NATO, i krig med seg selv, oppruster for krig med verden

Av Andre Damon

Mediedekningen av denne ukens NATO-toppmøte er dominert av de stadig dypere spenningene mellom USAs president Donald Trump og Washingtons militære allierte, spesielt Tyskland. Det hele skjer samtidig med en voksende internasjonal handelskrig begynt av Det hvite hus i forrige måned.

Til tross for de tydelige uenighetene, som nådde et høydepunkt i Trumps mafialignende krav om større militære utgifter fra sine «misligholdende» NATO-allierte, bekreftet alle medlemmene av alliansen at de var beredt til å fortsette den massive militære gjenopprustningen, som skal betales med omfattende kutt i offentlig infrastruktur og angrep på arbeiderklassens sosiale stilling.

Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, opplyste ved slutten av toppmøtet at «I mange år kuttet medlemsnasjonene forsvarsbudsjettene sine med milliarder. Nå øker de med milliarder.» Han skrøt av at over det siste halvannet året hadde «europeiske allierte og Canada tilføyd ytterligere 41 milliarder dollar til sine forsvarsutgifter.»

Det mest umiddelbare og konkrete resultatet av toppmøtet var en NATO-plan for å utvide antallet militærenheter med høy beredskap, klar til å angripe Russland, eller hvilket som helst annet land, på et øyeblikks varsel. Erklæringen fra toppmøtet sa at de «allierte vil tilby ytterligere 30 store krigsskip, 30 tunge eller middels tunge mobile bataljoner og 30 kinetiske luftskvadroner, med hjelpestyrker, alle klar til innsats på 30 dager eller mindre.»

Erklæringen bekreftet NATOs arbeid for å stasjonere «fire multinasjonale kampklare battaljonsbaserte kampgrupper i Estland, Latvia, Litauen og Polen,» inkludert «over 4500 tropper fra hele alliansen, som kan operere sammen med nasjonale forsvarsstyrker», alt innen noen hundre kilometer fra Russlands nest største by, Sankt Petersburg.

Toppmøtet vedtok videre å skape to nye hovedkvarter: en maritimt kommando i Norfolk i den amerikanske delstaten Virginia, som skal «fokusere på å beskytte de transatlantiske kommunikasjonslinjene», og et nytt hovedkvarter i Tyskland for å «sikre operasjons-frihet og forsyninger i bakre områder, for å støtte den raske bevegelsen av tropper og materiell i, over og fra Europa.»

Toppmøtet bekrefter utvidelsen av NATOs atomarsenal, og sier: «Så lenge atomvåpen eksisterer, forblir NATO en atomallianse. Alliansens strategiske styrker, særlig de fra USA, er den høyeste garantien for de alliertes sikkerhet.»

Erklæringen lovet videre å fortsette NATOs utvidelse østover, og gjentok NATOs planer om å invitere Makedonia, Ukraina og Georgia til å bli med i den anti-russiske alliansen.

Den massive militære oppbyggingen i hele Europa vil betales med intensiverte angrep på arbeiderklassen, gjennom avskaffelse av sosiale sikkerhetsnett, eller, som ledet av regjeringen til Frankrikes president Emmanuel Macron, kutt i lønninger og hardere arbeidsvilkår for arbeidere i statlig sektor, samt omfattende privatisering.

Trump gjorde klart at hans krav om større europeiske militærutgifter er en integrert del av hans merkantilistiske økonomiske politikk. Han ønsker å forbedre den amerikanske handelsbalansen med Tyskland, verdens tredje største eksportnasjon etter Kina og USA.

Hans fordømmelser av Tyskland for kjøp av gass fra Russland havnet i fokus på toppmøtet. Trump mener at Tyskland, som eksporterer dobbelt så mye til USA som de importerer, må kjøpe amerikansk gass til høyere priser dersom Tyskland skal motta «beskyttelse» fra det amerikanske militæret.

Som en del av sin handels-konflikt med Tyskland har Trump bevisst forsøkt å destabilisere EU, som for eksempel med hans uttalelse til støtte for en «hard» Brexit på torsdag. Han har fremmet den ytre høyresiden og euroskeptiske politiske bevegelser, hvis fordømmelser av «byråkratiet i Brussel» knapt er noe annet enn en dårlig skjult uvilje mot Tyskland, den dominerende makten i EU.

Men dette er et farlig spill. Den innflytelsesrike amerikanske tankesmia Stratfor, i en analyse av NATO-toppmøtet, advarte at Europa er et «kontinent som er splittet av rivaliseringer».

«Den amerikanske strategien for å håndtere Russland vil forbli uløselig knyttet til hvordan den greier å få til en maktbalanse på det europeiske kontinentet,» skriver tankesmia. «Storbritannia er for opptatt med sin skilsmisse fra blokken til å utøve sin tradisjonelle balanserolle på kontinentet. Dette fjerner den tredje delen av triaden av europeiske stormakter, som overlater til det urolige paret Frankrike og Tyskland å forhindre at kontinentet synker ned i et altfor kjent mønster av konflikt.»

Stratfor legger til (oversetters utheving): «Men en ting er at den amerikanske presidenten gjenkjenner og opererer innenfor grensene av en ubehagelig virkelighet uten å miste selve kjernen ut av syne: å opprettholde en maktbalanse i Europa er fortsatt viktig for USAs evne til å håndtere økende konkurranse med Russland og Kina og mulige perifere distraksjoner som kan oppstå. Noe helt annet er å aktivt oppmuntre nasjonalistiske glør på kontinentet og oppmuntre til oppløsningen av en ufullkommen blokk gjennom handelsangrep og [kommersielt motiverte] sikkerhetstrusler. Det sistnevnte er å leke med ilden.»

Men «lek med ild» er akkurat hva Trumps strategi er, i både nasjonal og internasjonal politikk. Trump, med instinktene til en halvkriminell eiendomsmegler, har til hensikt å tvinge alle til maksimale innrømmelser   – både USAs allierte og fiender.

Edward Luce kommenterte dette torsdag i Financial Times, der han bemerket at «Trump vet mer enn hans kritikere gir ham ære for» fordi «han fatter instinktivt andre menneskers bunnlinje.» Luce la til, «Den farligste demagogen er den som fatter en underliggende virkelighet. Trump vet at Europa trenger Amerika mer enn Amerika trenger Europa.»

Mens «ødeleggelse» av allianser «reduserer Washingtons globale styrke, er «den største taperen Europa. Deres overlevelse avhenger av den amerikanske garantien.»

Med andre ord, Trumps ukonvensjonelle handlinger reflekterer noe reelt i USAs posisjon i verdens geopolitiske og økonomiske orden. Han skjønner USAs rolle som den reaksjonære nøkkelspilleren i global imperialisme, og krever «beskyttelsespenger» fra sine «allierte», uansett hvor skadelig det er for stabiliteten i den geopolitiske orden.

Den amerikanske presidenten har vært virkelig opptatt den siste måneden – hvor han saboterte G7-toppmøtet; begynte en handelskrig mot Europa og Kina; holdt et toppmøte med Nord-Korea der han håpet å så splid mellom koreanerne og Kina; og snart skal ha et toppmøte med Vladimir Putin, der han tar sikte på å så splid mellom Russland og Iran. Dette har skapt kaos i alle internasjonale allianser. Hensikten er å tvinge til seg maksimale handels-, økonomiske og militære fordeler, fra «allierte» såvel som «fiender».

Denne turbulente og kaotiske verdensorden minner en god del på 1930-tallets geopolitikk, med en endeløs parade av allianser opprettet den ene dagen og borte den neste. I den perioden var hver allianse, og hver allianse brutt, forspillet til utbruddet av verdenskrigen.

Og på 1930-tallet, som nå, var alle landene i ferd med å væpne seg til tennene, mens handelskriger brøt ut og fascistiske bevegelser ble hjulpet fram og fikk støtte i hele Europa.

Utfallet av NATO-toppmøtet, med en merkelig kombinasjon av massiv gjenopprustning og eksplosive uenigheter, øker vesentlig risikoen for en verdenskrig. Hvem som vil være de stridende partene i en slik konflikt, og over hvilken nominell krigsårsak, er ikke mulig å forutsi. Men alle som hevdet at NATO, med oppløsningen av Sovjetunionen, ville endres til en «fredelig» og «demokratisk» allianse, har blitt avslørt som sjarlataner.

Med velvillig tillatelse fra World Socialist Web Site.