oss 100 kroner!
Forsvarsdepartementet i USA vurderer å trekke ut de militære styrkene landet har i Tyskland, skrev Washington Post 29. juni 2018.
Avisa siterer kilder som ønsker å være anonyme som sier at Pentagon vurderer kostnader og konsekvenser av å flytte noen eller alle de 35.000 USA-soldatene til Polen eller hjem til USA. Donald Trump skal ha vist interesse for å flytte styrkene på et møte i Det hvite hus tidligere i år, da han ble sjokkert over antallet soldater USA har i Tyskland.
Her er en oversikt over USAs militære installasjoner i Tyskland.
Europeiske tjenestemenn som har fått høre om disse vurderingene prøver å finne ut om dette dreier seg om faktiske planer som er under utarbeiding eller om det er en forhandlingstaktikk for å få Tyskland til å bære en større del av de militære utgiftene sjøl. Tyskland brukte 1,24 prosent av sitt BNP på det militære i 2017 og tar sikte på å komme opp i 1,5 prosent innen 2024. Trump har krevd at alle NATO-land skal opp i minst 2 prosent, og det er også det Jens Stoltenberg reiser omkring og agiterer for.
Det er allerede klart at USA flytter 1000 soldater fra Tyskland til byen Orzysz i Polen, 14 mil fra den russiske enklaven Kaliningrad der Russland har sin viktigste base ved Østersjøen. Forholdet mellom USA og Tyskland er blitt vesentlig verre under Donald Trump enn det var under Barack Obama. Trump har kritisert Tyskland og Angela Merkel personlig veldig sterkt, og USAs handelskrig mot omverdenen rammer også eksportnasjonen Tyskland. I forbindelse med den tyske forbundskanslerens besøk i USA omtalte hovedstrømsmediene i USA Merkel som «Europas svake ledd».
Polen, derimot, omtales av US State Department som en bunnsolid USA-alliert. Polen har sagt seg interessert i å bruke 2 milliarder dollar på å få en permanent amerikansk militærbase i landet.
Pensjonert marinegeneral James L. Jones, som er en sentral figur i Atlantic Council, sier entusiastisk at ”den måten sentral- og østeuropeerne ser på verden og de truslene de står overfor samsvarer bedre med slik vi amerikanere ser på verden … enn våre tradisjonelle vesteuropeiske allierte.”
Hvis det skulle bli en hel eller delvis overføring av USA-tropper fra Tyskland til Polen, ville det understreke det vi her tidligere har kalt USAs «balkanisering av Europa».
For Tyskland ville det bety den mest dramatiske politiske og militære nyorienteringa siden landet ble med i NATO, og det ville rydde veien for den Europahæren som tyske ledere lenge har drømt om og jobbet for. 23 EU-land vedtok i 2017 å skape en EU-hær med Tyskland og Frankrike i spissen. Vedtaket som ble fattet om migrasjonskrisa i EU inneholder også et sterkt element av militarisering av Europa med en markant opptrapping av EUs grensestyrker Frontex.
De sentrifugale kreftene som river det vestlige alliansesystemet fra hverandre fortsetter åpenbart å virke. På mange områder er USA og Tyskland økonomiske rivaler, men Tyskland har vært under USAs kontroll siden annen verdenskrig og tyske ledere har underkastet seg. Men hvor lenge kan det vare?
I sin tale i et øltelt i München i mai 2017 sa Angela Merkel at «De tidene er forbi da vi kunne stole fullstendig på andre. Det har jeg virkelig opplevd de siste dagene. Og derfor kan jeg nå si: Vi europeere må virkelig ta vår egen skjebne i egne hender.» De opplevelsene hun viste til var naturligvis de svært kjølige samtalene med Trump.
For øyeblikket har altså Tyskland elendige forbindelser til Russland og stadig dårligere forbindelser til USA. Denne situasjonen er uholdbar i det lange løp. Som sentraleuopeisk makt kan ikke Tyskland ha et dårlig forhold både mot øst og mot vest. Kanskje er det som Thorolf Rafto pleide å si: «Det ligger et Rapallo over Europa.» Med det mente han utsikter til en ny avtale mellom Tyskland og Russland à la Rapalloavtalen av 1922.
