oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Det kommunistiske PTB i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i EU nå. De gjorde det sterkt i lokalvalg i høst, men prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen organisasjon over en særegen revolusjonær partimodell. Dette er en utvidet versjon av en kronikk i Klassekampen (4.jan) med flere fakta rundt PTBs organisasjon.
Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (på fransk Parti du Travail de Belgique), eller PVDA (på flamsk Partij van de Arbeid van België), er det eneste partiet i Belgia som er det samme på tvers av delstatsgrensene. Alle andre partiretninger har egne partier i de to hovedregionene Vallonia og Flandern. PTB er dermed en av kun tre institusjoner som holder Belgia “samlet”. De andre er kongehuset og det mannlige fotballandslaget – også kjent som “the Red Devils”.
I Vallonia, den sørlige regionen – som utgjør vel halve Belgias areal og har 35 % av landets befolkning – har partiet styrket seg markant de siste årene, særlig på bekostning av det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS). PS har alltid har stått sterkt i fagbevegelsen, men PTB nå er en sterk utfordrer med en mye mer militant holdning til faglig kamp.
Valgsuksess og velgeradvarsel
I lokalvalget i oktober i år gjorde PTB et sterkt valg. I Brussel fikk de 12 %. I Liege, Belgias fjerde største by og den største i Vallonia, fikk de 16,3 prosent og ni seter i bystyret. Der er PTB nå tredje største parti, hakk i hæl på det liberalkonservative MR. I Charleroi, den gamle vallonske gruve- og industribyen, er PTB blitt nest største parti med en framgang siden forrige valg på hele 12,3 %! Partiet fikk 156 mandater i lokalvalget, mens målet var 150. Det er en tredobling fra forrige kommunevalg i 2012. Partiet har også fått gjennomslag i viktige byer i Flandern, regionen hvor den flamske nasjonalismen står sterkt og hvor PVDA har hatt problemer med å få fotfeste.
Hvis valgresultatet blir like bra våren 2019 når det skal velges nytt parlament både nasjonalt og i regionene, vil PTB bli utsatt for et voldsomt press for «å ta ansvar». I et intervju jeg hadde med partileder Peter Mertens (https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/07/07/belgiske-marxister-er-storst-i-maling-men-vil-ikke-i-regjering-for-partiorganisasjonen-er-sterkere) i forfjor svarte han slik på hva de gjør med en slik forventning: “Vi har sagt det før, og vi gjentar vår advarsel: PTB vil ikke danne regjering, verken i allianse med sosialdemokrater eller andre. (…) PTB har en langsiktig målsetting om å bygge en anti-systemfront. Vi må ta steget ut av den parlamentariske logikken som alle de andre partiene godtar. Hvis vi går i regjering med det utgangspunktet vi har nå, vil vi bli fanget av det samme spillets regler, vi også. Derfor går vi ut og advarer velgerne om at hvis de stemmer på oss, så får de ikke en ny regjering der PTB er med.”
Et kommunistisk parti for vår tid
Slikt er sjelden vare i framgangsrike partier, og kan bare forklares med PTBs troskap til partiets opprinnelige revolusjonære formål. PTB kaller seg “et kommunistisk parti for vår tid” hvis “ytterste mål er et samfunn som opphever utbytting av menneskene og hvor hele fellesskapet styrer samfunnet”, slik det lyder i programmet fra 2015. Det mest særegne er PTBs partimodell som består av tre nivåer. Det første nivå er såkalte rådgivende medlemmer som betaler 20 euro i året i kontingent og deltar i et minimum av møter og f.eks i valgkamp. Dernest er det et aktivistnivå der folk forplikter seg til å delta aktivt i lokalsamfunn, arbeidplasser eller fagforeninger. Siste trinn er kader- eller militantnivået. “En kader har en marxistisk visjon om samfunnet, ønsker å studere og forstå samfunnsendringer og kommuniserer med personlig overbevisning og entusiasme til andre.”
Dette høres kanskje svært 1970s-aktig for enkelte (og sant er det at PTB var et av Rødts forløper AKPs nærmeste søsterpartier i flere tiår). Men det lyder også moderne på en uvant måte, nemlig det å ta organisasjon på alvor og prøve å skape et parti av hengivne og velskolerte “yrkesrevolusjonære” som forstår at det å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg og komme “på Tinget”, men går hele tida på to bein, der det andre er det utenomparlamentariske. PTB har på forbløffende vis klart å balansere mellom denne tradisjonen fra det marxist-leninistiske kaderpartiet og behovet for masseoppslutning.
Vertikalt organisert og faglig orientert
PTB/PVDA er en vertikal organisasjon etter det de definerer som prinsippet om demokratisk sentralisme, ledet av en sentralkomite på 40 medlemmer. Den daglige ledelsen utøves av et såkalt politbyrå, eller arbeidsutvalg. I tillegg fins det ledelse på provinsnivå der det fins 10 slike distriktsstyrer over hele landet. Partiet har totalt ca. 15.000 medlemmer, men hele 75 % er såkalt konsultative medlemmene, noe som betyr at det en betydelig mindre kjerne av aktivister og særlig militante som driver det daglige partiarbeidet. Det er også de sistnevnte som er rekrutteringsgrunnlag for å bli kadermedlemmer, noe som både innebærer store økonomiske ofre, bl.a. ved å avse store deler av personlig arv til partiet. En arbeider på det militante nivået betaler en prosent av lønna i kontingent, mens intellektuelle (definert som utdanna folk med en bachelorgrad og oppover) betaler betydelig mer. For å bli kadermedlem forplikter også militante seg til å gå på PTBs partiskole med kurs som går over to år og gjennom ti samlinger temaer som marxistisk økonomi, filosofi og politikk studeres. Det er også de militante medlemmene som har ansvaret for å lede partilagene.
Partiet tviholder på prioritering av fagforenings- og arbeidsplassorganisering, som er den ene av to grunnplanstyper, eller basisgrupper. Den andre er lokallag knyttet til kommuner, bydeler og småsteder. Partilagene må ha minst fire medlemmer, og maks 10-15. Blir det flere, vil det dannes nye lag; PTN satser på bygging av små partilag der alle kommer til orde og ingen forsvinner i “massen”. Dette er PTBs tolkning av demokratisk sentralisme, noe som også innebærer et såkalt fraksjonsforbud når det gjelder å diskutere interne partiforhold og streng disiplin mot kontakt på tvers av partilagene. Det innebærer sjølsagt at ledelsen har stor makt, men det betyr ikke at det er forbud mot kontakt med medlemmer fra andre lag og steder i sin alminnelighet. I praksis betyr denne sentralismen f. eks at når det skal stilles valglister, avgjøres det sentralt om det skal stilles liste ut fra hvilken styrke PTB har lokalt i byen eller kommunen det er snakk om. De stiller ikke liste bare fordi noen der ute ønsker å gjøre det av pur entusiasme. Forut for valget sist høst fantes det steder der folk ønsket å stille liste, men hvor ledelsen sa nei under henvisning til for svake partilag.
Partiets «øyne og ører» – fra dør til dør
En partimodell med så ulike krav til forpliktelse, skaper sjølsagt problemer m.h.t. rekruttering. Hvem slipper inn i “det aller helligste”? Kadernivået har åpenbare mangler i kjønns- og klassebalanse. Det skyldes at de som har anledning til å vie livet sitt til fulltidsjobb for PTB, første og fremst er folk i profesjonsyrker som har råd til å leve på halv lønn og kan avse resten av årslønna til partiet. Dette gjelder ikke minst leger og annet helsepersonell som bærer oppe et titalls legesentre PTB har satt opp i byer og bydeler der den sosiale nøden er verst. I tillegg har partiet noen hundre ansatte til å drive utvalg, lokalkontorer, partiskole, partiavis, sosiale medier og en rekke partioppgaver. Skeivfordelinga i kadersjiktet er erkjent som et problem og omtales i partiprogrammet der det skal vies spesiell oppmerksomhet på opplæring av yngre arbeidere, kvinner og kamerater fra innvandrermiljøer.
PTB tar alvorlig på grasrotkontakten der partilaget defineres som ”partiets øyne og ører”. Et eksempel kan være Antwerpen havn, en av Europas største med 8.000 ansatte. Med en liten basisgruppe, men med flere aktivister og konsultative medlemmer og mange flere som stemmer PTB, er partiet til stede blant havnearbeiderne og i stand til å fange opp strømninger blant kollegaene.
I et intervju i det amerikanske magasinet Jacobin 15. desember (https://jacobinmag.com/2018/12/belgium-workers-party-ptb-elections-left) beskriver PTB-leder Mertens hvordan partiet starter en valgkamp året før valget med omfattende dør-til-dør-besøk med tjue minutters samtaler om hva som er de viktigste problemer i nabolaget og byen. Bare i Antwerpen ble det samlet inn 9.000 svar, der boligsak, fattigdom og kollektivtransport toppet lista. Slik ble valgprogrammet sydd sammen med klar profil mot rasisme, imperialisme og den økonomiske krisa som rammer Belgia for fullt.
I takt med PTBs suksess har kritikken fra media og maktpersoner økt. PTB blir sjølsagt utsatt for kommunisthets av klassisk merke. Men noen har også prøvd seg med anklager om PTBs “populisme”. Det er programmessig stempling av alt som ikke beveger seg langs den trygge middelvei, men ikke desto mindre så feilslått som det kan bli. For i motsetning til bevegelser som smykker seg med populismeetiketten, som spanske Podemos, eller andre som holder fram Podemos som ideal, som Jean Luc Melenchons ”enmannsparti” La France Insoumise, så er PTB “anti-populistisk” i betydningen gjennomorganisert og hierarkisk, i ordets beste forstand. Det er nettopp det som gjør PTB til Europas mest spennende parti i vår urolige tid – med en partimodell det er vel verdt å fordype seg i.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.
