Fra Abby Martins intervjuer med opposisjonen i Venezuela.
Av Lars Birkelund.
Fuck off, sa «journalisten», Eskil Engdal i Dagens Næringsliv. Deretter blokkerte han meg. Hvorfor? Fordi jeg kommenterte på en artikkel han er stolt av og som han håper å vinne en journalistpris for.
Slik lød kommentaren min: «Norske journalister har fullstendig misforstått konseptet kritisk journalistikk, da de tror det er ensbetydende med å kritisere andre lands myndigheter, ikke norske myndigheter. Det lengste de går når det gjelder å kritisere norske myndigheter er tilfeller som Giskes tafsing og Sandbergs telefonbruk. Da kan de holde på i uker og måneder. Men norske politikeres krigsforbrytelser mot Libya og Syria tier de om. Det samme med norske myndigheters destruktive politikk overfor Venezuela».
Jeg skrev dette på basis av den første av to reportasjer Engdal har laget om Venezuela de siste ukene. Den var svært ensidig og jeg spurte til å begynne med hvorfor Engdal utelot den antagelig viktigste årsaken til Venezuelas problemer, nemlig USA/EUs sabotasje og sanksjoner mot landet de siste 20 åra, nærmere beskrevet her: «Det er mange måter å juge på.»
Engdal svarte at sanksjonene ikke har noen betydning, men uten forsøk på å dokumentere eller sannsynliggjøre det. Tror Engdal virkelig at USA/EU bedriver sanksjoner, sabotasje og mediekrig mot Venezula for at det ikke skal virke? Deretter beskyldte han meg for ikke å baller (fordi jeg sjøl ikke har vært i Venezuela). Jeg viste så til en kvinne som har like store baller som Engdal, Abby Martin, som har laget flere reportasjer fra Venezuela, men som har snakka med begge parter i konflikten og derfor er langt mer nyansert enn Engdal:
Samtalen oss i mellom, på Facebook, pågikk en liten stund til. Deretter kom jeg med den påstanden som førte til at han blokkerte meg.
Altså: «journalistene» tvinger på oss sine «fakta» og synspunkter, ofte de reineste eventyr, som gamle westernfilmer: svart/hvitt-historier med helter og skurker, der Norge/Vesten alltid er på den gode siden. Skurkene er sånne som Putin, Assad, Gaddafi og Maduro, mens motstanderne deres i hhv Russland, Syria, Libya og Venezuela er heltemodige forkjempere for demokrati, kvinnefrigjøring og alt som godt er. Svart/hvitt. Indianere og cowboyer.
«Journalistene» tror at den høya lønna deres er bevis på at de er gode og dyktige. Enere. For de skjønner ikke at de har fått ansettelse fordi de sprer de «sannhetene» som eierne deres liker og at det er derfor eierne betaler dem så godt. Og når du stiller spørsmål ved «sannhetene» deres og de ikke klarer å svare på dem trekker de seg tilbake til ekkokammeret sitt og slikker sine sår. Men det skulle ikke forundre meg om Eskil Engdal vinner journalistprisen, da propaganda mot Venezuela er veldig populært for tida.
Episoden med Engdal ligner forøvrig på en del andre situasjoner der «journalistene» har stengt seg inne i ekkokamrene sine for å slippe å bli ydmyket av lesere som er smartere og mer kunnskapsrike og som ikke minst er frie til å si hva de vil. Som da jeg kommenterte på noe negativt Frank Rossavik, Aftenposten, skrev om Russland for noen måneder siden. Jeg kommenterte omtrent slik, etter hukommelsen: OK, men USA/NATO-landene er jo mer krigerske og aggresive enn Russland.
Det er som kjent lett å argumentere for det synet. Men Rossavik ville ikke ha noen argumentasjon, så han svarte: NEI, DET ER DE IKKE. Deretter blokkerte han meg.
oss 100 kroner!
