Tvang mot folkemening

0
Hammerfest. Foto: Shutterstock

Av Frode Bygdnes.

Folkeviljen i nord er å bevare Troms og Finnmark som selvstendige fylker. 87% av befolkninga i Finnmark stemte imot et storfylke. Sannsynligvis er det også et flertall mot sammenslåing i Troms. Likevel utøver regjeringa, ved Monica Mæland, nå maktmisbruk mot folkeavstemminga og Finnmark fylkesting sine vedtak. Hun endrer spillereglene under vegs og setter fellesnemnda sammen på en måte som skal friste Troms-politikerne til å overkjøre Finnmark.

Dette er dumdristig politikk. Det kan bare føre med seg stor bitterhet og splittelse i den nordlige landsdel. Vi får inderlig håpe at våre Tromspolitikere kan være solidariske og lojale ovenfor vår nabo og dermed avstå fra kortsiktige gevinster for heller å ivareta et nødvendig samhold for fremtida.

Mæland sin argumentasjon er stygg. Det er som å høre den spanske statsministeren i høst mot den katalanske folkeavstemminga. Han oppnådde bare å skape så stor motvilje at 90 % stemte for løsrivelse. Den spanske statsministeren Rajoy sine tiltak mot løsrivelse, fikk den motsatte effekt. Også han behandlet grensespørsmål bare juridisk. Men lokalt selvstyre er alltid en politisk sak. Når en utelukkende argumenterer juridisk, er det mer et tegn på at en mangler argumenter. At vårt Storting har vedtatt det to ganger, vil aldri være et selvstendig argument.

Første gangen forslaget kom opp i Stortinget var i juni 2017. Tidligere hadde det bare vært oppfordring til naboprat. Sammenslåing av Finnmark og Troms var ikke med på det første forslaget i regionreformen. Så rett før valget kom det et benkeforslag fra partiene Høyre, FrP, Venstre og KrF. Forslaget var ikke utredet og hadde heller ikke vært ute på høring. Tvert om hadde Finnmark fylkesting et klart vedtak på forhånd om at de skulle bestå som selvstendig enhet. Hvor lite flertallet på Stortinget var, underkommuniseres. At Mæland påstår at saka ble behandlet for andre gang, er også galt. Den andre gangen ble saka bare avvist. En slik Stortingsbehandling er en trussel mot demokratiet. Skal folk vise respekt for Stortinget, så må også Stortinget følge spillereglene og respektere folket sin mening. Stortinget må ta de lokale myndighetenes synspunkter og forslag i betraktning før noen som helst beslutning fattes.

Befolkninga i nord skal også ha demokratiske rettigheter. Derfor skal grenseendringer utredes, ikke fremmes som benkeforslag. Folkemeninga skal innhentes. Demokratiet kan ikke bare stole på stortingsrepresentanter som fort har glemt hvor de kommer fra. Intensjonen i å ha et valg mellom første og andre gangs behandling på Stortinget, er for at saka skal være en valgkampsak. Denne saka kom midt opp i siste valgkamp og ble usynlig fordi en ikke ante konsekvensene. Så dette blir nok ei valgkampsak i 2021. Kanskje derfor har regjeringa det travelt med å endre fylkesgrensene allerede nå til fylkestingsvalget i 2019.

Om Stortinget i denne saka skal demonstrere egen makt ved å avslå utredning og overkjøre folkemeninga en tredje gang, kan vi få spanske tilstander. Også vi har da en sentralmakt som skalter og valter med det lokale folkestyret som de vil. Regionreformen fremstår som et tiltak for å knekke lokaldemokratiet, ødelegge fylkeskommunen og svekke vår egen råderett over ressursene her nord. Som i Katalonia, så er det vår landsdel som har ressursene, men vi har ikke rikfolkene her nord fordi vi mer har vært en koloni. Derimot har vi tradisjoner på å stå imot sentralmakta. Herfra kom arbeideropprøret i 1903, herfra opplevde vi den største sivile ulydigheta i landets historie da finnmarkingene trosset regjeringas Londonplaner i 1945. Herfra ledet vi ann i kampen for å berge fisken fra EU, både i 1972 og i 1994.

I denne situasjonen må en etterlyse hva hver enkelt representantene fra Troms og Finnmark gjør på Stortinget.

Frode Bygdnes

Forrige artikkelBak jernbanestreikene i Frankrike
Neste artikkelPostmodernismen: En inte så tjusig epok