Trump med trusler og forhandlingsinvitt til Iran

2

Av Pål Steigan.

USAs president Donald Trump fornekter seg ikke. Etter å ha truet Iran med «konsekvenser som ingen andre i historien har opplevd tidligere» har han kommet med en åpen invitasjon til samtaler med Irans president Hassan Rouhani.

Trump sier at han er klar til å møte den iranske presidenten uten forhåndsbetingelser. Dette sa han på en pressekonferanse med den italienske statsministeren Giuseppe Conte i Washington.

«Hvis de ønsker å møte meg, er jeg klar når som helst de måtte ønske. Jeg kan møte hvem som helst. Jeg tror på møter.»

Dette er Trump «the deal maker» som snakker, og som vanlig kort etter at Trump «the war monger» har tvitret:

Denne trusselen kom etter at Rouhani hadde sagt at «USA må forstå at fred med Iran er alle freders mor og krig med Iran er alle krigers mor.»

Det skal en betydelig porsjon vrangvilje til for å oppfatte dette som noen trussel fra Iran. Det må heller kunne kalles en invitasjon. Og det er godt mulig at dette også er oppfattet i Det hvite hus, siden invitasjonen til samtaler kom så umiddelbart etter den grove trusselen.

Trusselsnakket har ikke gjort noe inntrykk på Iran. Irans utenriksminister Javad Zarif skrev tørt «Color us unimpressed,» eller «noter oss som ikke imponerte». Både han og Rouhani skjønner godt at Trumps trussel er som skramlende tomtønner.

Det er da også liten grunn til å tro på noe amerikansk angrep på Iran med det første. For det første står Iran sterkere enn på svært lenge. Etter å ha hjulpet Syria med å vinne over den internasjonale intervensjonskrigen har Iran god strategisk dybde. For det andre har landet sikret seg sterk ryggdekning fra både Russland og Kina. For det tredje har den vestlige sanksjonsalliansen mot Iran sprukket så det holder. Og for det fjerde vil enhver amerikansk general og et samlet Joint Chiefs of Staff kunne fortelle presidenten at et angrep på Iran vil være et mer katastrofalt eventyr enn noen av de hans forgjengere satte i gang. Iran er en stormakt, landet er tre ganger så stort som Frankrike og har et innbyggertall på linje med Tyskland. Og det er svært godt forberedt på et eventuelt angrep.

Geopolitisk finnes det bare to grunner til den skarpe konflikten mellom USA og Iran, og de heter Israel og Saudi-Arabia. Israel har i årevis prøvd å hisse USA til krig mot Iran, og Saudi-Arabia ønsker sin sjiamuslimske rival alt vondt. Kronprins Mohammed Bin Sultan (MBS) har advart om krig mot Iran «innen 10 til 15 år», og Frankrikes president Emmanuel Macron har beskyldt USA, Israel og Saudi-Arabia for å prøve å framprovosere en krig mot Iran.

Hvis man utelukkende så på USAs og Irans egne interesser, ville det være nærliggende å se dem som samarbeidspartnere. Hvis USA i det hele tatt ønsker å ha noen innflytelse i Eurasia kan ikke landet gjøre alle stormakter der til sine fiender. Og Iran er en av de viktigste stormaktene på hele kontinentet, hvis vi ser bort fra Russland og Kina. Det finnes også en stor og velstående middelklasse i Iran som ville juble over en normalisering av forholdet til USA. I USA må det også finnes forretningsinteresser som skjærer tenner over at de ikke får investere i landets rike naturressurser. Det er som Rouhani sa at en eventuell fred mellom USA og Iran ville være «alle freders mor».

Etter sytten år med krig har ikke en gang USA klart å underlegge seg det fattige og svake Afghanistan, og der er det nå tale om å «erklære seier og komme seg ut». Diplomater fra USA har hatt samtaler med Taliban i Qatar. Og så skulle man liksom angripe Iran?

Trump er pragmatiker og ikke verdensfrelser. Han og de han representerer skjønner antakelig at USA vil ha mye å tjene på å få lagt konflikten med Iran dø, men det kan han ikke gjøre uten å få trøbbel med både Israel og Saudi-Arabia.

Det kan hende at «lyd- og lysshowet» hans på Twitter har mer å gjøre med taktiske markeringsbehov enn reelle militære planer.

 

Les også:

Iran – mullakapital og geopolitikk

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ludvig says:

    Det hevdes at en av grunnene til Trumps sterke grep på sin hjemlige, folkelige maktbase er folks begeistring for hans frihet til å si hva som helst til hvem som helst. Personlig mener jeg hans skamløse og hemningsløse forakt for det politisk korrekte var et vesentlig innslag og det som skapte de sterkeste ovasjoner under hans kampanjetaler. Det er i denne folkelige basen hans redning ligger. Her ligger også motstandernes frykt for å avvikle hans presidentskap.

    Derfor er en alternativ forståelse av Trumps voldsomme utfall mot Irans ledelse at det er mest et uttrykk for hans behov for å holde koken i maktbasen. I så tilfelle ikke nødvendigvis for å gjøre inntrykk på iranerne eller uttrykk for et fast mønster i en forhandlingsstrategi som mange mener.

    Personlig tenker jeg at man alltid må ha dette i bakhodet når Trump twitrer og uttaler seg og skaper forskrekkelse i mediene.

  2. SHO says:

    Hvis Iran skulle komme til å stenge Hormuz-stredet for oljetransport, så kan verdens oljeforbruk raskt komme til å mangle 30%. Det vil trigge en karftig prisøkning på olje. Dette ville kunne utløse en stor (gigantisk) økonomisk krise i verdensøkonomien som også vil ramme USA (både direkte og indirekte). Og stengning av Hormuz-stredet kan gjøres med en helt minimal form for krigføring (hvis ikke USA og NATO ønsker å bruke dette som et påskudd for å starte en ny storkrig/verdenskrig).

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere