oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
USAs utenriksminister Mike Pompeo offentliggjorde på en pressekonferanse 16. august 2018 at han har opprettet det som kalles «Iran Action Group» for å «koordinere arbeidet med å endre Irans holdninger». For å lede denne gruppa har han utnevnt planleggingssjefen i US State Department, Brian Hook.
Analytikeren Sina Toossi i den Washington-baserte National Iranian American Council (NIAC) sier at ved å utnevne Hook til denne stillingen setter Pompeo “USA på krigsstien mot Iran”.
I en uttalelse på Twitter sier NIAC at dette tiltaket er et ekko av forberedelsene til Irak-krigen under George W. Bush.
The #Iran Action Group is yet another echo of the lead-up to the 2003 invasion of Iraq, when the George W. Bush administration launched the "Office of Special Plans" out of the Pentagon to cherry-pick intelligence and make the case for war. #NoWarWithIran https://t.co/s4DRVRfvzc
— NIAC (@NIACouncil) August 16, 2018
USA har ensidig trukket seg fra atomavtalen med Iran, en avtale som er forankret i FN og som både EU og Russland støtter. Hook har ikke vist seg som noen særlig vellykket leder på dette området, siden det var han som forsøkte å få EU med på USAs linje, men mislyktes.
USA har gjort omtrent alt feil
Dette tiltaket må tas alvorlig. Både Israel og krigshaukene i USA ønsker en krig mot Iran. Men hvis det virkelig er det USA ønsker, så har landets politiske og militære ledelse gjort omtrent alt som kan gjøres feil etter læreboka. Ved å kjøre harde sanksjoner samtidig mot Iran, Russland og Kina har USA sørget for at Iran er en tettere alliert med disse to kjernefysiske stormaktene enn noen gang tidligere. Saddam Hussein hadde ingen slik ryggdekning i 2003.
USA har tapt intervensjonskrigen mot Syria, og de basene som USA holder i det nordøstlige Syria er riktignok mer enn tilstrekkelige til å kontrollere denne regionen, men som plattform for et angrep på Iran duger de ikke i det hele tatt. Iran har mellomdistanseraketter som kan utslette dem, og det vet Pentagon meget godt. USA har to strategiske militærbaser som ville ha kunne spilt en rolle i en krig mot Iran, nemlig Incirlik-basen i Tyrkia og hovedbasen for Gulf-regionen, som ligger i Qatar. Men nå har USA for sikkerhets skyld også innledet en økonomisk krig mot Tyrkia som gjør at Tyrkia vil alliere seg østover og neppe vil godta at Incirlik brukes til angrep på Iran. Samtidig har USA så entydig støttet Saudi-Arabia i landets nærmest dødelige konflikt med Qatar. Og Qatar har svart på USAs økonomiske tiltak mot Tyrkia med å love Ankara investeringer på 15 milliarder dollar.
Israel ønsker alltid en krig mot Iran, men etter å ha tapt sin hemmelige krig mot Syria har Israel fått en slags allianse med Russland som ikke uten videre vil tillate at landet går til krig mot Iran. Russland har nå åtte militærposter ved demarkasjonslinja på Golanhøydene. Israel kan oppleve det som en beskyttelse, men det er samtidig et fengsel.
Vanligvis klarer USA å tvinge og presse sine europeiske allierte til å følge med på sine militære eventyr, men overfor Iran har USA klart å splitte seg fra sine allierte, og det er ikke mye som tyder på at Tyskland og Frankrike vil støtte en krig mot Iran. EU ønsker å investere i Iran og å handle med Iran.
Kort sagt har USA forut for et eventuelt angrep på Iran sørget for å miste sine venner og forene sine fiender. Militærteoretikere som Sun Zu og Carl von Clausewitz ville ha sagt at den politiske og militære ledelsen i USA har gjort omtrent alt feil som er mulig å gjøre feil hvis man tenker å gå til krig. USAs Iran-politikk gjenspeiler en hubris som er typisk for kontorene i Washington. Man er så forblindet av sin egen våpenteknologiske overlegenhet at man ikke skjønner at kriger ikke vinnes av våpen alene.
I motsetning til Irak er Iran en stormakt med sterke allierte
Og hvis man tenker å gå til krig mot Iran, så har man ikke lært noen ting av Irakkrigen. For riktignok klarte USA gjennom er forferdelig brutal angrepskrig å nedkjempe Irans hær og til slutt drepe Saddam Hussein. Men i det lange løp var Irakkrigen et svært kostbart nederlag for USA. Og det skjedde mot en motstander som var svært mye dårligere stilt enn Iran er i dag.
Irak hadde ingen allierte og var svekket etter mange år med drepende sanksjoner og flyforbudssoner, samt av krigen i 1991. Iran er en stormakt som er godt forberedt militært, og som ville kunne påføre USA og landets allierte betydelige tap i regionen. Og landet har som sagt sterke allierte. Iran har antakelig ikke skaffet seg det russiske S-400-missilsystemet ennå, men antakelig har Russland sørget for at deres S-300-missiler er så oppgradert at de nærmest gjør samme nytten. Det vil i så fall bety at Iran har et effektivt antiluftforsvar både mot fly og missiler. Iran har også en del andre våpen som USA burde frykte, skrev The National Interest i 2015.
Dessuten må vi føye til at dersom Russland ønsker, har landet i Syria vist seg i stand til å jamme det elektroniske kommunikasjonssystemet som alle USAs fly, missiler og droner er avhengige av for å kunne fungere. Mest sannsynlig vil Russland sette inn dette systemet for å hindre en ødeleggelse av Iran.
Gal manns verk
Konklusjonen er at en skal ta USAs krigstrommer på alvor. USA er alltid i stand til å gå inn i en krig sjøl om de ikke har noen sjanse til å vinne den og USA har våpen som i høyeste grad kan påføre Iran enorme ødeleggelser. Men en krig mot Iran ville vel være det nærmeste en kan komme til sluttstreken for USAs hegemoni. Det ville være gal manns verk.
Den store tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):
“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”
Skulle Mike Pompeo og hans «Iran Action Group» virkelig være på krigsstien mot Iran, så har de ganske enkelt ikke vettet i behold.
