oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 12. august på et toppmøte i Aktau i Kasakhstan inngikk Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan, som alle var representert ved sine statsoverhoder, en avtale om grenser og rettigheter i Kaspihavet. Forhandlingene om en slik avtale hadde da pågått siden 1996.
Avtalen gir partene et territorialfarvann på 15 nautiske mil, og en fiskerisone på ytterligere 10 nautiske mil der de får enerett til fiske og fangst (størfiske forbys). Resten av Kaspihavet skal partene på like fot ha adgang til og kunne utnytte. Rikdommer på havbunnen skal partene kunne utnytte ved å inngå tosidige avtaler.
Avtalen forbyr dessuten opprettelse av militærbaser tilhørende fremmede makter ved Kaspihavet. Og partene ble enige om å inngå en avtale om militært samarbeid.
I tilknytning til inngåelsen av avtalen ble partene enige om å opprette et eget økonomisk forum.
At forhandlingene om grenser og rettigheter i Kaspihavet har vært langvarige er naturlig. Havområdet er rikt på naturressurser. Ifølge Izvestijas oppslag om Kaspi-avtalen, ”Olje gass og kaviar”, utgjør de påviste forekomstene av olje og gass 12 milliarder tonn, og de antatte forekomstene ytterligere 50 milliarder tonn. Havbunnen antas dessuten å skjule forekomster av diverse verdifulle mineraler. Og størbestanden i Kaspihavet har gitt grunnlag for en lukrativ kaviarproduksjon.
Kaspihavet har dessuten stor strategisk betydning, ikke minst med tanke på bygging av olje- og gassrørledninger. Et av de største hindrene på vei mot en avtale har ifølge eksperter Izvestija har snakket med vært Iran. Iran har gjort krav på en større andel av Kaspihavet enn andre av statene i regionen har vært villig til å godta. Og i 2001 – da iranske krigsskip fordrev et aserbajdsjansk forskningsfartøy – holdt det på å komme til en væpnet konflikt mellom Iran og Aserbajdsjan. Konflikten med USA og gjenopptakelsen av de amerikanske sanksjonene skal imidlertid ha fått Teheran til å nedtone sine krav. For Iran er det særdeles viktig å holde USA unna Kaspi-regionen.
For Russland er den inngåtte avtalen en diplomatisk triumf. USA og andre fremmede makter får ikke opprette militærbaser ved Kaspihavet. Og russiske krigsskip får adgang til hele havområdet.
Det eneste minus for Russland er at avtalen tillater Turkmenistan og Aserbajdsjan å bygge en rørledning fra sine gassfelt til Europa. Men siden Turkmenistan i dag eksporterer all sin gass til Kina, og siden byggingen av en gassrørledning vil være forbundet med diverse problemer, er det lite sannsynlig at en slik rørledning vil bli bygget.
Helt siden begynnelsen av 1700-tallet har for øvrig Russland, Tyrkia og Persia (Iran) bedrevet et komplisert geopolitisk spill om kontroll over Kaspi-regionen. Det russiske engasjementet i området begynte da en russisk armé under kommando av Peter den store i 1722 besatte vestbredden av Kaspihavet for å hjelpe de kristne armenerne og georgierne som hadde gjort opprør mot perserne. Hovedlinjen Russlands politikk i de følgende 150 årene gikk ut på å styrke Persia som en motvekt til hovedfienden i sør, Tyrkia, og tyrkisk inntrengning i Kaukasus.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
