oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Nesten tre måneder etter valget 4. mars er det klart at Italia får ny regjering. President Sergio Mattarellas forsøk på å sette inn en teknokratregjering for å blokkere populistpartiene mislyktes. Det korte mellomspillet etter at presidenten hadde nektet å godkjenne regjeringslista til Giuseppe Conte på grunn av den eurokritiske Paolo Savonas kandidatur som finansminister, måtte han godkjenne ei regjering ledet av Conte og med Savona som EU-minister.
Altså et klokkeklart nederlag for det palasskuppet Mattarella hadde lagt opp til. I mellomspillet ble det klart at enten måtte Lega og Femstjernersbevegelsen få danne regjering, eller så måtte det skrives ut nyvalg, et nyvalg som bare ville styrke de to partiene, og særlig Lega. EU-eliten i Brussel kom også svært dårlig ut da den tyske EU-kommisæren Günter Oettinger hadde uttalt at «finansmarkedene vil lære italienerne» å ikke stemme på populistpartiene. Tysk arroganse og en demonstrasjon av finanskapitalens overhøyhet i en og samme setning. Stort grovere gåd det neppe an å provosere italienerne.
Det internasjonale pengefondets mann, Carlo Cottarelli, ble ofret etter at han i noen dager hadde vært statsministerkandidat. Den virkelige seierherren i dette maktspillet ble Lega-sjefen Matteo Salvini. Han og Luigi di Maio blir begge visestatsministre i den nye regjeringa, men demagogen Salvini har vist at det er han som mestrer dette spillet best av dem. Partiet hans har ifølge meningsmålingene vunnet omtrent ti prosentpoeng siden valget, og er blitt det dominerende partiet på høyresida.
Men nå kommer de virkelige prøvene for Italia og den nye regjeringa. Regjeringsplattformen til de to partiene, Contratto per il Governo del Cambiamento, eller Kontrakt for ei regjering for forandring, utfordrer både EU og USA. Men vil Conte & co følge opp i praksis.
Programmet tar til orde for å skape økonomiske og tekniske forutsetninger for å ”gjenvinne den monetære uavhengigheten”. Det vil jo ikke Tyskland kunne godta. Programmet krever at EUs ”Stabilitetspakt” ”endres radikalt”. Det er heller ikke musikk som klinger bra i Berlin.
På tross av at alliansen forsikrer om sin lojalitet mot NATO, tar det til orde for ”åpning mot Russland, som vi ikke ser på som noen trussel, men en økonomisk og kommersiell partner”. Koalisjonen ønsker ”en umiddelbar opphevelse av sanksjonene mot Russland” og en rehabilitering av Moskva som ”strategisk samtalepartner” når det gjelder områder som Syria, Libya og Jemen. Det vil jo ikke Washington godta.
Koalisjonen har også krevd, eller skal vi heller si bønnfalt, Den europeiske sentralbanken om å slette 250 milliarder euro av Italias gjeld. Men hvor er maktmidlene den skulle ha for å få Frankfurt til å godta dette?
Kort sagt: Problemene står i kø, og det skal bli svært interessant å følge fortsettelsen. Italia er en så stor økonomi og en så viktig partner i EU at landet kan komme til å utløse EUs sammenbrudd. De som ønsker en raskest mulig innføring av en europeisk stat har i alle fall fått et stort problem i fanget.
Les også:
