Strid om utenrikspolitikk i den russiske eliten

1
Det er strid om utenrikspolitikken i Kreml. Foto: Shutterstock.
Bjørn Nistad

Av Bjørn Ditlef Nistad.

Det pågår for tiden en strid i den russiske eliten om utenrikspolitikk, nærmere bestemt hvilket forhold Russland bør ha til Vesten. Striden ble ifølge et oppslag i Pravda innledet med at leder for Regnskapskammeret (Riksrevisjonen) og tidligere finansminister Aleksej Kudrin på et møte i Foreningen av industriledere og entreprenører for et par dager siden uttalte følgende: ”Vi må ha klart for oss at dersom sanksjonene blir utvidet, så vil målene presidenten har satt i praksis bli uoppnåelige i forhold til flere kriterier, heriblant teknologisk og sosial utvikling.”

”Derfor,” fortsatte Kudrin, ”må Russlands utenrikspolitikk i dag være underordnet hensynet til å redusere spenningen i forhold til andre land, og i det minste sørge for at sanksjonsregimet holdes på sitt nåværende nivå eller reduseres, og ikke økes. I dag ville jeg måle effektiviteten av vår utenrikspolitikk ut fra denne indikatoren.”

Russland står ikke overfor den type utenrikspolitiske eller militære utfordringer at det rettferdiggjør en økning av spenningen i forhold til omverdenen, var konklusjonen på Kudrins foredrag.

Dette er oppfatninger langt fra alle i den russiske ledelsen deler. I et intervju, som ble publisert samme dag som Kudrin opptrådte på møtet med næringslivslederne, uttalte viseutenriksminister Sergej Rjabkov således: ”Vi anser ikke at Vesten, vidt forstått, er vår venn. Tvert imot betrakter vi Vesten som en motstander som forsøker å undergrave Russlands posisjon og muligheter for en normal utvikling.”

Og Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov erklærte at press, økonomiske sanksjoner og ulovlige straffetiltak i likhet med terrorisme selvfølgelig utgjorde en utfordring i forhold til planene for landets utvikling, men at myndighetene med hell hadde lyktes i å håndtere disse utfordringene.

Politologen Andrej Suzdaltsev, en ledende russisk ekspert på utenrikspolitikk og internasjonal økonomi, karakteriserte denne striden som en klassisk og normal konflikt mellom en diplomatisk-militær blokk og en økonomisk blokk.

Samtidig kom det klart frem at han hadde mest sympati for den diplomatisk-militære blokken. Det konfliktfylte forholdet til Vesten var ikke noe Russland hadde valgt, men noe landet var blitt tvunget inn i. Vestens mål er ifølge Suzdaltsev å redusere Russland til en råvareleverandør. En aktiv russisk utenrikspolitikk er derfor nødvendig for å hevde russiske økonomiske interesser.

Kina klarte å utnytte den kalde krigen og Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen til å gjøre seg til en økonomisk supermakt. Men Vesten vil ikke gi Russland en slik mulighet, understreker Suzdaltsev.

Den utenrikspolitiske striden vi i dag er vitne til i den russiske eliten, som knytter an til tidligere russiske debatter om forholdet til omverdenen, er interessant.

Opp gjennom sin historie har Russland skiftet mellom å føre en aktiv utenrikspolitikk og å isolere seg fra omverdenen for å kunne løse sine egne problemer. Etter nederlaget i Krimkrigen i 1856 valgte den russiske ledelsen å føre en forsiktig utenrikspolitikk samtidig som den gjennomførte en rekke liberaliserende og moderniserende reformer, ikke minst opphevelsen av livegenskapet i 1861. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det strid i den russiske ledelsen mellom tilhengerne av en aktiv, ekspansjonistisk utenrikspolitikk og tilhengerne av økonomiske reformer og modernisering, en strid som toppet seg i et berømt memorandum den konservative politikeren Pjotr Durnovo skrev til tsar Nikolaj II i februar 1914, noen måneder før utbruddet av første verdenskrig, der han advarte mot å la seg trekke inn i en europeisk storkrig.

Denne vekslingen mellom en aktiv utenrikspolitikk og isolasjon og konsentrasjon om indre problemer fortsatte i sovjetepoken. På 1920-tallet var sovjetledelsen splittet mellom tilhengerne av en aktiv utenrikspolitikk og forsøk på å ”eksportere” revolusjonen til andre land og tilhengerne av indre reformer, sosialisme i ett land og en forsiktig utenrikspolitikk. Etter Stalins død i 1953 tok sjefen for sikkerhetspolitiet, Lavrentij Berija, som mange regnet med at ville bli ny stats- og partileder, til orde for å avvikle det kommunistiske Øst-Tyskland og tillate et samlet, nøytralt Tyskland for å redusere konflikten med de kapitalistiske statene. I 1989–91 var Mikhail Gorbatsjov villig til å oppgi både Østblokken og Sovjetunionen for å få økonomisk hjelp fra Vesten.

Fra et politologisk og økonomisk perspektiv er spørsmålet om hvordan et land bør forholde seg til økonomiske sanksjoner interessant. Er det rette å føre en mindre selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk, slik Kudrin hevder? Eller bør man tvert imot føre en mer selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk for å vise at man ikke lar seg skremme?

Et viktig poeng i denne diskusjonen ut fra et russisk ståsted må være at Vestens sanksjoner mot Russland strekker seg lenger tilbake enn til krisen i Ukraina og Krims gjenforening med Russland i 2014. I 1974 innførte USA økonomiske sanksjoner mot Sovjetunionen for å tvinge sovjetmyndighetene til å tillate jødisk utvandring. Til tross for at enhver russisk borger i dag fritt kan forlate hjemlandet, er Russland fremdeles underlagt disse sanksjonene – de ble blant annet fornyet i 2012 med henvisning til at advokaten til en amerikansk forretningsmann og spekulant hadde dødd i et russisk fengsel. Siden 1970-tallet har amerikanske myndigheter forsøkt å forhindre byggingen av sovjetiske/russiske olje- og gassrørledninger til Europa. Før 2014 var det en masse bråk om angivelig dårlig behandling av homofile i Russland og krav om innføring av sanksjoner.

Man kan også spørre om den russiske ledelsen har hatt noe valgt i forhold til hvilken utenrikspolitikk den har kunnet føre. Når det gjelder Ukraina og Krim, er det vanskelig å se hvordan Russland kunne ha opptrådt på en mindre konfronterende og selvhevdende måte etter det vestligstøttede statskuppet i 2014. Ingen russisk ledelse kunne rolig sitte og se på opprettelsen av et antirussisk regime i Ukraina, forvandlingen av befolkningen i Øst-Ukraina til annenrangs borgere og Krims forvandling til en amerikansk marinebase. I så fall kunne det ha blitt revolusjon i Russland. Spørsmålet er heller om den russiske ledelsen har utvist nok handlekraft i forhold til situasjonen i Ukraina, for eksempel om den våren 2014 burde ha tatt over hele Øst-Ukraina.

Moskva kunne ha latt en allianse av USA og andre vestlige land, reaksjonære araberstater, Tyrkia og islamistiske terrorister styrte Assad-regimet og innføre et sunnimuslimsk skrekkregime i Syria. Dette ville imidlertid ikke bare ha vært å ofre en alliert i Midtøsten og en marinebase ved Middelhavet, men ville sannsynligvis ha resultert i mer islamisme og terrorisme i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene og Russland selv. Det kunne også ha oppmuntret til opprør og ”fargerevolusjoner” i Russlands nærområder. Og en ofring av Assad-regimet ville uansett neppe ha hatt noen innvirkning på det vestlige sanksjonsregimet som er knyttet til Ukraina og Krim.

Kunne Russland ha fulgt Kinas eksempel, altså ført en forsiktig utenrikspolitikk kombinert med oppbyggingen av en moderne, konkurransedyktig økonomi? At de kinesiske lederne har ført en klok politikk som gjør at Kina i dag har blitt en økonomisk gigant som truer USAs dominerende posisjon i verdensøkonomien, er det liten tvil om. To forhold skiller imidlertid Russlands situasjon fra Kinas.

For det første har Suzdaltsev rett i at Kina uforstyrret kunne bygge seg opp i ly av Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen under den kalde krigen, mens Vesten, som tilsynelatende oppfatter Russland som sin viktigste motstander, ikke under noen omstendigheter vil tillate at Russland utvikler sitt økonomiske potensial.

For det andre kontrollerer Kina hele det territoriet som med rimelighet kan sies å utgjøre Kina, og som de fleste kinesere oppfatter som Kina, med Taiwan, som den kinesiske ledelsen og vanlige kinesere insisterer på at er en del av Kina, som eneste unntak. Russland, derimot, måtte som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 avstå store områder som historisk sett utvilsomt er russiske, og der befolkningen betrakter seg som russere, til Ukraina, Kasakhstan og andre nyopprettede stater. Krav om garantier for at etniske russere og russiskspråklige ville bli godt behandlet, og i ytterste tilfelle også om grenserevisjoner, måtte derfor oppstå – og komme i konflikt med en fremvoksende nasjonalisme i de tidligere sovjetrepublikkene.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs tanker om hvilken utenrikspolitikk Russland bør føre, her.

Les om Putins tanker om hvordan Russland bør moderniseres, her.

 

Denn artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Ditlef Nistad.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no

Historisk kommentararkiv

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.