USAs arroganse mot Europa handler ikke om én persons særheter

0
Scene fra filmen The Fall of the Roman Empire (1964), av Anthony Mann.

«USA gjør mye mer enn sin del. … Det vi sier nå er at det rike Vest-Europa må gjøre sin del, og det håper jeg de vil gjøre.»

«Vi kan ikke fortsette å betale for den militære beskyttelsen av Europa samtidig som NATO-landene ikke betaler sin rimelige andel, men bare nyter fordelene. Vi har vært veldig generøse mot Europa og nå er det på tide at vi tar vare på oss sjøl, fullstendig klar over at europeerne ikke vil gjøre noen ting for oss bare fordi vi har hjulpet dem i fortida. … Vi burde være mye mer opptatt av de snevre interessene til USA.»

Hvem sa dette?

Donald Trump? Det kunne det ha vært, men det var John F. Kennedy. Det første sitatet er fra et TV-intervju i desember 1962 og det andre var fra et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet i januar 1963.

Det er Council on Foreign Relations, som vi har kalt “overklassens virkelige parti i USA” som gjenpubliserer en artikkel av James M. Goldgeier fra Washington Post, der disse sitatene er hentet fram.

Fra europeiske medier siden Trumps valgseier ser det ut som om de aldri har hørt om at det finnes slike holdninger til Europa i USA, mens de tvert om er svært utbredt. Dette går på to nivåer. Det mest yttereliggående er den rene isolasjonismen, som har lange røtter i USAs historie. Den mer moderate varianten går ut på at USA riktignok bør se på de alliertes interesser, men først og fremst må tenke på seg sjøl. Stilt på den måten, er det antakelig en flertallstendens. En meningsmåling som Rew Research gjennomførte i 2016 viser at et flertall på 51 prosent av innbyggerne i USA mener at USA bør ta hensyn til de allierte, sjøl om det betyr å gjøre kompromisser. Men hele 42 prosent mener at USA bør følge sine nasjonale interesser sjøl om de allierte er uenige. Det siste er en flertallsmening blant de republikanske velgerne.

NATO er skapt for å tjene USAs interesser

Goldgeier peker på, slik vi har gjort her på steigan.no tidligere, at Pentagon regner på hva det vil bety økonomisk å redusere USAs tropper i Tyskland og stasjonere dem andre steder, for som han også skriver, og som Stoltenberg når har plumpet ut med, disse troppene står der også for å betjene USAs militære behov i Midtøsten og Afrika.

Europeiske politikere er fanger av sin egen retorikk. De tror på dette med det atlantiske fellesskapet og «en for alle, alle for en», enda alle fakta og erfaringer taler mot det. USA er en hegemon, en global supermakt. Slike makter har ikke allierte. De har fiender og undersåtter. Undersåttene behandler de som de vil. Er det virkelig noe rimelig edru og oppegående menneske som tror at USA vil ofre Washington eller New York for Tallinn eller Oslo?

Beskyttelsespenger til mafiabossen

Trump har sagt i klartekst at USA vil vurdere å ikke forsvare land som ikke betaler nok, og dermed har han på en ypperlig måte fått fram at NATO ikke er noe annet enn det mafiabosser kaller «a protection racket». NATO-medlemmene betaler beskyttelsespenger til den store mafiabossen i vest slik at de  er beskyttet mot rivaliserende bander.

Dette handler ikke om Donald Trump. Han har bare vært så elskverdig vulgær at han har vist oss hva USAs forhold til NATO egentlig er. Men også uten Trump vil dette være realiteten. USA er i Europa, ikke for å forsvare oss, men for å dominere og kontrollere oss. Må man ha det inn med teskje?

Imperiet må skalere ned ellers bryter det sammen

USA har ikke lenger økonomi til å opprettholde over 800 baser verden rundt. USA har dessuten tapt så mange kriger overfor fjerderangs militærmakter, at strategene deres er nødt til å tenke nytt. Og USA står overfor utfordringer fra Kina, Russland og den eurasiske alliansen som tvinger USAs militære ledere til å tenke nytt. Gjør de ikke det, er imperiet dødsdømt, noe det kan være uansett. Og da er det slett ikke fremmed for toppledelsen i USA å tenke «kill your darlings».

Også Det hvite hus og Pentagon er klar over at dersom ikke en storkrig skulle ødelegge Kina, så vil landet gå forbi USA på alle vesentlige områder innen utgangen av det neste tiåret. I dette perspektivet er USAs «allierte» i Europa ei pølse i slaktetida.

Og i denne situajonen har våre ledende politikere i Norge sørget for å legge ned forsvaret for dels å gjøre det til en leverandør av leiesoldater til USAs kriger og dels til en overdimensjonert mottakelseskomité for USA Army og Air Force. Det burde finnes en egen særskole for så tungnemme politikere.

Les også:

Det gjør vondt når imperier brister

USAs imperium synker fort

USAs imperium synker fort (2)

USAs imperium synker fort (3) – vil det ta verden med seg i avgrunnen?

Forrige artikkelSkottland: Vil ha pest i staden for kolera.
Neste artikkelEr virkelig Trump så uforutsigbar?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).