Hvorfor har Marokko forbudt burka?

0
Kvinner i Rabat, Marokko. EPA/STR

I 2017 vedtok myndighetene i Marokko et forbud mot markedsføring, produksjon og salg av burka. Dette har altså skjedd i et land der 99 prosent av befolkninga er muslimer. Hvorfor?

Innenriksdepartementet i Marokko forklarte forbudet ved å vise til at det heldekkende plagget kunne hjelpe terrorister og kriminelle til å skjule sin identitet. Det kan være en liten del av forklaringa, men den virkelige grunnen til forbudet er at Marokko frykter innflytelsen fra salafistisk islam av den typen som IS og Saudi-Arabia står for.

Tradisjonelt bærer mange marokkanske kvinner djellaba, et langt klesplagg med hette som dekker hele kroppen. Foran ansiktet bærer de ofte et slør som kalles litham, og som dekker det meste av ansiktet unntatt øynene. Under frigjøringskampen på 1940-tallet ble djellaba et symbol på uavhengighet og en måte å skjule seg på. De som bruker djellaba i dag bruker sjelden litham.

Men med politisk islam er det kommet et nytt element inn i samfunnet gjennom spredninga av salafisme fra Saudi-Arabia. For dem er hijab, niqab og burka politiske markører. De bruker dem for å fremme en wahhabittisk praksis, og deres langsiktige mål er å skape en islamsk stat i Marokko, en religiøst diktatur. Det er dem burkaforbudet er ment å ramme. Og planen er nok også å forby niqab.

Det er grunn til å merke seg at forbudet ikke har møtt stor motstand eller store protester. Den salafistiske ekstremistene publiserte en video på Facebook der han kalte lovgiverne for «vantro, frafalne og overløpere som fører krig mot Gud». Den salafistiske gruppa Annahda wa Al Fadila har protestert, men har ikke fått noen særlig oppslutning.

Progressive kvinneorganisasjoner støtter forbudet og ser på burka som et kvinneundertrykkende plagg. Andre ser på det som en nykolonial import fra Gulfstatene.

For Marokko er forbudet mot burka en del av en kamp mot islamistisk ekstremisme og for et relativt sekulært samfunn.

Gatebilde fra Marrakesh 2018. Kvinnen til høyre bærer en tradisjonell djellaba. Foto: Pål Steigan.

 

Forrige artikkelEn kolonivaluta, servil og utnyttende
Neste artikkelSexy metall: Den manglende biten i Korea-puslespillet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).