– Den arabiske verden er gjennomsyra av kvinnehat

27
Mona Eltahaway.foto: VICE
Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen.

I en rekke bøker oversatt til norsk de seinere åra, tar arabiske og kurdiske forfattere et sviende oppgjør med volden mot kvinner i mange muslimske land. Disse bøkene er forskjellige i sjanger og vinkling, men i sum er budskapet at det foregår en omfattende og systematisk vold mot kvinner –  ikke minst i arabiske land, og at denne tradisjonen videreføres i visse  innvandrermiljøer.

Disse bøkene utfordrer idylliseringa av islam som er så utbredt blant annet  innenfor skoleverket, akademia, kirka og miljøer på «den liberale venstresida» der man i toleransen navn har valgt å usynliggjøre denne kvinneundertrykkinga. Det har vært et utbredt angst for å bli stempla som islamofobisk og rasistisk. Men det blir vanskelig å ignorere denne kritikken når den kommer innenfra – og av mennesker som selv er muslimer.

Jeg vil framheve disse tre viktige bøkene:

Den dansk-kurdiske forfatteren Sara Omar med sin roman «Dødevaskeren», den verdenskjente syriske lyrikeren Adonis med boka «Vold og islam» i samtale med en marokkansk kvinnelig psykoanalytikeren Houria Abdelouahed og den  egyptisk-amerikanske journalisten Mona Eltahawys bok «Jomfruhinner og hijab. Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon» som jeg presenterer her:

#MosqueMeToo

Mona Eltahawy er født i Egypt i 1967.  Hennes foreldre begynte å undervise medisinerstudenter ved universitetet i Jeddah i Saudi-Arabia i 1982. Da hun som 15 åring var på pilgrimsferd til Mekka, ble hun befølt to ganger i folkehavet, blant annet av en politimann. Dette skjedde altså under hajj, en hellig handling på islams helligste sted.  I 2017  starta hun #MosqueMeToo for å dele liknende erfaringer med mange andre kvinner.

Etter at «den arabiske våren» kom til Egypt i 2011 og tvang  Mubarak til å gå av, dro Eltahawy seinere det året til Kairo. Hun skulle dekke en demonstrasjon der en rekke kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep, også fra mannlig meddemonstranter.

Tildekkingen av kvinner, med hijab og nikab, er etter Eltahawys syn «et hvitt flagg som signaliserer at vi kvinner kapitulerer for islamistene og deres konservativisme». Arabiske kvinner har i mye større omfang enn tidligere dekka seg til, under innflytelse av den voksende islamistiske reaksjonen.

Eltahawys syn er at den arabiske verden er gjennomsyra av kvinnehat, og at skylden er en giftig blanding av kultur og religion. 3/4 av Egypts kvinner er f.eks. kjønnslemlesta, nesten alle har opplevde seksuelle trakassering.

Det muslimske brorskapet har støtta kjønnslemlestelse

Og hvor har Det muslimske brorskapet stått i den sammenhengen? Ifølge Eltahawy stemte Brorskapet mot loven som forbød kjønnslemlestelse i 2008.

Enkelte av bevegelsens tjenestemenn har fastholdt dette standpunktet ganske nylig. Den kvinnepolitiske rådgiveren til Brorskapets president Morsi (president 2012 – 2013) brukte ordet «forskjønnelse» om kjønnslemlestelse og tok avstand fra praksisen når det var snakk om småjenter. Men foreldrene burde heller vente til døtrene kom i puberteten med «forskjønnelsen», sa hun.

Eltahawys syn på Brorskapet står i skarp kontrast det som framheves av professor i Midtøstenhistorie Bjørn Olav Utvik som ifølge sitt forlag er «Norges fremste ekspert på politisk islam». I sin faste spalte i Klassekampen gjennom mange år har han gang på gang har understreket at Brorskapet står for modernisme og demokratisering. I Vårt Land 8/2 2011 sammenlikner han Brorskapet med Kristelig Folkeparti for femti år siden og «som et muslimsk svar på kristendemokratiske partier i Europa».

Brorskapet vil innføre kvinnefiendtlige sharia. Ingen kristendemokratiske partier (inklusive KrF) har noen gang gått inn for et religiøst lovverk – eller at kvinner skal kjønnslemlestes!

Eltahawys syn overensstemmer her med synspunktene til den langt eldre  egyptiske marxisten, legen og feministen Nawal-el-Saadawi (født 1931). Gjennom et langt liv, delvis i fengsel, har hun i ord og handling slåss mot vold og lemlesting av kvinner i sitt hjemland. Flere av hennes romaner og artikler er oversatt til norsk.

Kritikk mot vestlig høyre- og venstreside

Eltahawy er klar over at hun beveger seg i et minefelt. Hun avgrenser seg mot «en enøyd og rasistisk vestlig høyrefløy som er overivrig etter å få høre kritikk av regionen og islam». Hun minner «disse konservative om at ingen land er fri for kvinnehat, og at deres forsøk på å reversere kvinners hardt tilkjempede rettigheter når det gjelder prevensjon og abort, gjør dem til meningsfeller av våre islamister.

Hun skriver:

På den andre siden står vestlige liberale som med rette fordømmer imperialismen og likevel er blinde for den kulturimperialismen de begår når de knebler kritikk av kvinnehatet [….]  De er blinde for de privilegiene og paternalismen som driver dem, og gir seg selv rett til å bestemme hva som er «autentisk» med min kultur og tro. Hvis høyresiden drives av fordekt rasisme, lider venstresiden til tider av en implisitt rasisme som den bruker til å uthule min rett til å bestemme hva jeg kan si og like.

Heldigvis fikk Gyldendal oversatt Elhaways bok til norsk i 2015, men  forfatteren  og  hennes bok er lite omtalt i norsk offentlighet. Hvem tjener på det?

Les også:

Det arabiske kvinnesynet

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det er ikke kvinnehat, det er kvinnefrykt. Hat er umulig å gjøre noe med, frykt derimot kan snues ganske lett.

  2. Omfattende vold mot kvinnet er like mye et problem blant hinduer i India, men det har vi liten kunnskap om her i Vesten. Kunne kanskje bli tema for en ny artikkel?

  3. Vil bare bemerke at du h+skriver med en såkalt glitrende penn (nå for tiden tastatur). Bruk gjerne talentet ditt på flere kommentarer, men aller helst på lengre tekster eller kanskje til og med ei bok. Det fortjener pennen/tastaturet ditt :slight_smile:

  4. aford says:

    Tusen takk, det var hyggelig sagt. :slightly_smiling_face: Jeg har vel forsåvidt hørt det samme noen ganger før, og har også mye/ mer enn nok selvtillit når det gjelder akkurat det rent språklige. (Den eneste form for beskjedenhet jeg kjenner er falsk beskjedenhet, men den kler meg dessverre så dårlig at jeg helst ikke bruker den …) Men om jeg har et visst talent mht. form, er jeg tilsvarende talentøs mht. innhold, og skriver i grunnen best når det er som spontane replikker til andres tekster og kommentarer.

    Jeg har selvfølgelig stabler med tekster i skuffen, både korte og adskillig lengre, og noe av det jeg gjør i andre genre poster jeg på en egen nettside jeg aldri har promotert her, og jeg kommer neppe heller til noensinne å gjøre det:

    For det første er det nesten utelukkende snakk om stoff som er komplett irrelevant i konteksten til denne nettavis og dette forum (jeg er som før nevnt oppriktig talt ikke særlig interessert i politikk, det er et nødvendig onde), og jeg synes selv at jeg tøyer strikken for usakligheter og off-topic innspill mer enn nok som det er på et primært politisk nettsted som fremdeles tar tilværelsen alvorlig nok til nærmest å gå i krigen for det redaktøren og menigheten tror på. Jeg klarer jo selv knapt å ta noe som helst alvorlig lenger før det eventuelt kommer og banker på skallen min med noe hardt, slik at jeg ikke har noe valg. Og for det andre er jeg ikke spesielt begeistret for det når noen prøver å bruke andre folks suksessfulle og mye leste nettsteder mest til å ri egne kjepphester eller reklamere for sine egne aktiviteter, blogger etc. En amerikansk, musikkrelatert nettside jeg pleide å skrive veldig mye på i årevis inntil for et par - tre år siden, har i sine retningslinjer for kommentering et bra punkt man alltid bør ha i minne før man klikker på publiseringsknappen i kommentarfeltet på de aller fleste nettsteder, og det er følgende spørsmål fra forumets administrator – et spørsmål man med hånda på hjertet helst bør kunne svare nei på: Is it all about you?

    Til tross for dette, er det vel knapt noen som har vært mer selvutleverende og brukt eget liv og levnet for å få frem et poeng eller utdype hvorfor man mener som man gjør her hos Steigan enn nettopp meg (og nå er vi i gang igjen). Noe som selvfølgelig har vært mulig mye pga. valget om å skrive under pseudonym. Dette med bruk av fiktive navn og alter ego’er er det mange puritanere som finner uakseptabelt, og mener at er diskvalifiserende for å kunne tas seriøst, men i tillegg til de åpenbare årsakene til en slik praksis mange andre anonyme skribenter deler når det gjelder å fronte mulig kontroversielle standpunkter i et for tiden ekstremt polarisert og på den “snille” siden strømlinjeformet, konformt og politisk korrekt klima, er det faktisk sånn at kun den (bortimot i hvert fall) som har et visst vern gjennom bruk av pseudonym, vil være i stand til å være helt åpen og oppriktig om hva som helst og uforbeholdent kunne bruke seg selv i usensurert utgave, noe ingen som i ærlighetens og åpenhetens navn velger å stå frem som seg selv under fullt navn egentlig ville drømme om. I valget mellom å være ærlig om ens identitet, men i hvert fall svært selektiv – og av og til falsk, løgnaktig eller hyklersk – i innhold når man kommenterer (for ikke å begå sosialt selvmord eller bli arrestert), eller å poste under et alter ego, men nettopp derfor ellers være fri til å utlevere seg helt ærlig, rått og ubekymret, har jeg valgt det siste. Det gir også anledning til privilegiet å selv få lov å velge akkurat når og overfor hvem man behøver eller orker å ta evt. ekstraomganger for å forsvare eller begrunne sine standpunkter og uttalelser. Misforstå meg rett; jeg står selvfølgelig inne for mine meninger, og vil kunne gjøre det in persona overfor hvam som helst, men ikke alle evner å respektere at det finnes en tid for alt, og forstår ikke at selv en breikjefta, verbal bølle samtidig kan være en temmelig sensitiv og sårbar person som av mentalhygienske grunner av og til må ta timeout fra krigen, selv om meningene i prinsippet står ved lag og kan argumenteres for. Dere skulle visst hvor mye til dels temmelig spesielt jeg har fått via private henvendelser pr. epost, og særlig etter at dette nettstedet hvor vi nå befinner oss ble en mer eller mindre fast tumleplass. Det kommer både åpne og fordekte forsøk på alt fra utskjelling og trakassering, via nysgjerrige håp om å få verifisert min rette identitet, til forsøk på verving av ⒶF som medsammensvoren for ulike grupper og saker. Skulle jeg tatt dette i eget navn, hadde jeg gått helt i kjeller’n av invasjonsfølelse, stengt internettabonnementet og oppsøkt klosterlivet etter kort tid.

    Og så er det et paradoks til ute og går her i gården, i tillegg til den nevnte avgrunnen mellom evne innen form og evne til substans i skrivesammenheng, og det er det, i mitt tilfelle generelt gyldige, nesten helt konsekvente, og utvilsomt – for mange med mye på hjertet kombinert med begrenset formuleringsevne – ganske irriterende konseptet som kort beskrevet består i å være “full av talenter og med sølvskjeer både i kjeften og lenger bak og ned, men nærmest kjemisk fri for ambisjoner.”

    Det er for jævlig urettferdig og utakknemlig, eller hva?

    Uansett er dette også et utslag av den samme, ovenfor nevnte manglende evne til å se at det strengt talt skulle være stort igjen å prøve å si noe vettugt om her i verden, unntagen kanskje i satirens form (mange uendelig mye større tenkere og diktere/ forfattere enn meg har jo allerede sagt det viktigste om det meste som teller, uten at det har hatt synderlig innvirkning på menneskenes dårskap og verdens skjeve gang), samt en relativt stor evne til selvbelønning og mindre behov for stadige bekreftelser og andres anerkjennelse av ens eget dette og hint.


    Og uansett, dere åndsdverger som eventuelt finner det utålelig irriterende at den opplagt beste blant oss, jeg trenger neppe nevne navn, ikke eier skam, ikke har ambisjoner, og nekter plent å bruke det talentmessige overflødighetshornets språklige overflod til noe bedre enn livstrette kynismer, geniale aforismer og formfullendte plattheter, hør etter:

    Har dere noe bedre å melde, så meld det, ikke stå der som kalkuner i havsnød og syt over at ikke jeg gjør det for dere! Og mangler dere ord, eller har dyslecticus som mellomnavn, eller ikke kan reglene for bruk av semikolon, ja så hold snavla, da! Ingen savner de små ulydene deres, og det er da for kølsvarte ikke mitt problem at dere insisterer på å bokse langt over deres faktiske vektklasse. Ammatører!


    Men helt seriøst (for en gangs skyld): Som Gatekeeper er inne på, er det jo flere langtidsinnlagte her på avdelingen enn meg som skriver bra – i tillegg til å være både kunnskapsrike og å faktisk ha noe å melde, og det er noe av det som gjør herværende kommentarfelt attraktivt, både å lese og selv å bidra i. Jeg vil vel uten å overdrive hevde at det er det overlegent mest intellektuelt oppegående, vennligstemte og velformulerte kommentariatet på noen norsk, politisk nettside overhodet. For det er en veritabel suppe av høyrøstede vulgariteter, sjikane, uraffinert hat, etterplapring og skrikende tanketomhet på barneskolenivå som dominerer på nesten alle steder der det ikke er selvforherligende og retthaversk, fordømmende politisk korrekthet og godhetsmasturbering som gjør det. Et groteskt eksempel er kommentarfeltet hos Resett, et prosjekt jeg i starten hadde visse forhåpninger til, men som både til en viss grad (gjeste)redaksjonelt, og ikke minst altså ved kommentarkrigernes rasende og samstemte, men ustemte klagesang, har markert seg som noe av en internett– og debattmessig stinkende søpledynge. Det er til å bli politisk korrekt av mindre, for kølsvarte. Takke meg til gamle kommunister med tung politisk slagside og en gjeng supportere som har lest ei bok eller to og fikk bedre enn nogen minus i norsk skriftlig.

    Ps: Det kan vel muligens hende at jeg tross alt jobber med noen skrivegreier innimellom som kanskje kan bli noe lesbart, og i verste fall nok en bok verden ikke trenger. Tydelige advarsler vil i så fall bli slått opp på lyktestolpene her inne, så ingen uforvarende snubler over det og slår seg til anarkister i de søte, små hodene sine.

    Pps: @system v/ Lasse IT-mann: Som du muligens har lagt merke til, har jeg vel på en måte etter hvert blitt på merkbart mer vennskapelig fot med dette hersens kommentarfeltet fra Discourse. Who’d thought. Makan.

  5. Zapata says:
    • Det er tryggere å være ku enn kvinne i India, sier Arunhati Roy. Hun er en viktig kilde til å forstå kvinnenes situasjon i India. Jeg har presentert hennes forfatterskap på bloggen min tidligere.
      Både i arabiske land og i India er det en patriarkalsk tradisjon kombinert med giftig blanding av kultur og religion, som holder kvinnene nede. Vi kjenner jo til æresdrapene, brudebrenningene, overfall og voldtektene i India – (og andre asiatiske land).
      Undertrykkelsen av kvinner i India har sine særtrekk. Det er ikke flerkoneri og kjønnslemlestelse som i mange arabiske og afrikanske land, men til gjengjeld bygger hinduismen opp under det føydale kastesystemet. Kvinnene kommer nederst også her.
      Det gjelder ikke minst blant de kasteløse og i urfolket til sammen mange hundre millioner mennesker. I hinduismen er dessuten fatalistisk tankegangen om reinkarnasjon i ekstremt grad med å opprettholde føydale bånd og forestillinger.
      Revolusjoner vil aldri lykkes hvis de ikke har kvinnenes rettigheter og velferd som et grunnleggende mål.
  6. Her må produksjonen opp.
    “Jeg har selvfølgelig stabler med tekster i skuffen”
    Her må beklageligvis desverre KD plukke en høne med deg.
    Skuff står i bestemt form entall, men fortsatt entall, som kan indikere at det kun er en eneste skarve stabel.
    Men gi ikke opp, KD kommer til unnsetning pga tanken på hvor pinlig det blir for etterkommerne blir, når de står med kun en stabel i hendene etter deg engang i tiden , og kanskje skal til og med alt arkiveres hos riksantikvaren, og han slår opp dørene og spør :
    -Hvor mange hyllemeter trenger dere ?
    Siden du engang hintet på at timeplanen var altfor full, som den jo sikkert er må jeg få lov å antyde en løsning :
    Hvis du tar den ene lille "kokt ned i kålen - stabelen " og flytter midt i sofaen, og tar mål av å ha en stabel til der for hvert halvår,
    så vil med tiden, selve plasseringen ta så mye plass at du frigjør tiden du egentlig skulle sitte der og spise taco på fredager.
    Det vil bli vanskelig, ja nesten umulig å trives oppå slike stabler.
    Dette ubehaget medfører muligens minst en stabel ekstra hvert halvår, en teknikk som fungerer på samme måte som perlen skapes av ubehaget ved et sandkorn, og på noen år vil du oppnå en anstendig kvote som kan utgies i bokform med praktinnbinding :stuck_out_tongue_winking_eye:

    Eller… innholdet i dette diktet, som nok trenger mer finpuss enn jeg rekker før sengen kaller…

    Your words can have eternal wings
    and rest above the wind
    You `ll feel the force
    of giving birth, - to songs.

    They`ll fly away, and strike the hearts.
    they fly away like birds…
    you feel the force of
    giving birth - to songs.
    you let them loose
    you feel the wind
    The golden arrows in your hand will hit the goal

  7. aford says:

    Nei, vet De hva, Herr Portvokter! Jeg aner virkelig ikke hvilken port det er De egentlig vokter, men det er i hvert fall neppe porten til morsmålslærernes sommerleir. For makan til pudler og sløsevev i en derfor heller malplassert belærende stil kommer jeg neppe til å ta meg bryet med å lete lenge etter, da resultatløsheten er gitt på forhånd. Men selv for den evige optimist bør det være klart som blekk at det er noe man i så fall ville måtte lete lenge etter. Og det selv om man i et spontant utbrudd av fornuft faktisk avslutter leteaksjonen så snart man finner det, noe man altså ikke kommer til å gjøre. Her vil jeg få skyte inn at det med å avslutte enhver leting etter noe når man finner det man leter etter, antagelig er den mest vanlige tilnærmingen til dette med leting og finning, derav uttrykket “er det ikke typisk, ting ligger alltid på det siste stedet man leter”. Ja, det skulle nesten bare mangle. Men bortsett fra sprøyt som overgår denslags forvirrede feilslutninger som De her bringer til torgs og et par andre ting, er det et faktum at den som leter finner som regel noe annet.

    Nuvel. La oss så se nærmere på feilslutningene De nå har gjort. At det fra min side er tale om én skuff, men flere stabler, innebærer på ingen måte at jeg her har gitt rom for rimelig tvil om at x (antall stabler) > 1. Jeg skriver stabler (ubestemt form, flertall), og da mener jeg stabler (ubestemt form, flertall). Uten at jeg helt forstår hvordan i det hele tatt denne misoppfatningen kunne oppstå. Men hva vet vel jeg om hvordan ting foregår under panseret hos åndsdverger og logikkpygméer? Det er med en viss lettelse jeg kan slå fast: Ingen verdens ting. Men jeg kan forsøke å gjette, og jeg gjetter da at De feilaktig har lagt som grunnpremiss at det ikke kan befinne seg fler enn maksimalt én stabel i en gitt skuff, og hvis y (antall skuffer) = 1, vil jo da fasit, ved anvendelse av Deres log-ikke-i-det-hele-tatt, bli at x ≤ y, altså enten én eller ingen stabel. En stabel er en stabel uansett tykkelse/ høyde (et mulig unntak her er Fredrik Stabel, for han var et geni), og f.eks. “én og en halv stabel” er således en umulighet (og her ville formodentlig salig Fredrik vært lettet over ikke å kunne regne med å utgjøre noe unntak). Stabler regnes kun i hele, naturlige tall, og da vil det i de høyst fiktive, latterlig små skuffene De tillegger mitt skrivebord nødvendigvis bare kunne befinne seg enten én eller ingen stabel i hver - i dette tilfellet i praksis begrenset til i én av dem; den det skal ligge, og derfor faktisk ligger stabler i.

    Men premisset er aldeles feil. De har åpenbart foreløpig ikke hatt den ringeste anelse om størrelsen på skuffene i mitt skrivebord, men jeg kan forsikre Dem om at her snakker vi om relativt romslige skuffer, for å si det forsiktig. Til ikke å være materialist samler jeg på ubegripelig mye skrot som er kjekt å ha, og som jeg nok sikkert får bruk for en vakker dag (Sunde, 1989). Jeg forsvarer ved behov denne praksisen med at jeg faktisk stadig reparerer ting og fortsetter å bruke dem lenge etter at vanlige, pliktoppfyllende forbrukere har byttet ut sine tilsvarende både en og to ganger. Og med patologisk kastevegring følger selvfølgelig fulle skuffer. Fulle skuffer, skap, kott, boder og garasjer. Nå har jeg hverken bil eller garasje, men hadde jeg hatt, ville bilen stått ute om natta fordi garasjen ville vært full av sånt som er kjekt å ha. Men poenget her er skuffene: De er altså temmelig fulle, og jeg fant ved forrige boligbytte og flyttesjau ut på ny hvilken forbannelse velsignet store skuffer kan være når hele ramma de sitter i, med skuffer og alt deres innhold, skal ut på tur i samlet tilstand, og pokker ikke er skuff om gå ett eneste trappeskritt på egen fot uten hjelp. I mitt skrivebords tilfelle er det også snakk om døbbel trøbbel, da det består av ikke én, men to slike velfylte og absurd tunge klosser, pluss en diger skrivebordsplate i lakkert gran liggende oppå de dype skuffer. Inn i granskauen/ under granplata tunge er de, og det er ikke primært fordi jeg utelukkende samler på ting gjort av massivt stål eller bly (ok, det står faktisk ofte bl.a. en relativt beskjeden, men veldig kjekk, liten ambolt laget av en gammel jernbaneskinne i en av dem – men bare én, for kølsvarte!). Årsaken til konstant overlast er bare at skuffene rommer for mye skrot (“for mye skrot”, det kan umulig være tilfelle rent skrotmessig, men flyttemessig er det dessverre et reélt fenomen), og beviset er at når man etter mye slit har konstatert at skuffeseksjonene allikevel ikke var forankret i grunnfjell, men faktisk såvidt lot seg rikke (her var det lenge sterk tvil om fakta), så er det to store, rektangulære søkk i klikkparketten etter dem, ok?

    Og en slik skuff er det altså De insinuerer at ikke skulle kunne romme mer enn én stabel? Hah, latterlig! Selvfølgelig gjør den det, tror De jeg printer ut mine stabler på A2 eller enda større papir? Hvorfor skulle jeg det? For selv om jeg evt. hadde printet dem på A3, noe jeg heller ikke gjør, ville det fortsatt vært god plass til to stabler side om side i stabelskuffen. Så: Nei, at jeg helt presist oppgav som oppbevaringsplass for mine stabler én – 1 – skuff, i bestemt form, entall (“skuffen”), indikerer ikke på noen som helst måte at det kun er én eneste skarve stabel. Det indikerer kun, om i det hele tatt noe mer enn det som eksplisitt står om saken, at skuffen er stor nok til flere stabler, og at kapasiteten utnyttes. Prinsipielt x ≥ y, i praksis x > y.

    Men jeg var inne på papirformater, og i den forbindelse bør jeg vel nevne at jeg ikke printer mine stabler på A4 heller. Og ikke på A5, kort sagt ikke på noe kjent standardformat. Jeg har i det ovenstående kun forfulgt denne metaforen med skuffer og stabler for å redegjøre på prinsipielt, gramatikkmessig grunnlag for Deres beklagelige feilslutning, Herr Portvokter. Å ha upubliserte tekster og manus “i skrivebordsskuffen” er jo bare et uttrykk, for kølsvarte. Rent teknisk eksisterer stablene selvfølgelig bare som data i mine egne, lokale harddisker og i andres serverparker oppi skyene et sted (backup, Eva!). Jeg kaster da virkelig ikke bort verdifull lagerkapasitet i mine skrivebordsskuffer til papir – kapasitet som heller, og med noe redusert vekt som en kjærkommen bieffekt, kan brukes til ambolter og annet småtteri som er kjekt å ha. Makan.

    Resten får vi evt. ta en annen gang, det var selvfølgelig mye å sette fingeren på der også, men jeg ville nå bare kort avlive Deres hallusinasjon av en forestilling om at det fantes noe selvmotsigende eller vagt ved det jeg skrev om antall skuffer versus stabler.

    –ⒶF, Kommentariatets Oppdiktator

    Ps: Med nevnte finpuss kan diktet bli bra, det.

  8. En forfatter som fortjener å bli oppdaget av MANGE! . . . . . . .

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

19 flere kommentarer

Deltakere