oss 150 kroner!
Det som nå skjer ved Europas sørgrense må omtales med langt større alvor enn europeiske politikere våger. Dette handler ikke bare om migrasjon. Det handler om en stat som lar store menneskemengder, stort sett yngre menn, bevege seg mot europeisk territorium, og som vet nøyaktig hvilken politisk, økonomisk og sosial belastning dette påfører Europa.
Den staten heter Marokko.
Strømmen kommer fra marokkansk territorium. Menneskene samler seg på marokkansk jord, beveger seg gjennom områder kontrollert av marokkanske myndigheter og forsøker å ta seg over en europeisk yttergrense. Marokko har politi, militære styrker, etterretning og et omfattende sikkerhetsapparat. Landet er fullt i stand til å kontrollere egne borgere når myndighetene ønsker det.
Likevel skal Europa tro at marokkanske myndigheter plutselig er maktesløse når 10-tusenvis beveger seg mot grensen.
Det er ikke troverdig.
Marokko har tidligere vist at migrasjon kan brukes som politisk pressmiddel. Når forholdet til europeiske land blir anstrengt, kan grensekontrollen svekkes. Når Rabat ønsker økonomisk støtte, politiske innrømmelser eller diplomatisk støtte, øker presset. Når kravene blir møtt, kan kontrollen igjen strammes inn.
Dette er ikke samarbeid. Det ligner utpressing.
Marokkanske myndigheter har forstått Europas svakeste punkt. De vet at Brussel reagerer med penger, fordelingsmekanismer, støttepakker og nye mottaksordninger. De vet at europeiske ledere ofte er mer redde for å bli beskyldt for manglende solidaritet enn for å miste kontrollen over egne grenser.
Migrantene blir dermed brikker i et kynisk geopolitisk spill.
Mange av menneskene som forsøker å komme seg til Europa, kan være fattige, arbeidsløse eller desperate. Nettopp derfor er Marokkos opptreden så alvorlig. Sårbare mennesker settes i fare fordi myndighetene lar dem brukes som pressmiddel. De risikerer å drukne, bli skadet eller utnyttet av menneskesmuglere, mens Rabat kan høste politiske og økonomiske gevinster.
Jeg har selv besøkt Marokko flere ganger. Under mine besøk har jeg tatt opp landets okkupasjon og kontroll over Vest-Sahara. Når jeg har konfrontert marokkanske representanter med at FN ikke har anerkjent Marokkos suverenitet over territoriet, har svaret vært at president Donald Trump har godtatt den marokkanske overtakelsen.
Det svaret avslører mye.
Donald Trump undertegnet 10. desember 2020 en amerikansk erklæring som anerkjente marokkansk suverenitet over hele Vest-Sahara. Dette var en ensidig amerikansk politisk beslutning. Den opphevet ikke saharawienes rett til selvbestemmelse, endret ikke territoriets folkerettslige status og gjorde ikke Marokkos kontroll til en FN-godkjent anneksjon.
Vest-Sahara står fortsatt på FNs liste over ikke-selvstyrte territorier. FN har gjennom flere tiår behandlet spørsmålet som en uavsluttet avkoloniseringssak og har ikke anerkjent lovligheten av Marokkos annektering av området.
En amerikansk president kan ikke alene dele ut andre folks land.
At Trump valgte å anerkjenne Marokkos krav, gjør ikke okkupasjonen mer legitim. Det viser derimot hvordan stormakter kan ofre et lite folks rettigheter i bytte mot strategiske avtaler. Anerkjennelsen kom som del av en avtale der Marokko normaliserte forbindelsene med Israel. Saharawiene ble i praksis brukt som betalingsmiddel i en geopolitisk handel.
Marokko fremstilles ofte som en moderat og stabil partner for Europa. Men dette bildet tåler dårlig nærmere undersøkelse. Marokko er en regional militærmakt som siden 1975 har kontrollert størstedelen av Vest-Sahara. Landet har bygd opp militære forsvarsverk, plassert styrker i området og hindret den folkeavstemningen om selvbestemmelse som var en sentral del av FNs fredsplan.
Marokko forlanger at verden skal respektere landets territorielle krav, samtidig som landet lar europeiske grenser settes under press.
Det er hykleri satt i system.
I Vest-Sahara bruker Marokko militærmakt, politi, overvåking og politisk kontroll for å opprettholde sitt herredømme. Når det gjelder å kontrollere mennesker på vei mot Europa, fremstiller landet derimot oppgaven som nærmest umulig.
Ingen bør lenger kjøpe denne forklaringen.
Et land som kan kontrollere et omstridt territorium, bygge en militær barriere gjennom ørkenen og overvåke politiske motstandere, kan også hindre tusenvis av mennesker i å bevege seg mot en internasjonal grense. Dersom det ikke skjer, er det enten fordi myndighetene ikke vil, eller fordi de ønsker å bruke situasjonen politisk.
Begge deler er uakseptabelt.
Brussel gjør samtidig problemet verre. I stedet for å møte statlig press med klare krav og konsekvenser, utvikler EU stadig flere systemer for registrering, mottak, behandling og fordeling av migranter. Når migrasjonspresset fordeles mellom europeiske land, blir kostnaden ved Marokkos opptreden sendt videre til europeiske skattebetalere.
Marokko beholder gevinstene. Europa overtar problemene.
Norge står heller ikke helt utenfor. Gjennom Schengen- og Dublin-samarbeidet påvirkes vi av utviklingen i EUs asyl- og migrasjonssystem. Norske myndigheter innretter seg etter europeiske regler, mens norske kommuner til slutt kan måtte håndtere deler av konsekvensene.
Europa må slutte å belønne denne politikken.
Økonomisk støtte, handelsfordeler og politiske privilegier til Marokko må knyttes til målbare krav. Marokko må stanse ulovlige utreiser fra eget territorium, ta tilbake egne borgere uten lovlig oppholdsgrunnlag og slutte å bruke migrasjon som politisk våpen.
Dersom landet nekter, må støtte og handelsfordeler fryses.
Marokko kan ikke opptre som Europas partner den ene dagen, okkupasjonsmakt i Vest-Sahara den neste og grensekrigens bakmann den tredje.
Det er på tide å si det rett ut: Marokko åpner porten, bruker mennesker som pressmiddel og viser til Donald Trump som forsvar for en okkupasjon FN aldri har godkjent.
Denne politikken må møtes med motstand, ikke med flere milliarder fra Brussel.
