Italia: Sentrum kan ikke holde

0
Diana Johnstone

Av Diana Johnstone.

Aksept av den nyliberale doktrinen «det finnes ikke noe alternativ» har paralysert vestlig politikk i en generasjon. Hvis det ikke finnes noe alternativ, hva skal politikk handle om?


Denne artikkelen av Diana Johnstone ble først publisert i UNZ Review. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Det autoritære sentrum

De tradisjonelle regjeringspartiene, sentrum-«venstre» og sentrum-«høyre», følger alle den samme nyliberale politikken og utgjør det selvutnevnte «sentrum». Hovedstrøm-media forsterker sentrum-høyres påståtte autoritet basert på ortodoks, økonomisk ekspertise, mens sentrum-venstre henter sin autoritet fra sine «verdier», sentrert rundt identitetspolitikkens versjon av menneskerettighetene. «Sentrum» høres så fornuftig ut, så trygt mot farlige «ekstreme» og uforutsigbar populisme. Mot slike trusler presenterer Sentrum seg selv som forkjemperen og sikkerhetsvakten for «demokrati».

Hvor sant er dette?

Resultater fra Verdens verdiundersøkelser indikerer at i Europa og USA er personer som beskriver seg selv som sentrumsorientert, gjennomsnittlig mindre knyttet til demokratiet (for eksempel frie og rettferdige valg) en dem på venstresiden, og til og med dem langt ute til høyre. (1) Dette er ikke så overraskende som det kan virke ved første øyekast, siden «de sentrumsorienterte» per definisjon er knyttet til status quo. I europeiske land er det autoritære, nyliberale «sentrum» institusjonalisert i Den europeiske union, som påtvinger økonomisk politikk over hodet på parlamentene i medlemslandene, dikterer fremgangsmåter som er tilpasset Tyskland og det nordlige Europa, men som i økende grad er katastrofale for EU-medlemmene i sør.

Femstjernersbevegelsen har drevet en kampanje mot euroen.

Fremgangen for de utstøtte

Sentrums redsel for demokrati ble rungende bekreftet gjennom parlamentsvalget i Italia 4. mars. Sentrum ble henvist til marginene og outsidere stormet inn. Vinneren, med 32 prosent av stemmene, var Femstjerne-bevegelsen (M5S), hvis kampanje «mot korrupsjon» oppnådde stor støtte i det fattige sør. På andre plass, med 17 prosent, var «Forbundet», tidligere Det nordlige forbundet – det vil si et parti for rike, norditalienske sjåvinister klare til å løsrive seg fra «late, ubrukelige» sør. Det tok nesten tre måneder for dette særdeles merkelige paret å bli enige om en koalisjonsregjering.

Auraen rundt Den europeiske union er anti-nasjonalisme, basert på teorien om at «nasjoner» er negativt, fordi de forårsaket de ødeleggende krigene i det 20. århundre – mens europeisk enhet er den eneste garantien for «fred». Overbevist om sin misjon, hadde «eurosentristene» ingen problemer med å kaste barnet av demokratiske valg ut med det nasjonalistiske badevannet.

Forestillingen om at «fred» er avhengig av «Europa», holdes fast på tross av NATO-bombingen av Serbia og Europas deltakelse i USAs kriger i Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for ikke å glemme EUs deltakelse i dagens store militære oppbygging i de baltiske statene mot «den russiske fienden». Visselig, takket være NATO utruster EU seg for en enda verre krig enn de foregående.

Siden «nasjonalstaten» får skylden for det onde i verden, reagerer «eurosentristene» med skrekk på voksende krav i medlemsstater om en tilbakevending til «nasjonal suverenitet». Dette er imidlertid en naturlig reaksjon på de økonomiske og sosiale katastrofene politikken, diktert fra EU-institusjoner i Brussel, har resultert i. Maastricht-avtalen fra 1992 binder medlemsland juridisk til en sentralisert, nyliberal politikk. Det var ikke bare «sosialisme» som ble illegalt – selv Keynesianisme ble utelukket. Med løfter om fred og fremgang i det uendelige, ble innbyggere i europeiske land overtalt til å oppgi sin suverenitet til EU-institusjonene. Og nå er det mange som vil ha den tilbake.

Vespa er et ikon for italiensk indutrisuksess i gullalderen. Fiat, Ferrari, Lamborghini, Cinecittá, la moda italiana, alt symboler på en industri i verdensklasse, men etter euroen, hva nå?

Desillusjonert Italia

Italias skuffelse er spesielt viktig. Italia var et særdeles entusiastisk, grunnleggende medlem i samlingen som startet med Romatraktaten i 1957. Og likevel, Italias egen historie illustrerer hva som kan gå galt med slike samlinger, siden 1800-tallets politiske skapelse av et samlet Italia, sentrert i Torino, ledet til økonomisk berikelse i nord på bekostning av det sørlige Italia – hvor storslagne Napoli forfalt til kronisk fattigdom, kriminalitet og korrupsjon. Nå er Italia «sør», i periferien av en europeisk union sentrert rundt Tyskland.

Antagonisme mellom Nord- og Sør-Italia har banet vei for en mye sterkere fiendtlighet mellom Italia og Tyskland – begge beskylder den andre for krisen.

Det er på sin plass å minne om at Tyskland var svært knyttet til sin tyske mark og til sin egen nøkterne økonomiske politikk. Tyskland kunne bare bli lokket inn i en felles valuta gjennom å la euroen følge tyske regler. Frankrike støttet ivrig denne avståelsen, ut fra forestillingen om at en felles valuta ville forene Europa. Det er det motsatte som skjer.

Tyskland er en stor eksportnasjon. Deres handel med resten av EU er sekundær. Landet bruker EU som sitt oppland, mens det konkurrerer og handler i global skala med Kina, USA og resten av verden. Inntektene fra Tysklands fordelaktige handelsbalanse med EU blir i stadig mindre grad investert i EU-landene – men i Tyskland selv eller utenfor EU i stedet. Det offisielle tyske synspunktet er at de sørlige EU-medlemmenes viktigste funksjon er å betale sin gjeld til Tyskland.

I mellomtiden har Italias en gang blomstrende industrielle nettverk mistet sin konkurranseevne på grunn av euroen. Landet kan ikke redde sin eksport gjennom devaluering, slik de pleide å gjøre. Italias gjeld er nå 132 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens Maastricht-avtalen, som styrer valutaunionen, setter et tak på nasjonal gjeld på 60 prosent. Og for å fortsette å betale gjelden, er det skåret ned på offentlige tjenester, middelklassen er sendt ut i fattigdom, hjemmemarkedet går nedover og økonomien blir enda svakere.

Dette er nettopp den situasjonen som har kastet Hellas ut i stadig dypere fattigdom. Men Italia er ikke Hellas. Hellas er et lite land i periferien, som kan bankes til døde av kreditorer som en advarsel om hva som kan skje med andre. Italia, på den andre siden, er for stor til å mislykkes. En kollaps kunne styrte hele EU.

Italias potensielle styrke gjennom svakhet

De tradisjonelle italienske partiene hadde ingen løsning ut over dem som hadde ruinert Hellas: kutte ned på sosiale utgifter, utarme arbeidere og pensjonister, og betale ned til utenlandske banker, med renter.

Den umake koalisjonen mellom Forbundet og M5S var forpliktet til å forsøke noe annerledes: i bunn og grunn å investere i økonomien, framfor å overgi den til kreditorene. Deres program lover lavere skatter med keynesiansk stimulering av investeringer. Siden lederen for Forbundet, Matteo Salvini, og Luigi Di Maia fra M5S ikke liker hverandre, valgte de jusprofessor Giuseppe Conte til statsminister for sin koalisjonsregjering. Det interessante valget var Paolo Savona i nøkkelposisjonen som finansminister. Savonas lange karriere omfatter topp-posisjoner i italiensk og internasjonal finansnæring, og han var så visst den best kvalifiserte man kan tenke seg. Savona vet alt som er å vite om italiensk økonomi og internasjonal valutaskapning. Likevel, det var utnevnelsen av den 81 år gamle eksperten som skapte raseri i euro-senteret.

Rabalderet ble ansporet av det faktum at i en av sine bøker hadde Savona beskrevet euroen som «et tysk fengsel». Savona hadde også sagt at det var nødvendig å forberede en Plan B, å forlate euroen hvis det ikke er noe annet valg. «Alternativet er å ende opp som Hellas.»

Dette hintet av illojalitet overfor euroen var totalt uakseptabelt for det europeiske establishmentet. Sentrum slo tilbake gjennom den italienske presidenten, Sergio Mattarella, som i stor grad er en gallionsfigur. Han brukte, eller misbrukte, sin unike konstitusjonelle makt til å nekte å godkjenne regjeringen. 28. mai utpekte han han tidligere sjef i Det internasjonale pengefondet, Carlo Cottarelli, som statsminister – en mann som representerte alt det italienerne nettopp hadde stemt mot. Han er kjent i Italia som «Saksen», på grunn av sitt aktive arbeid for å fremme drastiske kutt i statlige utgifter. Cottarelli skulle etter sigende lede en apolitisk, «teknisk» regjering fram til nye valg kunne holdes til høsten.

Dette kuppet mot italienske velgere forårsaket umiddelbar jubel i det autoritære sentrum. Det ble rapportert at EUs budsjettkommisær (tysk, selvsagt), Günther Oettinger, godtet seg over utsiktene til at «markedet» (les: finansmarkedet) snart ville lære italienerne hvordan de skulle stemme. Italias økonomi «kunne bli så drastisk påvirket», at de kunne sende et signal til velgerne, «om ikke å stemme på populister til høyre og venstre,» sa han.

Dette bidro ganske enkelt til å intensivere italieneres indignasjon mot «tysk arroganse».

I mellomtiden skrev Savona et brev til president Mattarella, der han introduserte en smule kjølig fornuft i en situasjon av stigende hysteri. Han minte presidenten om at et viktig møte med EU-statsledere skulle gjennomføres i slutten av juni. Uten en politisk regjering, ville Italia være fraværende under forhandlingene som kunne forsegle EUs skjebne. Italias bønn om økonomisk endring kunne forvente fransk støtte. Savona benektet å ha foreslått å forlate euroen; i spill-strategiens ånd hadde han nevnt behovet for Plan B for å styrke ens posisjon før forhandlinger. Han gjorde det klart at hans strategi ikke var å forlate euroen, men å forvandle den til en genuin rival til dollaren.

«Tyskland forhindrer euroen i å bli ‘en essensiell del av utenrikspolitikken’, slik dollaren er for USA», skrev Savona. Men endring blir nødvendig, ettersom dollaren blir mindre og mindre hensiktsmessig for sin rolle som verdens-valuta.

Ganske visst, den italienske krisen faller sammen med en transatlantisk krise som bygger seg voldsomt opp, der USA bruker sanksjoner som «våpen» i konkurransen med sine europeiske «partnere». Paradokset er at Italia kunne bruke nettopp sin svakhet for å forplikte Tyskland til å revurdere sin valutapolitikk på et tidspunkt der den tyske økonomien også møter problemer, på grunn av USAs sanksjoner mot avtaler med Russland og Iran, så vel som proteksjonistiske tiltak. Savonas melding var at dyktig diplomati kunne virke til Italias fordel. Ut fra sine egne interesser kan Tyskland komme til å måtte akseptere transformasjon av euroen til en mer proaktiv valuta, i stand til å beskytte europeiske økonomier mot USAs manipulasjon.

Det tok bare noen timer før Cottarella tok et skritt tilbake og en ny M5S-Forbundet-regjering var etablert, med Savona selv tilbake som minister for relasjoner med Den europeiske union.

Matteo Salvini og Luigi Di Maio har en kontrakt. Nå får man se hva den er verdt.

Italias doble risiko

Det nye italienske kabinettet, som ble tatt i ed 1. juni, er sønderrevet av motsetninger. Til tross for alle anti-EU-følelsene som er sluppet fri, er det definitivt ingen «anti-EU»-regjering. Conte er tilbake som statsminister. Den nye utenriksministeren, Enzo Moavero Milnesi, er en solid Europa-tilhenger. Som innenriksminister vil den nord-italienske sjåvinisten Salvini – som ikke en gang har særlig mye til overs for sør-italienere – bli tøff i forhold til immigranter. Mens ministeren for økonomisk utvikling, Di Mayo, vil forsøke å finne måter å forbedre forholdene for den sørlige regionen som valgte ham. Siden Salvini er den mest erfarne av de to, vil Forbundet trolig ha mer å vinne på eksperimentet enn M5S.

Noen italienere advarer at ved å forlate det «tyske fengselet», vil Italia kunne oppleve at de blir enda mer avhengig av USA.

Man bør aldri glemme at helt siden slutten av Andre verdenskrig har Italia vært et okkupert land, med dusinvis av militære USA-baser på sitt territorium, inkludert flybaser med atomvåpen balansert for å kunne slå ned i Midtøsten, Afrika eller til og med Russland. Den italienske konstitusjonen forbyr aggressiv krig, og likevel blir italienske baser brukt fritt av USA for å bombe hvilket som helst land de ønsker, uansett hva italienerne måtte mene om det. Verst av alt, USA brukte italienske «NATO-baser» for å ødelegge Libya, en katastrofe for Italia, som dermed mistet en verdifull handelspartner og havnet i en situasjon der de ble oversvømt av afrikanske flyktninger og migranter. Mens internasjonale finanseksperter formaner Italia om å kutte ned på statlige utgifter, er landet forpliktet via NATO til å bruke rundt 13 milliarder euro på å kjøpe 90 F-35 jagerfly fra USA og å øke de militære utgiftene med rundt 100 millioner euro per dag.

Italias økonomiske utsikter har blitt hardt rammet av de USA-påtvungne sanksjonene mot handel med Russland og Iran, viktige potensielle energiressurser. USAs økonomiske aggresjon, spesielt Trumps avvisning av den iranske atomavtalen, er saken som har potensial til å samle europeiske ledere på et tidspunkt der de er på vei bort fra hverandre. Men for øyeblikket er ikke europeerne i stand til å trosse USAs straffesanksjoner mot handel med disse landene, fordi deres internasjonale handel foregår i dollar. Dette har allerede ført til krav fra USA om milliarder i bøter til de største franske og tyske bankene, BNP og Deutche Bank, for handel som var fullstendig lovlig etter deres egen lovgivning. Den franske petroleumsgiganten har blitt forpliktet til å trekke seg fra kontrakter med Iran, fordi 90 prosent av handelen foregår i dollar, og er dermed sårbar for USAs sanksjoner. Og dette er grunnen til at ideen om å bygge finansielle instrumenter rundt euroen, vokser fram – som beskyttelse for europeiske foretak mot represalier fra USA. (2)

Venstresidens forsvinning

Politisk kraft på venstresiden har forsvunnet nesten fullstendig i Italia. Det er mange grunner til dette, men en helbredelig del av problemet har vært at det som er igjen av venstresiden mangler evne til å takle dagens to hovedsaker: Europa og immigrasjon.

Venstresiden har så til de grader transformert sin tradisjonelle internasjonalisme til Europisme, at den har vært ute av stand til å gjenkjenne EU-institusjoner og -reguleringer som en vesentlig kilde til problemene. Stigmatiseringen av «nasjonen» som aggressiv nasjonalistisk, har hemmet venstresidens evne til å forestille seg og kjempe for progressiv politikk på nasjonalt nivå. I stedet har de holdt fast ved et evig håp om et fremtidens, hypotetisk «sosialt Europa». En slik transformasjon ville kreve enstemmighet etter EU-reglene – politisk umulig, med 28 vidt forskjellige medlemsstater.

Den ytre høyresiden, som ikke har slike hemninger, tjener godt på den voksende misnøyen.

Et annet, beslektet, handicap for venstresiden er dens manglende evne til å erkjenne at masseimmigrasjon faktisk er «et problem» – spesielt i land som Italia, med en vaklende økonomi og 20 prosent offisiell arbeidsløshet (selv om dette tallet antakelig er for høyt, når man tar svart arbeid i betraktning). Der er bitterhet over at rike Tyskland utstedte en generell invitasjon til flyktninger, som av geografiske årsaker hoper seg opp i Middelhavs-land, som ikke har mulighet til å takle dette. Massetilstrømningen av økonomiske migranter fra Afrika tar ikke engang «jobber fra» italienerne – det er ikke noen jobber å ta. Disse migrantene flyktet fra krig og elendighet for å komme til Europa, for å tjene penger de kunne sende hjem til sine familier. Men hvordan skal Europa kunne imøtekomme disse forventningene?

Det er vel og bra å berømme den strålende amerikanske gjestfriheten mot verden, med «Gi meg deres trette, deres fattige, deres sammenkrøpne masser som lengter etter å puste fritt, det elendige avfallet fra deres myldrende bredder. Send disse, de hjemløse, skipbrudne til meg…» Slik generøsitet passet for en ny nasjon med enorme, tomme områder og en raskt voksende industri, som trengte arbeidskraft. Situasjonen for en «full» nasjon i økonomiske nedgangstider, er noe ganske annet. Hva skal det bli til for de titusener av energiske, unge menn som ankommer italienske strender, hvor det ikke finnes annet for dem enn å selge afrikansk nips på fortauene i turistsentra? Og for å gjøre vondt verre: dagens raske, teknologiske innovasjon tar sikte på å erstatte flere og flere arbeidere med roboter. Venstresidens fornektelse av problemet overlater det til den ekstreme høyresiden å utnytte – og komme med løsningene.

Noen politikere på venstresiden i Italia, slik som Stefano Fassina fra Sinistra Italiana, er i ferd med å våkne opp for å ta tak i dette. En venstreside som dogmatisk ignorerer folkets reelle bekymringer, er dømt til undergang. Det trengs en modig, ærlig, oppfinnsom venstreside til å kjempe for italienernes uavhengighet, både fra tysk-påtvungne innstramminger og den dyre, militære ryggesløsheten fra USA. Men de sammenvevde problemene som er skapt av uregulert globalisering byr ikke på noen enkle løsninger.

Noter:

(1) David Adler, “Centrists Are the Most Hostile to Democracy, Not Extremists”, The New York Times, May 23, 2018.

(2) See Wolfgang Münchau, “The euro must be made more robust to rival the dollar; US sanctions expose the mistakes made by the founders of the single currency”, The Financial Times, 27 May, 2018. https://www.ft.com/content/ca8c6826-5f76-11e8-ad91-e01af256df68


 

 

Fotnote:

Overskriften er en henvisning til det berømte diktet av W. B. Yeats: The Second Coming, der den fulle setningen lyder: Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
og det passer jo ikke så verst.

 

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no