«Hvis kommunen var drevet som en bedrift…»

3
“I nasjonsbyggingens tjeneste. Skolefanen som forskningsmateriale.” Foredrag ved professor Nina Volckmar / NTNU. Foto: LevArt/ Siv Hilde Meen
Agnes Nedregård

Av Agnes Nedregård.

Etter at Philip av Macedonia hadde invadert det sørlige Hellas, og en rekke bystater hadde kapitulert, sendte han bud til Sparta med spørsmålet: Når jeg kommer til Sparta, vil det være som venn eller som fiende?

Svaret fra Sparta var: Hverken eller.

Utålmodig sendte Philip av Macedonia en ny melding: Dere rådes til å kapitulere uten ytterligere forsinkelser, for hvis jeg bringer hæren min inn i deres land, vil jeg ødelegge gårdene deres, slakte folket deres og jevne byen deres med jorden.

Svaret fra Sparta var: Hvis.

På kommunestyremøtet i Levanger 5. september 2018 kunne man høre de følgende ord uttales: «Hvis kommunen var drevet som en bedrift, ville svaret vært veldig enkelt: vi har ikke råd.»

Som representant for kunstnergruppen Alt Går Bra som gjester Levanger i disse dager, hadde jeg gleden av å være tilstede på dette møtet og å kunne observere norske kommunepolitikeres behandling av kulturen på nært hold.

Kommunestyrerepresentanten som sto bak denne formuleringen, var også opptatt av å skille mellom ideologisk og pragmatisk motivasjon for standpunktene i saken om kinoens væren eller ikke-væren i Levanger. Det skinner tydelig igjennom at ideologisk skal forstås i klart negativ forstand. Men betyr det at denne ene politikerens standpunkt ikke er ideologisk betinget? Han hjelper oss langt på vei med å forstå hvor han selv står i et ideologisk perspektiv, når han henter fram begrepet samfunnskontrakt. Filosofen Thomas Hobbes introduserte dette begrepet en gang på 1600-tallet, med utgangspunkt i en ideologi som kort kan skisseres i form av et syn på mennesket som grunnleggende egoistisk, hvor hver enkelt individ, hver enkelt samfunnsborger, er engasjert i en evig krig mot hverandre, alle mot alle. Hvis det er slik, sa Hobbes, da har vi behov for en samfunnskontrakt.

Spørsmålet under debatt begynner å tre klarere frem. Hva er vårt grunnleggende menneskesyn, og hvordan påvirker dette barometeret for våre politiske beslutninger?

Ser vi på oss selv som grunnleggende egoistiske? Er du? Er dine foreldre, dine venner, dine barn? Hvis vi anser mennesket som grunnleggende egoistisk, og alle aspekter ved livene våre som en bedrift, ville vi ikke da vurdert å selge våre barn? Jeg har selv en sønn som for tiden besitter tittelen norgesmester i programmering. Jeg er sikker på at jeg kunne fått gode penger for ham.

I en nylig debatt om surrogatmødre, kom det fram et argument om at foreldre som hadde betalt såre opptjente penger for sine barn, ville ta bedre vare på dem enn dem som hadde unnfanget barna på naturlig vis.

Det er selvsagt legitimt å bekjenne seg til en slik ideologi, hvor pengene er det eneste gyldige barometer for verdi.

Men gjør vi virkelig det? Bruker vi et slikt barometer når vi tar de viktigste beslutningene i livene våre, om valg av partner, studier, jobb, bosted og omsorg for våre eldre? Og tenker vi kun på økonomisk profitt når vi snakker om naturvern, demokrati og frihet? Eller spiller også andre faktorer inn? Hvorfor selger vi ikke barna våre?

Hvilket samfunn ønsker vi oss? Dette spørsmålet kom opp flere ganger i løpet av debatten. Vi i kunstnergruppen Alt Går Bra har reist land og strand rundt over hele Norge det siste året, og stilt det samme spørsmålet. Svaret er klinkende klart. Norges innbyggere ønsker seg et mer menneskelig samfunn. Med mer tillit, omsorg, møteplasser og tid for hverandre.

Lar det seg forene med tankegangen om samfunnet som bedrift?

Levangers innbyggere ser heller ikke ut til å ha fulgt ideen om samfunnet som bedrift, når man har organisert seg i et frivillighetsliv med over 400 foreninger. Dette faktum er også vanskelig forenlig med en grunnleggende egoisme. Tvert imot vil vitner det vel heller om en utpreget investering i lokalmiljøet?

Det ser ut som om vår kommunestyrerepresentant kunne ønske seg at alle innbyggerne i Levanger ikke hadde andre ønsker og behov enn en jobb, hus, mat og kanskje litt idrett for å holde arbeidsevnen oppe.

Filosofen Platon fra det gamle Hellas hadde et begrep for et slikt samfunn. Han kalte det «Grisenes bystat». Hans andre alternativ var «Luksusens bystat». Det er et betydelig mer komplekst samfunn, hvor mange ulike aspekter av menneskelige behov, styrker og svakheter må håndteres. Det er ikke enkelt, det vet vi alle. Men kanskje det kan være til hjelp å ta en titt på vårt ideologiske barometer en gang i blant.

For å konkludere:

Hvis vi levde i en verden hvor alle aspekter ved livene våre ble drevet som en bedrift, ville driften av kommunen som en bedrift vært et faktum. Men kampen om å nå dit må dens forkjempere først kjempe (og vinne). Så lenge en slik verden ennå ikke er tilfelle, la oss ikke overse ordet «hvis».

Agnes Nedregård

På vegne av kunstnergruppen Alt Går Bra.

 

Denne artikkelen har vært publisert som debattinnlegg i avisa Innherred.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. INK says:

    Takk for en utrolig velskrevet, tankevekkende - og morsom! - artikkel!

  2. AnneBrit says:

    En trenger ikke å filosofere over det en gang. Det er bare å se forbi økonomikkens forkvaklede modeller og regne ut ting sjøl. Eller finne en ny modell.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere