Den virkelige grunnen til at USA må forhandle med Russland

5
Putins tale der han viste fram nye våpensystemer med det tydelige budskapet: "Hør på oss nå!" Foto: RT.
Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Fremtidige historikere kan komme til å se på talen til Russlands president Putin, 1. mars 2018, som et vendepunkt i det nye spillet i det 21. århundret om Eurasias vei. Årsaken er forklart i detaljer i Losing Military Supremacy; kortsiktigheten i amerikansk strategisk planlegging, en ny bok fra den russiske militære/marine-analytikeren Andrei Martjanov.


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Oversatt og redigert av Per Lothar Lindtner og publisert i Derimot.no.


Martjanov har spesielle forutsetninger. Han var født i Baku i begynnelsen på 1960-tallet og han var offiser i sovjet-marinen fram til 1990. På midten av 1990-tallet flyttet han til USA og er nå direktør i et selskap i luft-og romfart. Han tilhører en svært sjelden gruppe: topp-militære, marine-analytikere med spesialfelt US-Russland.

Han siterer den franske sosiologen Alexis de Tocqueville og Leo Tolstois Krig og Fred for å få fram maktbalansen i sovjet-perioden og senere. Martjanov plukker fram detaljert hvordan den eneste nasjonen på planeten «som militært kan matche USA konvensjonelt» har reagert på en situasjon der enhver «meningsfull dialog mellom russiske og US-amerikanske politikere praktisk talt er umulig».

Det avslører ikke bare grunnleggende uvitenhet om den klassiske kinesiske militærstrategen Sun Tzu: «Kjenner du fienden og deg selv, trenger du ikke frykte for resultatet av hundre slag». Men det er uttrykk for ren turbo-hybris (sterkt overdreven tiltro til egen styrke), kombinert med en serie illusjonistiske eventyrfortellinger fra 1. Gulfkrig: Operation Desert Storm i januar 1991 og «kalkunjakten» under 1. Irak-krig, som var bygget på overdrivelser av Saddam Hussein-arméens oppblåste og enorme militære styrke.

USAs militær-industrielle kompleks profitterer på årlige 1 billion US-dollar-budsjett. (NOK: 8 200 000 000 000; 8200 milliarder). Den eneste begrunnelse for så enorme summer er påstander om en ekstremt dødelig trussel: Russland. Dette er hovedgrunnen for at det militær-industrielle ikke vil tillate US-president Trump en gang å prøve på å normalisere forbindelsene med Russland. Men nå er spillet endret, for USA står overfor en formidabel og faretruende motstander, som ifølge Martyanovs detaljerte forklaring disponerer 5 avgjørende egenskaper:

1. Kommando-, kontroll-, kommunikasjons-, computer-, militæretterretnings-, overvåkings-, og rekognoseringskapasitet er like god eller bedre enn den til USA.

2. Elektronisk krigføringskapasitet er like god eller bedre enn USAs.

3. Nye våpensystem som er like gode eller bedre enn USAs.

4. Luftforsvarssystem som er mer enn jevnbyrdig med USAs luftforsvar.

5. Langdistanseraketter, med under- og over-lydshastigheter truer US-imperiets baser og sågar det US-amerikanske fastlandet.

Hvordan kom vi i den posisjonen?

Selv Tyskland med en velutviklet nasjonaløkonomi, er i motsetning til Russland ikke i stand til «å bygge nye moderne kampfly fra grunnen av». «Tyskland har heller ikke en romforskningsindustri som Russland».

De som i USA går for å være «russisk-eksperter», så aldri disse teknologiske gjennombruddene. De har rett og slett ingen forståelse for et stort skille mellom prosessene som er involvert i en virkelig profittbasert økonomi og de som er involvert i produksjon av moderne styringssystem for informasjon til de mest avanserte kampflyene.

Martjanov får fram flere moment. Eksempel: «Uten overdreven fanfare lanserte Russland full oppgradering av sine ubåter med SSBN-raketter eller prosjekt 955 og 955A i Borey-klassen. De fleste Russlands-analytikere lo av programmet for 10 år siden, men ler ikke lenger.

Sentralt i boken er å vise USAs militær-mytologi, som omfatter revurdering av 2. verdenskrig i dybden og forstå hvordan sovjetisk marine klarte å ta igjen USAs teknologiske forsprang på midten av 1970-tallet, selv om sovjetisk marine kun var «dedikert som absolutt defensiv for å sikre tilgang til verdenshavene. Sovjetisk og dagens russiske marine er i hovedsak bygget ut for å hindre Nato-angrep på Sovjetunionen/Russland fra havet».

I perioden etter Sovjetunionens oppløsning, er det uunngåelig at Russland må ha en strategi for å møte Natos hensynsløse øst-utvidelser, som krenker avtalen mellom George Bush senior og Mikhail Gorbatsjov, som kan dokumenteres, selv om den bare var muntlig.

Og det fører oss til et hellig helvete når det gjelder US-elitens mantra om «russisk aggresjon». Selv om Russland «har evne til å påføre Nato alvorlige skader», som Martjanov minner oss om, spør han hvorfor skulle Russland angripe eller skade europeiske land som er mer verdt for Russland som frie og velstående enn som skadete og teoretisk som okkuperte.

Brzezinskis mareritt

Kapittel 7 i boka «Et mislykket forsøk på gjennomslag for en moderne geopolitisk verdensorden» bringer oss tilbake til et annet nøkkel-moment: Seiersparaden i Moskva i 2015, da Putin og Xi Jinping satt ved siden av hverandre, det er en visuell fremvisning av Zbigniew Brzezinskis verste mareritt: «De to mektigste eurasiske land erklærer seg fullstendig uavhengig av en US-amerikansk visjon for verdensutviklingen».

Og så kom den russiske kampanjen i Syria. Den 7/10-2015 ble det skutt seks 3M14 Kalibr krysser-missiler med 5 sekunders mellomrom fra den russiske marinens missilskip i Det Kaspiske Hav, rettet mot IS-mål i Syria. USS Theodore Roosevelt med sine støtteskip forsto lynraskt budskapet og forlot Persia-Gulfen øyeblikkelig. Fra da av er budskapet forsterket: «Øst-Middelhavet og Svartehavet, «den russiske flåtens Stillehav» er stengte soner for hver eneste motstander».

Læren fra Kalibr-i-Kaspihav-sagaen, skriver Martyanov: «For første gang demonstreres det åpent og som verden kan se at US-amerikanernes maktmonopol offisielt er brutt».

Martjanov viser hvorfor Russland kaller det som skjer i Donbass og spesielt i Syria «en US-amerikansk geopolitisk og militær bløff. Og det er ingen tvil om forbindelsen mellom Syria og Ukraina. Som Russian Insider tidligere har vist, er disse begivenhetene blitt grunnlaget for dagens «historisk sett unike anti-russiske hysteri i USA». Ballen – som Putin tilbyr Trump i Helsinki – er i USA. Det Martjanov kaller «dødelig kombinasjon av uvitenhet, overmot og fortvilelse i USA-eliten» av i dag må likevel ikke undervurderes.

Alt i 2016-valgkampen sa Trump flere ganger at han vil endre det internasjonale kaos etter den kalde krigen. Helsinki demonstrerer tydelig vilje til å «drenere en myr», som massivt ubevegelig og hensynsløst er opptatt av å beholde makt, basert på billion-strøm av US-dollars. I kontrast til det har vi et russisk diplomati, som Putin nok en gang bekreftet 16/7-18: Ingenting kan være fastlåst om vi skal unngå en kald krig nr 2.

(RT presenterer de nye våpensystemene til Russland.)

«Pearl Harbor møter Stalingrad» 

At president Trump tar i bruk Kissingers splitt og hersk-taktikk for å svekke russiske politisk-økonomiske forbindelser til Kina og Iran, de to andre polene i den eurasiske integrasjonen, er krystallklart.

Likevel er ikke myren i stand til å få øye på det store bildet, som vi ser i samtalen mellom to av svært få Russlands-eksperter i USA. Professorene Stephen Cohen og John Mearsheimer, som går til frontalangrep: «Fred og avspenning er umulig så lenge russerfrykt rår i USA».

Igjen må vi tilbake til Putins tale 1. mars 2018. Den går inn på alle sider ved sakskomplekset overfor USA. Martjanov beskriver den da som «et militær-teknologisk møte mellom Pearl Harbor og Stalingrad». Martjanov forklarer hvorfor de siste russiske våpensystemene får enorme strategiske og historiske konsekvenser. Rakettgapet mellom USA og Russland eksisterer ikke lenger, for de nye ballistiske raketter kan gå i baner, som gjør ethvert forsøk på rakettforsvar nytteløst. Star Wars med alle sine avarter er, for å si det med Trump: «ute på dato».

Kinzhal, som beskrives av Martjanov, snur «spillet» totalt: geopolitisk, strategisk, operativt, taktisk og psykologisk. Kort sagt; «intet moderne eller framtidig luftforsvarssystem som i dag kan brukes av Nato, er i stand til å fange opp en eneste rakett med slike egenskaper».

Det betyr – noe som vi understreker med bred penn – at hele Øst-Middelhavet og Den Persiske Gulfen kan stenges for US-amerikansk militær dominans og går langt ut over asymmetrier; Det dreier seg om at det endelig har oppstått et fullstendig nytt paradigme innen krigs- og militær-teknologi. Martjanovs bok er eminent i kamp mot våpenmyter. I motsetning til versjonen om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, er faktisk Losing Military Supremacy til salgs nå.

Som Putin advarte 1. mars 2018: «Dere hørte ikke på oss da. Hører dere på oss nå?»

Oversatt, bearbeidet og litt forkortet av Per Lothar Lindtner, 27/7-18. Først publisert i Asia Times.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. oystein says:

    Hurra for Google translate… Den artikkelen var så dårlig oversatt at det var ett mareritt å lese.

  2. Jeg holder nå en knapp på Kazhar-mafiaen, som USAs politiske drivkraft. De kontrollerer pengetrykking og distribusjon. De sitter på kommunikasjons-kontrollen. De eier alle media. Og de kan forlate landet til fordel for andre, så snart behovet melder seg. Dobbel-statsborgerskap er et gode de vet å benytte. Bare spør Bill Browder.

  3. Limert says:

    «Fred og avspenning er umulig så lenge russerfrykt rår i USA».

    Det som rår i USA, er vel et desperat forsøk fra anti-Trump-opposisjonen i begge partier, på å skape et falskt trusselbilde som de forsøker å bebreide Trump for, samtidig som Demokratene benytter anledningen til å avlede oppmerksomheten fra fra de reelle årsakene til det sviende valgnederlaget i 2016. Så er det andre grunner, som at det gavner krigs-industrien og er bra for ratings i MSM. Men det er ikke så mange som kjøper hysteriet som et reelt problem; I følge en fersk meningsmåling, er det nemlig under 1% som anser Russland som det største problemet for USA. Det er oppsiktsvekkende, sett i lys av en propagandakampanje som har kjørt non-stop i snart to år i de ledende nyhetskanaler og aviser. Jeg mistenker at selv Rachel Maddow, som den fremste proponenten for «Russiagate», ikke tror ett ord av det hun selv spyr ut av løgner og spekulasjoner. Men hva gjør man ikke for $30 000 om dagen …

  4. SHO says:

    Det høres ut som den militære maktbalansen i verden nå har blitt forskjøvet i Russlands favør. (Og det ser også ut som Kina skaffer seg avanserte russiske våpen slik som feks S400). Det finnes nok en stor desperasjon i Russland for å utvikle våpensystemer som gjør det mulig å kunne forsvare Russland mot atomangrep fra USA (og som altså kan forhindre at det skjer et slikt atomangrep fra USA). Det Russland utvikler er våpensystemer som i større grad har et defensivt siktemål enn det som USA driver med. Motivasjonen til USA er feks å opprettholde dollar-imperiet og å sikre USAs dominans i verden samt å skaffe militærindustrien store inntekter. USA er vel det land i verden som er mest selvforsynt når det gjelder bla energi, ressurser og råvarer? Og altså ikke et land som trenger å være på desperat jakt etter å sikre seg feks import av råvarer til eget forbruk (noe som kanskje derimot EU er?). Man kan lure på om det er regelrett ondskap og dumskap som er drivkraften bak dagens krigshissing i USA.

  5. AnneBrit says:

    Det er Russland som er selvforskynt, men alle hadde nesten glemt det.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere