Hvordan Storbritannia stjal 45 tusen milliarder fra India og løy om det

1
Britene var også den første narkotika-produsenten og -selgeren på globalt nivå, der India ble brukt til å åpne det kinesiske markedet. Her et opiumvarehus i Bengal cirka 1860.

Det er en historie som ofte blir fortalt i dagens Storbritannia: koloniseringen av India – joda, den var forferdelig – var ikke noe Storbritannia dro noen særlig økonomisk fordel av. Administrasjonen av India var en utgift for Storbritannia. Så det faktum at imperiet ble opprettholdt så lenge – antyder denne framstillingen – var fordi de britiske kolonistene var så snille.

Av Jason Hickel


Denne artikkelen av Jason Hickel ble først publisert på al-Jazeera. Oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.


Ny forskning fra den anerkjente økonomen Utsa Patnaik retter et knusende slag mot denne fortellingen. På grunnlag av nesten to århundrer med detaljerte data om skatt og handel, beregnet Patnaik at Storbritannia tømte i alt nesten 45 tusen milliarder dollar fra India i perioden 1765 til 1938.

Det er en svimlende sum. Til sammenligning, er 45 tusen milliarder 17 ganger mer enn dagens samlede brutto nasjonalprodukt i Storbritannia.

Hvordan skjedde dette?

Det skjedde gjennom handelssystemet. Før kolonitiden, kjøpte Storbritannia varer som tekstiler og ris fra indiske produsenter og betalte for dem på vanlig måte – hovedsakelig med sølv – som de gjorde med ethvert annet land. Men noe endret seg i 1765, kort tid etter at Det britiske øst-indiske kompani tok kontroll over subkontinentet og etablerte et monopol på indisk handel.

Slik fungerer det: Det britiske øst-indiske kompani begynte å skattlegge India, og brukte deretter en del av disse inntektene (omtrent en tredjedel) til å finansiere kjøp av indiske varer til britisk bruk. Med andre ord, i stedet for å betale for indiske varer fra egen lomme, kjøpte de britiske handelsmennene dem gratis. De «kjøpte» fra bønder og tekstilvevere med penger som nettopp hadde blitt tatt fra dem.

Det var en svindel – et storstilt tyveri. Likevel var de fleste indere uvitende om hva som foregikk, fordi futen som samlet inn skattene ikke var den samme personen som deretter dukket opp for å kjøpe varene deres. Hadde det vært samme mann, ville de sikkert ha skjønt at de ble lurt.

Noen av de stjålne varene ble konsumert i Storbritannia, mens resten ble reeksportert til andre steder. Systemet av reeksport tillot Storbritannia å finansiere en strøm av importvarer fra Europa, inkludert strategiske materialer som jern, tjære og tømmer, som var avgjørende for Storbritannias industrialisering. Faktisk var den industrielle revolusjonen i stor grad avhengig av dette systematiske tyveriet fra India.

I tillegg til dette, kunne britene selge de stjålne varene til andre land for mye mer enn de «kjøpte» dem for. Slik tjente de ikke bare 100 prosent av varens opprinnelige verdi, men også påslaget.

Etter at den britiske staten tok over administrasjonen i 1858, skapte kolonimakten en spesiell ny vri på dette systemet av skatter og oppkjøp. Etterhvert som monopolet til Det britiske øst-indiske kompani brøt sammen, fikk indiske produsenter lov til å eksportere sine varer direkte til andre land. Men Storbritannia sørget for at betalingene for disse varene likevel havnet i London.

Hvordan greide de det? I utgangspunktet måtte alle som ønsket å kjøpe varer fra India gjøre det ved å bruke spesielle Council Bills– en unik papirvaluta utstedt kun av den britiske kronen. Og den eneste måten å få fatt i disse, var å kjøpe dem av London med gull eller sølv. Så handelsmenn måtte betale med gull i London for å få denne valutaen, og deretter bruke valutaen til å betale indiske produsenter. Når inderne så vekslet valutaen hos den lokale koloni-administrasjonen, fikk de «betalt» i rupier hentet fra skatteinntektene – penger som nettopp var krevd inn fra dem. Så, igjen, fikk de faktisk ikke betalt i det hele tatt; de ble bedratt.

Fra det britiske kolonistyret i India

I mellomtiden fikk London alt gullet og sølvet som egentlig burde ha gått direkte til inderne i bytte for deres eksport.

Dette korrupte systemet betydde at selv om India hadde et imponerende handelsoverskudd med resten av verden – et overskudd som varte i tre tiår i begynnelsen av det 20. århundre – viste det seg som et underskudd i nasjonalregnskapet, fordi den reelle inntekten fra Indias eksport ble tatt over i sin helhet av Storbritannia.

Noen peker på dette fiktive «underskuddet» som bevis på at India var en utgiftpost for Storbritannia. Men akkurat det motsatte er sant. Storbritannia grafset til seg enorme mengder inntekter som med rette tilhørte indiske produsenter. India var gåsen som la det gylne egget. I mellomtiden betydde «underskuddet» at India ikke kunne gjøre noe annet enn å ta opp lån fra Storbritannia for å finansiere importen. Så hele den indiske befolkningen ble tvunget til å ta opp en helt unødvendig gjeld til sine koloniherrer, som igjen videre befestet britisk kontroll.

Storbritannia brukte overskuddet fra dette svindelsystemet til å betale for imperiets vold – slik finansierte de invasjonen av Kina på 1840-tallet og undertrykkelsen av det indiske opprøret i 1857. Og dette var i tillegg til hva den britiske staten tok direkte fra indiske skattebetalere for å betale for sine kriger. Som Patnaik påpeker, «kostnadene for samtlige av Storbritannias erobringskriger utenfor Indias grenser ble helt eller delvis belastet indiske inntekter.»

Og dette er ikke alt. Storbritannia brukte denne strømmen av tributt fra India til å finansiere utvidelsen av kapitalismen i Europa og regioner med europeisk bosetning, som Canada og Australia. Så ikke bare industrialiseringen av Storbritannia, men også industrialiseringen av mye av den vestlige verden ble tilrettelagt av utnyttelsen av koloniene.

Patnaik identifiserer fire forskjellige økonomiske perioder i kolonitidens India, fra 1765 til 1938. Deretter beregner hun hvor mye som ble tatt ut fra hver periode, og legger til en beskjeden rente (cirka 5 prosent, som er lavere enn markedet) fra midten av hver periode til nåtiden. Når summene legges sammen, finner hun at den totale ekstraksjonen beløper seg til 44,6 tusen milliarder dollar. Denne summen er konservativ, sier hun, og inkluderer ikke den gjelden som Storbritannia påla India under den britiske administrasjonen.

Det er svimlende summer. Men de sanne kostnadene av denne utsugingen kan ikke beregnes. Hvis India hadde vært i stand til å investere sine egne skatteinntekter og valutainntekter i sin egen utvikling – som Japan gjorde – kan ingen si hvordan historien ville ha vært annerledes. India kunne godt ha blitt et økonomisk dynamo. Flere hundre år med fattigdom og lidelse kunne ha vært forhindret.

Alt dette er en nøktern motgift mot den skjønnmalende fortellingen som fremmes av visse mektige stemmer i Storbritannia. Den konservative historikeren Niall Ferguson har hevdet at det britiske styret bidro til å «utvikle» India. Mens han var statsminister, hevdet David Cameron at britisk styre var en netto hjelp til India.

Denne fortellingen har funnet en betydelig gjenklang i hva folk tror: Ifølge en meningsmåling fra 2014, mener 50 prosent av befolkningen i Storbritannia at kolonialismen var gunstig for koloniene.

Men i løpet av hele den 200-årige historien av britisk styre i India var det nesten ingen økning i inntekt per innbygger. Faktisk, i siste halvdel av 1800-tallet – da den britisk intervensjonen var sterkest – kollapset inntekten i India med halvparten. Indernes gjennomsnittlige forventete levetid falt med en femtedel fra 1870 til 1920. Flere titalls millioner døde unødvendig av politisk skapte hungersnøder.

Folkemord gjennom sult. Bilde fra sulten i indiske Madras under det britiske kolonistyret. Wikipedia Commins.

Storbritannia utviklet ikke India. Tvert imot – som Patnaks arbeid gjør klart – utviklet India Storbritannia.

Hva krever dette av Storbritannia i dag? En unnskyldning? Absolutt. Oppreisning? Kanskje, selv om det ikke er nok penger i hele Storbritannia til å dekke de beløpene som Patnaik identifiserer. I mellomtiden kan vi starte med å fortelle den sanne historien. Vi må erkjenne at Storbritannia beholdt kontrollen over India ikke fordi de var så snille, men for å plyndre, og at Storbritannias industrielle vekst ikke dukket opp fra intet, fra dampmaskiner og sterke institusjoner, som våre skolebøker vil ha det til, men var avhengig av voldelige tyveri fra andre land og andre folk.


Al-Jazeera/ International Clearing House. Jason Hickel er akademiker ved University of London og fellow i Royal Society of Arts.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Britene hadde i det minste skamvettet til å pynte på det - der er jeg mer usikker på dagens hovedmann.
    En svært attraktiv egenskap med å drive å flytte varer over landegrensene, er at det gir så mange svarte hull, der penger kan ledes til uvedkommende (for transakjsonen). Du kan manipulere vekslingskurser, sette opp inntektsbringenede kreditter (all verdenshandel er basert på kredit), mulighetene er nærmest ubegrensede - siden det gjerne reguleres utenfor vanlige nasjonale og internasjonale avtaler.
    Det eneste du trenger i tillegg er en tilstrekkelig skremmende innkrevingsavdelig - gjerne bestående av de som taper i regnestykket.
    Legg også merke til at det blir produsert mirakler på løpende bånd - noe som alltid er et tegn på det overnaturlige, og dermed uforklarlige. Noe som beskytter godt mot kritiske blikk. Å holde fast på troen, er også en favoritt i økonomikkens liturgi.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere