oss 100 kroner!
Av Philip Giraldi.
Det har vært en god del rapportering i amerikanske massemedier om det forverrede forholdet mellom Washington og Ankara og hva det kan bety. Man har ikke sett en slik strid mellom NATO-medlemmer siden Frankrike forlot alliansen i 1966. Observatører bemerker at fiendtligheten fra begge sider tyder på at verre ting er i vente. Ingen av partene ser ut til å ønske å moderere sin nåværende posisjon, mens diplomatiske samtaler har vært halvhjertede og ikke ment å føre til suksess.
Denne artikkelen av Philip Geraldi er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen. Giraldi er tidligere offiser i CIA og militær etterretning, der han jobbet med anti-terror.
Den umiddelbare årsaken til sammenbruddet var tilsynelatende president Donald Trumps krav om at en amerikansk protestantisk prest som har bodd i Tyrkia i tjuefem år, skal løslates fra fengsel. Andrew Brunson ble arrestert for 21 måneder siden og siktet med å være en tilhenger av den påståtte konspirasjonen bak militærkuppet i 2016, som forsøkte å drepe eller erstatte president Recep Tayyip Erdogan.
Erdogan har hevdet at kuppet ble ledet av hans tidligere politiske medarbeider Fetullah Gulen, som bor i eksil i USA, men har framlagt få troverdige bevis for å underbygge denne påstanden. I etterkant av kuppforsøket har Erdogan gitt seg selv ekstraordinære spesialfullmakter for å opprettholde den offentlige orden. Tyrkia har arrestert 160.000 mennesker, inkludert 20 amerikanere. Over 170.000 offentlige tjenestemenn, lærere og militærpersonell har mistet jobbene sine. Domstolene hindres i arbeidet sitt. Høytstående offiserer erstattes av folk lojale til Erdogan.
Gulen er en religiøs leder som hevder å fremme en moderat type islam som er kompatibel med vestlige verdier. Hans maktgrunnlag er et stort antall privatskoler som underviser etter hans læreplan, med særlig vekt på matte og vitenskap. Mange av de ferdigutdannede blir deretter en del av en løs sammenslutning som noen ganger har blitt beskrevet som en kult. Gulen eier også en rekke medier, som alle nå er stengt av Erdogan som en del av hans knebling av pressen. Tyrkia fengsler i dag flere journalister enn noe annet land.
Det er allment antatt at Erdogan har tilbudt å løslate Brunson i bytte for Gulen, men president Donald Trump har i stedet kun tilbudt en fengslet tyrkisk bankmann. Samtidig øker han presset, i troen på at det vil tvinge Tyrkia til å gi etter. Washington begynte den økonomiske striden med å innføre sanksjoner på to medlemmer av Erdogans regjering: Innenriksminister Suleyman Soylu og justisminister Abdulhamit Gul. Også Ankara har nå fått føle vreden fra en av Trumps twittermeldinger, og det har blitt innført straffetoll på et bredt spekter av tyrkiske produkter, inkludert stål og aluminium.
Troen på at økonomisk press vil tvinge tyrkerne til å gi etter, kan være en feilbedømning. Forsøket viser at den amerikanske administrasjonen ikke inkluderer noen som vet at USA har vært upopulær i Tyrkia siden Gulfkrigen. Truslene fra Washington kan faktisk samle skeptiske og normalt vestvennlige tyrkere rundt Erdogan, men amerikanske sanksjoner har allerede rammet den tyrkiske økonomien hardt. Liraen har mistet 40% av verdien i år og fortsetter å synke raskt. Utenlandske investorer, som var motoren bak mye av Tyrkias økonomiske vekst, har flyktet fra markedet, noe som tyder på at et kollaps i lånemarkedet kan være på vei. De europeiske bankene som eier tyrkisk gjeld, frykter et mulig mislighold.
Det vi ser, er et NATO-medlem som kjører et annet NATO-medlemlands økonomi i senk på grunn av politisk uenighet. Erdogan har svart på sin autokratiske måte, med å fordømme «rentenivået» og kreve en «økonomisk krig» mot USA. Han fortalte sine tilhengere at de burde kjøpe lira for alle sine verdisaker, gull og utenlandsk valuta, en sikker oppskrift på katastrofe. Hvis de gjør det, vil de trolig miste alt.
Det er også andre omstridte problemstillinger som stygt skader det bilaterale forholdet. Landene er uenige om hva de skal gjøre med Syria, hvor tyrkerne har en legitim interesse på grunn av potensiell kurdisk terrorisme og ønsker en buffersone. Ankara er interessert i å kjøpe russisk luftforsvars-missiler, som har fått USA til å suspendere salget av det nye F-35-jagerflyet. Tyrkerne har også antydet at de ikke har noen interesse i å håndheve sanksjonene mot Iran som ble innført på nytt i forrige uke, og vil fortsette å kjøpe iransk olje etter den 4. november, til tross for det amerikanske forbudet mot slik handel. Trump-administrasjonen har kommet med advarsler om at de vil straffe ethvert land som nekter å overholde sanksjonene. Slik ble scenen klar for en omfattende konfrontasjon mellom Washington og Ankara, som involverer den tyrkiske sentralbanken.
Hvis man ser på amerikanske interesser, har Tyrkia, med den nest største hæren i NATO, strategisk verdi fordi det er et muslimsk land. Dermed er det en motvekt mot argumenter om at alliansen er en slags kristen klubb som arbeider for å undertrykke islam i Midtøsten. Og Tyrkia er også viktig på grunn av sin geografiske beliggenhet, nær krigsskueplasser hvor det amerikanske militæret for tiden er opptatt. Hvis USA følger Trumps ønske om å redusere deltagelsen i regionen, vil Tyrkia bli mindre verdifullt, men for øyeblikket er tilgangen til flybasen Incirlik, nær Adana og den syriske grensen, avgjørende.
Faktisk har Incirlik blitt et stridens eple i krangelen med Washington. I fjor innledet en gruppe advokater med politiske forbindelser til Erdogan, en rettssak mot amerikanske offiserer i Incirlik. Anklagene består av angivelige forbindelser til «terrorister» knyttet til Gulen. Foreningen for sosial rettferdighet og bistand har forlangt en midlertidig stans i alle operasjonene på basen, for å kunne lete etter bevis. Advokatene ber om at syv navngitte amerikanske oberster og oberstløytnanter skal arresteres. General Joseph Votel, lederen av USAs hovedkvarter for Midtøsten, US Central Command basert i Tyskland, er også nevnt. Hvis advokatene lykkes i retten, vil det bety en omfattende konflikt, der Washington vil hevde at offiserene har immunitet under status of forces-avtaler, mens Tyrkia uten tvil vil insistere på at amerikanerne er kriminelle og ikke har noen beskyttelse.
Et annet hint fra Erdogan er enda mer skremmende når det gjelder demonene det kan slippe løs. Abdurrahman Dilipak, en islamistisk spaltist i den regjeringsvennlige avisen Yeni Atik, har antydet at det kan skje et lignende terrorangrep i USA som 9/11. Dilipak antydet at hvis Trump ikke gjør noe for å redusere spenningen «… vil noen lære ham å gjøre det. Man må innse at hvis interne spenninger med USA fortsetter slik, er en 11. september ikke er en usannsynlig mulighet.» Dilipak varslet også at de formodede gulenistiske «amerikanske kollaboratørene» i Tyrkia ville bli alvorlig straffet hvis de våget å gå ut i gatene for å protestere til støtte for Washington.
Hvis den siste utviklingen i Tyrkia forverres ytterligere, kan det godt være et tegn på at Donald Trumps instinkt om å løsrive seg fra Midtøsten var den riktige beslutningen. På den annen side, kan en forverring også betraktes som en avvisning av taktikken som blir brukt, dvs. tunge sanksjoner og straffetoller for å tvinge regjeringer som ikke er villige til å adlyde Washingtons ledelse. Uansett er det tyrkisk-amerikanske forholdet i vanskeligheter og i stadig større grad en ulempe for begge sider. Det er enda et pekepinn på at NATO-alliansen, skapt i 1949 mot Sovjetunionen, i dag stort sett er irrelevant.
Creative Commons / American Herald Tribune. Philip M. Giraldi er tidligere offiser i CIA og militær etterretning, der han jobbet med anti-terror. Han tjenestegjorde nitten år i utlandet, i Tyrkia, Italia, Tyskland og Spania. Han var sjef for CIA-basen under OL i Barcelona i 1992 og var en av de første amerikanerne som dro inn i Afghanistan i desember 2001. Han er administrerende direktør for Council for the National Interest.
Les også:
