Migrasjonspolitikken: Ordkrig mellom Italia og Frankrike

0

Den nye regjeringa i Italia har bestemt seg for at det skal bli slutt på at Italia blir Europas største mottaksleir for migranter og flyktninger. Derfor har regjeringa til statsminister Giuseppe Conte nektet NGO-båten Aquarius med 629 migranter om bord å legge til i Italia.

Dette har utløst skarpe reaksjoner fra Paris. Regjeringa til president Emmanuel Macron har fordømt sine angivelige allierte i Roma. Talsmann Gabriel Attal har sagt på vegne av den franske regjeringa at politikken til Italia regjering er «til å spy av». Og Emmanuel Macron har kalt Italias politikk for «kynisk».

Og fra regjeringsbygningen i Roma, Palazzo Chigi, svares det: «hyklere».

Kort sagt, en god og diplomatisk tone i den stadig mindre forente europeiske «union». Og Matteo Salvini fra Lega har utvilsomt noen poenger når han sier: «Franskmennene burde ha hatt en smule ydmykhet og samarbeidet som venner for å løse problemene,» «men nettopp franskmennene har avvist mer enn ti tusen personer på grensa mot Italia, og blant dem var det mange kvinner og barn.»
Salvini viser da til afrikanske migranter som ble stoppet av fransk politi på grensa mellom Ventimiglia og Menton.

Og Salvini nøyde seg ikke med det. Han la ansvaret på ødeleggelsen av Libya, med de følgene det har fått, på Frankrike: «Vi betaler prisen for den ustabiliteten som ble skapt av Frankrike i Libya og sør for Libya.» Italia deltok ikke aktivt i krigen mot Libya, men lot NATO bruke militærbaser der. Derimot var Frankrike og Nicolas Sarkozy aktivister i første rekke for å begynne bombinga og støtte de jihadistiske opprørerne mot Gaddafis regjering. Salvini kunne naturligvis ha føyd til USA, Storbritannia og Norge på lista over de hovedanklagede.

For det er ingen tvil om at det var vår krig mot Libya som åpnet dørene på vid vegg for massemigrasjonen fra Afrika. Libya ble operasjonsbase for kriminelle nettverk av menneskesmuglere, gangstere og jihadister som i samarbeid med vestlige NGOer driver en gigantisk industri med migranter fra Guineabukta til Europa. Og det er Italia som har havnet i første linje. Interpol sier at menneskesmugling i dag genererer 28 milliarder dollar i året, og er den raskest voksende kriminelle bransjen i verden.

«Jeg ønsker ikke,» sa Salvini «at barn skal bli satt på gummiflåter og dør i Middelhavet fordi noen har innbilt dem at det finnes jobber og boliger for alle i Italia. Jeg er lei av dette.»

Det er tragiske skjebner om bord på Aquarius, og det er hjerteskjærende at mennesker er havnet i denne situasjonen. Men siden de stort sett kommer fra land der det ikke er alvorlige kriger, så dreier det seg sannsynligvis om migranter som håper på et bedre liv i Europa. Antakelig har de eller familiene deres betalt i dyre dommer til menneskesmuglerne for den farefulle ferden. Corriere della sera skriver at migrantene ofte har opparbeidet seg en gjeld på 35.000 til 55.000 euro til menneskesmuglerne underveis, og den gjelda må de betale ned når de ankommer. Og Europa, og særlig Italia, har ikke noe bedre liv å tilby dem. Ikke finnes det jobber, hvis man ser bort fra slavearbeid i jordbruket for mafiaen og ikke finnes det noe annet som kan skape grunnlag for å klare seg sjøl i et nytt land. De fleste ender opp i mottak, som i verste fall er uverdige, eller de havner i klørne på mafiaen, som slaver eller prostituerte. Eller de havner på gata som tiggere.  Og fra Libya varsles det om at 50.000 migranter er klare til å legge ut på sjøreisa til Italia, skriver Corriere della sera.

Italias statsminister Giuseppe Conte har sagt at han ikke reiser på statsbesøk til Frankrike hvis ikke Emmanuel Macron beklager sin uttalelse, men fra Elysée-palasset i Paris er svaret at det ikke kommer noen som helst beklagelse fra Macron. Dermed er det full splittelse mellom to av de største landene i EU, og det er ikke sannsynlig at den splittelsen kan lappes sammen med det første.

 

Forrige artikkelDet katastrofalt dyre amerikanske militærvesenet
Neste artikkelFN fordømmer Israel for ”overdreven bruk av makt” i Gaza
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).