oss 100 kroner!
Fredag 10. august 2018 kan bli en svart fredag for Ryanair. Europas største flyselskap (målt i antall passasjerer) er truet av den største streiken i sin 34-årige historie, midt i ferien. Det kan bli pilotstreik i seks land, og kabinpersonalet og flygelederne er urolige. Streiken lover også å bli historisk fordi et skruppelsløst konsern presses av en samordnet aksjon fra organiserte lønnstakere i hele Europa.
Denne artikkelen av Elmar Wigand ble opprinnelig publisert på NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
av Elmar Wigand
Den tidligere KPMG-konsulenten Michael O’Leary er skaperen av flyselskapet Ryanair. Han grunnla det i finansoasen Irland, etter alle kunstens regler i skatteunndragelse og sosial dumping. Ryanair eier en flåte på over 450 fly, som flyr til 87 steder i Europa. Selskapet er en mester i å utnytte subsidier, smutthull og utilstrekkelig regulering i de enkelte land. Det vet hvordan man skal utforme listige kontrakts-modeller som spiller arbeidere på forskjellige steder ut mot hverandre. Inntrykket av en europeisk union hvor lønnstakere nærmest kives med hverandre om kutt for å få arbeidsplasser og lokalisering, er skapt av selskaper som Ryanair. Det er flott at det endelig har dukket opp en konstruktiv motstand.
Piloter fra Irland, Belgia, Sverige og Nederland ønsker å legge ned arbeidet. Den tyske fagforeningen Cockpit vil neste onsdag informere om det blir streik. På et senere stadium vil den britiske fagforeningen Airline Pilots Association (BALPA) kanskje slutte seg til streiken, den forbereder nå en avstemning etter utilfredsstillende lønnsforhandlinger. På flyplassen Stanstead i London ligger Ryanairs viktigste logistikksenter. En fjerdedel av alle Ryanair-reiser går til eller fra Storbritannia.
Det er uklart om Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen (ITF), en paraplyorganisasjon av arbeidstakerorganisasjoner i transportsektoren, vil oppfordre kabinansatte til ny streik. To streikedager den 25. og 26. juli, av kabinansatte fra Portugal, Spania, Italia og Belgia, gjorde at 600 fly ble satt på bakken.
Tidspunktet virker ekstremt gunstig. Det europeiske flytrafikknettet er i ferd med å kollapse, selv uten streik. Den grenseløse veksten i antall passasjerer skjer samtidig som profitt-drevne sparetiltak, organisatorisk kaos på grunn av en uoversiktlig krattskog av eksterne underleverandører («optimalisert verdikjede», som konsulentene i McKinsey kaller det) og en katastrofal bemanningssituasjon av sikkerhetspersonell, flygeledere, piloter og planleggere (dispatchers). En slik vaklende situasjon fører lett til at små støt kan skape et sammenbrudd.
En kvinnelig passasjer som gikk forbi uoppmerksomme sikkerhetsvakter for ikke komme for sent til sitt fly den 28. juli (som ikke ble lagt merke til før en time senere!) lammet hele Terminal 2 på flyplassen i Munchen: 330 fly, en tredjedel av avgangene, ble paralysert. Ryanair måtte avlyse flere tusen avganger i 2017, fordi 260 av de 4200 pilotene og andrepilotene hadde sagt opp og flere piloter tok utestående ferie. Hamburg ble paralysert av strømbrudd og manglende nødforsyning den 3. juni. Nesten 200 avganger ble avlyst. Den 29. april skjedde det samme på Schiphol i Amsterdam. (Merkelig nok skjedde begge strømbruddene på en søndag.)
I tillegg går franske flygelederne ut i streik, og kan få følge av sine spanske kolleger. I Frankrike, landet som flest europeiske flyruter må krysse, førte en fem-dagers streik i 2017 til et rekordtap på nesten 4000 flyavganger. Spesielt i kontrollsentralen i Marseille er flygelederne for tiden meget opprørt over Macron-regjeringens liberaliseringsplaner. Også i Spania syder det på grunn av privatisering og mangel på personale, for eksempel i kontrollsentralen i Barcelona. Michael O’Leary skaper heller ikke her venner: han forlanger europeisk liberalisering for å presse de nasjonale flygelederne enda hardere og ødelegge streike-kjernene.
Den transnasjonale streikebevegelsen har allerede sikret seg en seier: Ryanair-sjefen, som ofte er flåkjeftet, sa i september 2017 at han heller ville se helvete fryse til is og hugge av seg begge armene før Ryanair forhandlet med fagforeninger. Nå signerer selskapet allerede avtaler og intensjonsavtaler om kollektivforhandlinger med foretrukne mainstream-fagforeninger, og det har i det minste pro forma snakket med vanskeligere foreninger (Independent Flight Attendant Organization). Det har til og med med snakket med streikende pilot-fagforeninger. Det hele virker imidlertid som en forhalingstaktikk.
Hvis man ser nærmere etter, handler det om to streikebevegelser som skjer parallelt.
Den 18. mars 2018 grunnla europeiske pilotforeninger en europeisk, transnasjonal Ryanair Transnational Pilot Group (RTPG) i Luxemburg. Foreningens europeiske tariffkommisjon forhandler med Ryanair-ledelsen i Dublin om felles regler for alle europeiske piloter, mens Ryanair i henhold til prinsippet om splitt og hersk, bare vil ha diskusjoner på nasjonalt nivå.
På det nasjonale nivået leter selskapet seg først ut den mest ufarlige samtalepartneren, for å få dem bryte ut av en mulig felles streikefront. Dermed kan de fortsette spillet med å finne smutthull i skatt- og arbeidsretten i ulike nasjonalstater. Selskapets partnere er for tiden fagforeningene tyske Verdi, britiske Unite og østerrikske GPA, som forhandler med Ryanair-datterselskapet Lauda Air. Trusselen er Polen. Etter at irske piloter begynte en rekke endagersstreiker den 12. juli, kunngjorde Ryanair som gjengjeldelse at de ville flytte minst seks fly, 100 piloter og 200 kabinansatte til Polen – det er 20% av den irske arbeidsstyrken. Ryanair brukte en lignende trussel mot tyske piloter, for senere å benekte å ha sagt det.
Den 10. juli 2018 publiserte RTPG et felles krav til ledelsen. Det dreier seg ikke så mye om prosentøkninger, men snarere om anerkjennelse av en kollektivavtale og generelle kollektive avtaler over hele Europa. Alle piloter som ønsker det, må få faste avtaler med Ryanair, i stedet for å bli ansatt gjennom vikarbyråer eller pseudo-selvstendige kontraktører. Piloter skal motta kontrakter i henhold til nasjonal arbeidslovgivning på deres bosted, i stedet for irske arbeidsavtaler. Den noen ganger svært lange transporttiden mellom individuelle avgangs- og ankomststeder bør reguleres rettferdig (så langt er de ubetalte.) Og så videre.
Den 4 juli organiserer ITF, under slagordet «Cabin Crew United», en konferanse i Dublin, for kabinansatte i Ryanair fra Europa og Nord-Afrika. De kabinansatte har 34 krav, inkludert f.eks. «regulert og planlagt arbeidstid» eller «ikke å bli tvunget til å opprette en irsk bankkonto». Hovedkravet er «en rettferdig lønn som er tilstrekkelig til å leve av». Videre dreier det seg om erstatning for usammenhengende arbeidstimer, gratis mat og vann under reiser, gratis læremateriell og uniformer. Kabinbesetningen krever også ansiennitetstillegg. En flyvertinne forklarte at hun hadde jobbet for Ryanair i fem år og aldri fått en eneste lønnsøkning. Videre, ville hun ikke motta sykepenger og ble overført fra hennes bosted til andre land på kort varsel. Uregulert arbeidstid gjør hennes månedlige inntekt usikker. Den varierer fra 700 til 1300 euro netto.
Man få bare håpe at denne streikebevegelsen vil lykkes. Et solidarisk samarbeid mellom lønnstakere i ulike land ville være en måte å stoppe de som nyter godt av EU-smutthull – når regulatorer, regjeringer, påtalemyndigheter og domstoler i stor grad ikke greier det, eller selv gjør felles sak med selskapene. Det ville være ønskelig at enda flere Amazon, Deliveroo, Flixbus, DHL og mange andre Bad Companies vil bli behandlet likedan. De spiller arbeidstakere fra forskjellige nasjonaliteter ut mot hverandre og er stadig på jakt etter – eller skaper selv – smutthull i arbeidsrett og skattereglene.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Elmar Wigand er pressetalsmann for aktion/arbeitsunrecht. Han forsker på prosjektet «Precarious Pilots», om arbeidsforhold og arbeidskonflikter i cockpiten.
