Er det fare for trefninger mellom USA og Russland i Syria?

0
Russiske missilbatterier står klare til å skyte ned innkommende vestlige missiler. Kan det føre til opptrapping?

Det drives et veggspill mellom jihadistene i Idlib og de vestlige allierte med USA i spissen. USA, Frankrike og Storbritannia – og kanskje også Tyskland – har sagt at de vil angripe Syria «i tilfelle et kjemisk angrep på Idlib». Dette er naturligvis en åpen invitasjon til jihadistene om å lage enda en kjemisk provokasjon, slik de har gjort flere ganger før. Etterretningsrapporter går ut på at al-Nusra og White Helmets allerede har utstyret på plass, under rettleiing av britiske rådgivere.

Les: US State Senator Returns From Syria Claiming UK Is Planning Chemical Attack

Det er altså en overhengende fare for at nytt rakett- og flyangrep på Syria. Tidligere har Russland latt slike angrep passere, så lenge de har vært begrenset og ikke har truet noen viktige syriske eller russiske installasjoner. Men denne gangen har Russland demonstrert at landet har militære styrker og relevante våpen på plass til å svare på et angrep. Russland er dessuten fast bestemt på, sammen med Iran og Syria, å frigjøre Idlib og renske ut terroristbasene der.

Så hva kan skje? Vil Russlands styrker skyte ned fly fra USA eller de allierte? De har våpen som kan gjøre det, både S-300 og S-400 missilbatterier er på plass. Men er det noe både Washington og Moskva vil unngå, så er det en direkte trefning med hverandre. Noe slikt vil uunngåelig føre til en opptrapping som ingen av partene vil ha kontroll over.

USA har størst ildkraft og flest styrker

Sjøl om Russland har en betydelig styrke i sin flåte på minst 25 skip utenfor Syrias kyster, er USAs styrker i regionen langt overlegne i ildkraft og antall. Sjøl om Russland har demonstrert at både militærbasen på Krim og marinens skip i Kaspihavet er i stand til å delta i krigen for å forsvare Syria, vet den militære ledelsen i Moskva at de for nesten enhver pris må unngå en direkte konfrontasjon med USA.

De militære lederne i USA rår over verdens største dommedagsmaskin, men de vet også at USA ikke har vunnet en krig på aldri så lenge, og at de har tapt kriger mot motstandere som ligger milevis unna Russlands kapasitet.

Assymetrisk krig

Alt dette peker i retning av at et eventuelt angrep vil bli begrenset. Heller ikke denne gangen kan Vesten risikere å angripe de viktigste målene i Syria. Og Russland kan føre en assymetrisk krig der man ikke rammer fly, men missiler. De luftforsvarsenhetene Russland har utplassert i Syria har ikke vært satt på prøve ennå. Forrige gang klarte Syria å skyte ned et stort antall missiler med langt mindre avanserte våpen. Antakelig kan Russland stenge luftrommet for missiler. Russerne har også vist at de har elektroniske våpen som kan ødelegge kommunikasjonen både for droner, missiler og fly.

USA er tydeligvis svært opptatt av å redde sine terrorister i Idlib. Men de er ikke villige til å sette inn noe angrep som vil kunne sørge for det. Derimot kan de kanskje skape så mye problemer at de viktigste terroristkommandantene og deres utenlandske rådgivere kommer unna.

Enda en gang balanserer verden på randen av en storkrig, men mye skal gå galt hvis det virkelig skulle gå slik.

Forrige artikkel– Det spelar ingen roll vilken regering vi får
Neste artikkelNederland avslutter støtten til jihadistene i Syria fordi «Assad er nær ved å seire»
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).