oss 100 kroner!
Av Geir Sundet.
Tim Anderson. The dirty war on Syria – Washington, regime change and resistance -Global Research Publishers, Kanada 2016 || Svensk utgave Oktoberförlaget Stockholm 2016 ||Boka er også oversatt til tysk.
Stadig flere folk i vest begynner å undre seg over den krigs-versjonen vi får servert på landets TV kanaler og i de aller, aller fleste av landets pressestøttede aviser. Mange tenker tilbake på Irak-krigen, hvor USA invaderte for å slå ut Saddams masseødeleggelsesvåpen. I dag innrømmer selv USA at det var en løgn. Alle de norske stortingspartiene var enige om å bombe Libya, fordi Ghadaffi var i ferd med å ”myrde sitt eget folk.” I dag vet vi at det ikke stemte. Libya er ødelagt, norske bombefly spilte en vesentlig rolle.
Tim Andersonen er akademikar og aktivist fra Australia. Han har undervist ved University of Sydney og har utgitt en rekke bøker med kritikk av imperialismen. I desember 2018 ble han suspendert fra stillingen sin ved universitetet på grunn av falske anklager. Professor James Petras har skrevet om Den skitne krigen mot Syria:
«Tim Anderson har skrevet den beste systematiske kritikken av de vestlige propagandaløgnene som rettferdiggjør krigen mot Assad-regjeringen. Ingen annen tekst bringer sammen alle de store anklagene og deres effektive refusjon.»
Et av de viktigste poengene i Andersons bok er drøftingen av hvorfor ikke flere i vesten reagerer?
Han mener at ingen krig i manns minne har nådd et slikt nivå av desinformasjon som krigen mot Syria. Krigspropagandaen har primært vært innretta på ”demonisering av fiendens leder gjennom skrekkhistorier, virkelige eller innbilte» og formålet har vært regimeendring. Det grunnleggende spørsmål han stiller er imidlertid hvordan og hvorfor så mange anti-imperialister i vest har havna på samme side som det hvite hus?
Den vestlige verdens invasjoner og ”koloni-tenkinga”
I ”fargerevolusjonenes tid” har språket blitt snudd opp ned sier han. Sekteriske fanatikere har blitt til aktivister og imperiene til beskyttere av verdens folk mot overgrep. Frantz Fanon og Paulo Freire har påpekt at koloniserte folk rammes av psykiske skader og trenger å få tankene ”avkolonialisert”. Anderson mener vesten venstreside trenger noe liknende. De deler illusjoner med vestens høyreside om å støtte en ”væpna revolusjon” mot en diktator som ”dreper sitt eget folk”, en revolusjon som ledes av ”moderate islamister”. ”Mycket av dette kan låta löyligt för en bildad gjenomsnittsarab eller latinamerikan, men tiltalar alltjämt i något mån vesten”. Så lenge stormaktene ikke kriger direkte er det lettere å få folk i vest til å tro at man hjelper folk til å reise seg og vinne sin ”frihet”.
Han sier vesten liberalere kan kritisere Washington og Israel, men klarer ikke å forsvare Kuba eller Syria. Man skiller ikke mellom nasjonenes selvbestemmelsesrett, og politikken de fører. En mulig forklaring er ei ultra-venstre linje som går mot all statsmakt. Eller en uklar oppfatning av at nasjonalisme er i slekt med fascisme.
Et annet moment er at tilliten til vestlige medier fremdeles stor. Media har i stor grad lykkes med å fremstille president Assad som et udyr, som ikke har gjort annet enn å myrde sitt eget folk siden krigen startet. Likevel fikk han rundt 70% oppslutning i presidentvalget i 2014. I Syriakrigen har the Guardian fortsatt å gi Assad skylda for gassangrepene i Østre Ghouta i 2013, sier Anderson, selv etter at det forelå uavhengig bevis som aviste det. Den mest aggressive støtten for humanitær intervensjon har kommet fra nettopp liberale massemedia som Guardian og BBC, mens det fåtall journalister som har beholdt ett uavhengig syn stort sett har befunnet seg utenfor de kjente etablerte mediene.
Humanitær intervensjon og R2P er angrep på folkeretten
Boka er et kraftig prinsipielt forsvar for det syriske folkets rett til å bestemme over sitt eget samfunn og sitt eget politiske system. Dette er i tråd med folkerettens prinsipper, slik de er kjempa fram av 120 land, de fleste tidligere kolonier. En viktig del av boka er derfor via angrepene på disse prinsippene, spesielt ideen om «humanitær intervensjon» og «Responsibility to Protect», R2P.
Intervensjonen i 2011 av Libya hvilte tungt på R2P. Mens lederne for den alliansefrie gruppa kraftig har forsvart prinsippet om ikke-innblanding, har et framtredende trekk ved R2P vært at drivkraften kommer fra den liberale sida i vesten. Anderson peker spesielt på Human Rights Watch og Amnesty International. Et interessant fokus her er også at folk som Susanne Nossel går direkte fra jobb i USAs utenriksdepartement til leder for Amnesty, mens Holly Burkhalter blir talsmann for USAs utenriksdepartement etter jobben som leder for Amnesty. USAs regjering sto bak etableringen av flere NGOer i Libya som bidro til kampanjen for humanitær intervensjon, og bruker samme framgangsmåte i Syria. Prinsippet om R2P har også bidradd til å øke volden fra leiehærene i Syria, i et forsøk på å framprovosere utenlands invasjon, sier Anderson.
