det finnes en elite.
NRKs Dagsnytt 18 hadde invitert de to avisfolkene til en debatt om dette 10. januar 2019. Man bør ta seg til til å se eller høre dette programmet, for det er en ren nytelse å oppleve hvordan Kristjánsson feier banen med Giæver.
Se programmet her. Innslaget begynner på ca. 13:30.
VGs høytlønte kommentator har absolutt ingen argumenter å stille opp med. Og Kristjánsson var som det islandske håndballandslaget på sitt beste.
Giæver later til å tro at begerepet elite er noe nytt og konspiratorisk som det er viktig å nedkjempe. Og rett skal være rett, elitene hater å bli kalt elite. Noe av det viktigste som kom ut av Occupy-bevegelsen i 2010 var begrepet «de 1% mot de 99%». Det satte fingeren i øyet på problemet og pekte på hvordan mesteparten av folket er blitt avmektige stilt overfor de rike og mektige som har tatt kontrollen over alle kommandohøydene i samfunnet og bruker dem til sin egen fordel. En nærmere analyse viser at det er verre enn som så. Den gruppa som virkelig tjente grovt på finanskrisa utgjorde ikke mer enn 0,01% av samfunnet i USA. Gruppa av de ultrarike, som kontrollerer de multinasjonale selskapene og har formuer som overgår nasjonalbudsjettene i mange land er ikke flere enn 0,00004% av verdens befolkning. Og åtte av dem er så rike at de eier mer enn den fattigste halvparten av verdens befolkning – tilsammen.
Men elitebegrepet er ikke nytt, slik Giæver later til å tro. Elitebegrepet er utviklet av C. Wright Mills i boka The Power Elite fra 1956.
Hva forskning sier om eliten i Norge
I Norge er det lang tradisjon i å diskutere elitene og deres makt. Drøfting av elitenes posisjon i Norge var en egen del av Maktutredningen i 2003 NOU 2003: 19. Der gjorde man en grundig undersøkelse av elitens makt i det norske samfunnet og kom til både at denne makta vokser og at den er en trussel mot demokratiet. Sluttkonklusjonene er omtalt i Forskning.no og det er på sin plass å sitere et lengre avsnitt av artikkelen:
«Elitenettverket
Norske eliter utgjør bredere grupper der tenkning og handling er likeartet, men utgjør likevel tre-fire særegne hovedgrupper: Økonomiske, politiske, ideologiske og forvaltningsmesige eliter.
Selv om samfunnslederne danner undergrupper med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Denne elitesirkulasjon har økt med “selskapiseringen” – fristilling og markedsretting – av offentlige verk.
Den norske modellen i engasjementspolitikken – nasjonalkorporatismen – er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.
I næringslivet finner vi tette nettverk med forbindelser både mellom personer og mellom foretak. Selskap er forbundet gjennom eierrelasjoner og overlappende styreverv, noe som gir en omfattende maktkonsentrasjon i næringslivet.
Den redigerte offentlighet
En redigert offentlighet krever at andre aktører tilpasser seg en journalistisk form og utnytter medienes særtrekk når de søker innflytelse. Medieutviklingen har bidratt til å påskynde partienes reduserte evne til massemobilisering om alternative og langsiktige programmer.
Massemediene er blitt mer politisk uavhengige. De er ikke lenger talerør for partier og politiske institusjoner. Det er en tett gjensidig avhengighet mellom journalister og politikere, men mediene formidler i mindre grad partiprogrammene og sammenhengen i de politiske alternativene slik partiene ser den. De er derimot viktigere i kroning og detronisering av politiske og andre ledere.»
Maktutredningen pekte også på den norske formen for eliterotasjon: «Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Denne elitesirkulasjon har økt med “selskapiseringen” – fristilling og markedsretting – av offentlige verk.»
Av Makturedningen kom det fram at mens elitens makt er blitt styrket, svekkes de folkelige organisasjonene og partiene omdannes til valgmaskiner. «Partier og organisasjoner er ikke lenger kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nettverkspartier.»
Den analysen som ble lagt fram i Makturedningen i 2003 er blitt aktualisert av boka til Trygve Gulbrandsen: Elites in an Egalitarian Society: Support for the Nordic Model. I Lederskapsundersøkelsen fra 2015 intervjuet Statistisk sentralbyrå (SSB) 1352 personer i den norske eliten. Resultatene av denne undersøkelsen er lagt fram i den nye boka. Øyvind Østerud har også skrevet forskningsbaserte artikler om nettopp elitens makt i Norge. En del av hans viktige konklusjoner er presentert i dette intervjuet publisert av Universitetet i Oslo.
Elite og klasse
Fram til søttitallet sank skillet mellom de rikeste og vanlige arbeidere, men fra da av har klasseforskjellene bare økt. De rikeste 1% i dag har minst like stor kontroll over rikdommen som deres forgjengere hadde på begynnelsen av 1900-tallet. Eierne av de multinasjonale korporasjonene utgjør mer og mer en global klasse som for lengst har sprengt nasjonalstatenes rammer og søker å kontrollere kapitale og ressurser over hele verden. En studie fra Zürich viste at 147 av de multinasjonale selskapene er så tett sammenvevd at de de opptrer nærmest som en superkorporasjon. Sammen kontrollerer de 40% av kapitalen til allle verdens multinasjonale selskaper. Og de kontrollerer ikke bare det militær-industrielle komplekset. De kontrollerer også mediene. 6 selskaper i USA eier over 90% av mediene, og de eier også politikerne i landet gjennom at de betaler privilegiene deres. (Se: Bilderberg og monopolborgerskapets organisering som klasse.)
I artikkelen Vi er noen fordømte amatører har jeg knyttet analysen av eliten sammen med en tradisjonell klasseanalyse og jeg viser hvordan monopolborgerskapet organiserer seg som klasse, og i økende grad skjer dette internasjonalt og på tvers av landegrensene.
Les: Eliten hater å bli kalt elite
Vi ser nå et økende folkelig opprør mot elitens politikk. I det siste er dette best og mest markant kommet fram gjennom de gule vestenes opprør i Frankrike. Eliteorganisasjonen over alle eliteorganisasjoner, Chatham House i Storbritannia, publiserte i 2017 en stor undersøkelse av nettopp splittelsen mellom eliten og folket i Europa. Den har tittelen The Future of Europe. Comparing Public and Elite Attitudes, og det er interessant lesning. Rapporten finnes her. Vi har presentert denne undersøkelsen her. Den viser blant annet at bare 34 prosent av vanlige folk synes de har hatt fordel av EU-integrasjonen, mens 71 prosent av eliten er fornøyd med den. Folket sier nei til mer overstatlighet, eliten sier ja. Chatham House viser også at EUs migrasjonspolitikk har folkeflertallet mot seg. Folket vil ha mindre migrasjon, eliten vil ha mer.
Les: Europa og splittelsen mellom eliten og folket
Så det kan ikke herske tvil om at Mímir Kristjánsson hadde betydelige mengder forskning i ryggen da han valset over Andres Giæver i Dagsnytt 18.
Men etter å ha hørt dette programmet er vi villige til å gjøre én innrømmelse overfor Anders Giæver: Det er helt urimelig å si at han tilhører noen elite.
Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
