oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
USAs president Donald Trump fornekter seg ikke. Etter å ha truet Iran med «konsekvenser som ingen andre i historien har opplevd tidligere» har han kommet med en åpen invitasjon til samtaler med Irans president Hassan Rouhani.
Trump sier at han er klar til å møte den iranske presidenten uten forhåndsbetingelser. Dette sa han på en pressekonferanse med den italienske statsministeren Giuseppe Conte i Washington.
«Hvis de ønsker å møte meg, er jeg klar når som helst de måtte ønske. Jeg kan møte hvem som helst. Jeg tror på møter.»
Dette er Trump «the deal maker» som snakker, og som vanlig kort etter at Trump «the war monger» har tvitret:
To Iranian President Rouhani: NEVER, EVER THREATEN THE UNITED STATES AGAIN OR YOU WILL SUFFER CONSEQUENCES THE LIKES OF WHICH FEW THROUGHOUT HISTORY HAVE EVER SUFFERED BEFORE. WE ARE NO LONGER A COUNTRY THAT WILL STAND FOR YOUR DEMENTED WORDS OF VIOLENCE & DEATH. BE CAUTIOUS!
— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) July 23, 2018
Denne trusselen kom etter at Rouhani hadde sagt at «USA må forstå at fred med Iran er alle freders mor og krig med Iran er alle krigers mor.»
Det skal en betydelig porsjon vrangvilje til for å oppfatte dette som noen trussel fra Iran. Det må heller kunne kalles en invitasjon. Og det er godt mulig at dette også er oppfattet i Det hvite hus, siden invitasjonen til samtaler kom så umiddelbart etter den grove trusselen.
Trusselsnakket har ikke gjort noe inntrykk på Iran. Irans utenriksminister Javad Zarif skrev tørt «Color us unimpressed,» eller «noter oss som ikke imponerte». Både han og Rouhani skjønner godt at Trumps trussel er som skramlende tomtønner.
Det er da også liten grunn til å tro på noe amerikansk angrep på Iran med det første. For det første står Iran sterkere enn på svært lenge. Etter å ha hjulpet Syria med å vinne over den internasjonale intervensjonskrigen har Iran god strategisk dybde. For det andre har landet sikret seg sterk ryggdekning fra både Russland og Kina. For det tredje har den vestlige sanksjonsalliansen mot Iran sprukket så det holder. Og for det fjerde vil enhver amerikansk general og et samlet Joint Chiefs of Staff kunne fortelle presidenten at et angrep på Iran vil være et mer katastrofalt eventyr enn noen av de hans forgjengere satte i gang. Iran er en stormakt, landet er tre ganger så stort som Frankrike og har et innbyggertall på linje med Tyskland. Og det er svært godt forberedt på et eventuelt angrep.
Geopolitisk finnes det bare to grunner til den skarpe konflikten mellom USA og Iran, og de heter Israel og Saudi-Arabia. Israel har i årevis prøvd å hisse USA til krig mot Iran, og Saudi-Arabia ønsker sin sjiamuslimske rival alt vondt. Kronprins Mohammed Bin Sultan (MBS) har advart om krig mot Iran «innen 10 til 15 år», og Frankrikes president Emmanuel Macron har beskyldt USA, Israel og Saudi-Arabia for å prøve å framprovosere en krig mot Iran.
Hvis man utelukkende så på USAs og Irans egne interesser, ville det være nærliggende å se dem som samarbeidspartnere. Hvis USA i det hele tatt ønsker å ha noen innflytelse i Eurasia kan ikke landet gjøre alle stormakter der til sine fiender. Og Iran er en av de viktigste stormaktene på hele kontinentet, hvis vi ser bort fra Russland og Kina. Det finnes også en stor og velstående middelklasse i Iran som ville juble over en normalisering av forholdet til USA. I USA må det også finnes forretningsinteresser som skjærer tenner over at de ikke får investere i landets rike naturressurser. Det er som Rouhani sa at en eventuell fred mellom USA og Iran ville være «alle freders mor».
Etter sytten år med krig har ikke en gang USA klart å underlegge seg det fattige og svake Afghanistan, og der er det nå tale om å «erklære seier og komme seg ut». Diplomater fra USA har hatt samtaler med Taliban i Qatar. Og så skulle man liksom angripe Iran?
Trump er pragmatiker og ikke verdensfrelser. Han og de han representerer skjønner antakelig at USA vil ha mye å tjene på å få lagt konflikten med Iran dø, men det kan han ikke gjøre uten å få trøbbel med både Israel og Saudi-Arabia.
Det kan hende at «lyd- og lysshowet» hans på Twitter har mer å gjøre med taktiske markeringsbehov enn reelle militære planer.
Les også:
