– Hvordan jeg begynte å forstå CIA

0

Av Douglas Valentine.

Jeg har forsket på CIA i minst 30 år og intervjuet over 100 CIA-agenter.

Da jeg ville skrive om CIAs Phoenix-program dro jeg rett til William (Bill) Colby, CIA-direktør. Jeg visste ikke nok til å føle frykt og trodde det var lurt. Colby var sterkest knyttet til CIAs kontroversielle program som førte til tusenvis terrordrap fra USA i Vietnam. Ingen hadde skrevet om det før, så jeg skrev til Colby og vedla min første bok: »The Hotel Tacloban«, en biografi over min far som krigsfange under 2. verdenskrig.


Denne artikkelen av Douglas Valentine ble først publisert i Counterpuch. Oversatt til norsk av Per Lothar Lindtner og publisert på Derimot.no.


William Egan Colby var direktør i USAs Central Intelligence Agency. Han ble utnevnt som CIA-direktør 4. september 1973, som etterfølger av James R. Schlesinger. Han tjente som CIA-direktør under president Gerald Ford, og ble etterfulgt av den senere president George H.W. Bush den 30. januar 1976. Wikipedia

For det andre viste «Taclobanhotellet» hvordan jeg på dypere nivå kunne bygge bro mellom min generasjon som likte å knuse hemmelige koder med avansert IT og Colby-generasjonen, som «bare ville redde verden for frihet og demokrati». Vi fikk et far-sønn-forhold som gikk videre til flere eldre «seniorspøkelser» han henviste meg til. Noen av dem følte sågar at jeg bare prøvde å gi dem nytt liv, noe deres egne sønner aldri hadde klart.

Jeg fortalte Colby at jeg ville skrive bok for å avmystifisere Phoenix, og fikk helhjertet støtte. Colby likte tilnærmingen, som skulle se programmet fra flere vinkler. Han introduserte meg for flere eldre i CIA. Det ga åpninger og alt ble enklere. Jeg var flink til å intervjue og klarte å få folkene til å snakke. Det er viktig å bruke en organisatorisk vinkel når vi beskriver slike byråkratiske enheter som CIA eller DEA (krig mot narkotika). Det er byråkratier med sine historiske startpunkt, fra kongress-mandat vedtas til etablering med egne mål, organisasjons- og ledelses-struktur.

Jeg var heldig. Et av de første intervjuobjektene var Nelson Brickham. Han sto bak Phoenix-programmet i Saigon, 1967. Med toppkarakterer fra Yale ble han betraktet som organisasjons-geni. Han la ut om hvordan han organiserte og viste meg ulike ledd og avdelinger i CIA på en forståelig måte. Med Colbys hjelp fikk jeg tilgang til folkene som skapte programmets ulike komponenter. Jeg fant ut hvordan de tenkte og hvorfor de gjorde som de gjorde. Det ville jeg aldri ha klart, hadde jeg holdt meg til vanlig kurs fra Columbia School of Journalism. Da ville stien blitt for smal.

Men CIA-folkene jeg møtte elsket det breie perspektivet og likte å bli forhørt om hvordan de tenkte. Jeg forsto altså helheten bedre ved å bli personlig kjent med dem, og da «Phoenix-programmet» kom ut, ble de tatt på senga. Colby ble rasende og dermed prøvde New York Times (NYT) å kvele bokutgivelsen i fødselen. Som Guillermo Jiminez sa i et av intervjuene mine, ble det ikke fart på boksalget før nyutgivelse 25 år senere i Open Road Medias forbudte bøker.

Guillermo spurte hvorfor boka ble blant de utvalgte og hvorfor det vokste fram en ny interesse for boka og hva CIA generelt står for idag. Jeg fikk en grusom omtale i The New York Times (NYT) i 1990. Den ble skrevet av Vietnam-reporteren, Morley Safer.

Forholdet mellom CIA og mediene

 Morley Safer var en canadisk journalist og reporter for CBS-programmet 60 Minutes. Safer ble ansatt i CBS i 1964 som London-korrespondent. I 1965 ble han overført til Saigon i Vietnam hvor han fulgte en gruppe soldater fra U.S. Marine Corps på tokt i en vietnamesisk landsby. Wikipedia.  Morley Safer  døde i 2016.

Flere ledende CIA-offiserer fortalte om en journalist som «alltid dukket opp på kontoret med en flaske whisky.» De skulle fortelle ham hva som foregikk. Stjerne-reporteren visste om det meste, men fortalte det ikke videre for å få tilgang til mer informasjon. Jeg fokuserte derfor på forholdet mellom CIA og media og hvordan de hvitvasket hverandre. Journalister skjulte og fordreide for å få informasjon. Så ga CIA rapporter til journalister, de følte de sto i gjeld til.

Spesielt gjaldt det forholdet CIA-NYT, for boka ble forsøkt detronisert av stjerne-journalisten Morley Safer i NYT. (New York Times)

Jeg fortalte om bånd mellom CIAs tetteste reportere og regjeringsansatte og viste til Charles LeMoyne, en marineoffiser som i 1. år ledet CIAs anti-terror-teamet i Mekong-deltaet, og hans NYT-korrespondent-bror James. Jeg skrev: «Om ikke Ed Lansdale hadde fått Joseph Alsop til å trykke sin svarte propaganda i USA, ville det ikke blitt en Vietnam-krig».

CIA ble forbanna, men også pro-US-vietnamesiske journalister raste. Vanlig i NYT ville være å ignorere meg, men denne omtalen hadde breiere funksjon; Det var et varsel til elite-medier sin «intelligentsia»: Hva bør vi mene, hvordan skal vi uttrykke oss? Safer: «Boka er uforståelig, for den blander sammen byråkratiske nettverk og skjuler faktiske konflikter mellom CIAs linje og en bestemt operativ realitet og framstiller Colby som en løgner».

Hvilken interessa hadde NYT i å stande denne boka?

Han vendte sitt hat mot meg i sin NYT-omtale. Den skulle drepe boka i krybben. Heller ikke overrasket det at NYT brukte Safer som eksekutør. Men jeg var helt uvitende om en spesiell personlig bakgrunn for fiendskapet hans. Da anmeldelsen kom i oktober 1990, trodde jeg grunnen til hatet var mine anklager om at mainstream skjulte CIAs krigsforbrytelser.

Jeg trodde han kun hadde økonomiske motiv. Hans egen selvskrytende bok om Vietnam kom ut noen måneder før. Jeg skrev til NYT-redaktøren om dette, men fikk aldri svar. Først 14 år senere utga boka på ny. Etter 25 år forsto jeg at Safer egentlig skyldte Colby en tjeneste.

I 2010 avslørte han sitt insestuøse forhold til Colby for første gang på American Experience Conference: «Jeg ble kalt opp for å møte Colby på hans kontor», sa Safer. – «Så gikk jeg da inn og hilste på han. Vi hadde ikke et nært forhold i det hele tatt». Colby: «Er du i stand til å forsvinne i 3 dager?» – (Latter) Så sa jeg: «Jeg regner med det». (Latter). Colby: «Du må være på flyplassen – uten at andre ser eller hører noe i morgen tidlig kl 05.30».

Fikk Safer i all hemmelighet være med på et av Phoenix-programmets drapsoppdrag på den vietnamesiske landsbygda?

«Da jeg dukket opp, sa Colby»: Ok, her er reglene: Du kan være med når jeg besøker alle stasjonene. I tre dager var jeg med, først og fremst nede i deltaet, og det var virkelig avslørende. Bare på et møte ba han meg forlate kasernen. Det var fascinerende, for det var så spesielt bearbeidet det karene formidlet at det var vanskelig å fatte det helt. Selv i dag har jeg sperringer mot å snakke om det».

Safer ble altså introdusert av Colby for alle CIA´s topp-offiseren for CIA i Vietnam. Han møtte alle som ledet forhørs- og tortur-sentra og anti-terror-team og måtte ha sett hvordan et kriminelt CIA-syndikat ble organisert og drevet. Og som Don Corleone i Gudfaren delte ut sine gaver, visste Colby at Safer en dag ville føle seg forpliktet til å gi noe tilbake. Colby hatet meg naturligvis mer enn det Safer gjorde.

Slik fungerte CIA under US-regjeringen på linje med mafiaens, via sitt gamle gutte-nettverk av sammensvorne medie-hackere. Heldigvis er folket som følge av internett-revolusjonen ikke bundet til NYTs og Safers hacking av nettnyheter på samme måte lenger. I dag kan vi følge Russia Today, Counterpunch for å få nyttige motforestillinger.

Marlon Brando som «Gudfaren». Følte  Safer seg forpliktet til gjenytelse for «gaven» fra CIA om deltagelse og innblikk i Phoenix-programmet?

Mark Crispin Miller i Open Road -forlaget valgte altså å trykke The Phoenix Program som forlagets 1. utgivelse. Den ble da født på ny. Takket være framvekst av e-bøker har vi nådd et publikum av sakkyndige på en måte som var umulig for 25 år siden.

 

Alt henger sammen. Verden var en helt annen enn i 1947 da CIA ble etablert, i 1967 da CIA skapte Phoenix-programmet eller i 1990 da min bok kom ut først. Karakteren til US-imperiet er endret. Det imperiet trengte av CIA endret seg med det. CIA får rundt 30 000 millioner US-dollars årlig. Derfor er de organisatoriske endringene massive. Om vi vil forstå CIA, må vi se hvordan organiseringen griper inn i medier og alt annet. Nettopp det prøver jeg å forklare i min nye bok.


Bak kulissene gjorde CIA alt for å hindre Valentine i å avslutte forskningen sin. Valentine fikk greie på at CIA overvåket og opprettet mappe på ham. Gjennom ACLU, American Civil Liberties Union, en liberal organisasjon for borgerrettigheter i USA, saksøkte han CIA for å få saken fram for den føderale domstolen.


Douglas Valentine har også skrevet «Den hemmelige historien om USAs krig mot narkotika» (The Secret History of America`s War on Drugs) og om IS og ytre høyre – et samlet angrep på multikulturelle land.)


Per Lothar Lindtner, 24/11-2018. Kilde: Counterpunch.

Artikkelen er noe forkortet

 

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no